Eivind M. Sætre

torsdag, 13 juli 2017 17:55

Kingston Trio - Tom Dooley

En gryende bølge av å se seg tilbake før country & western-sjangeren hadde blitt kommersialisert, nådde et vendepunkt da The Kingston Trio gikk til topps i 1958 med sin innspilling av Tom Dooley.

Det gjorde de ved å bruke gitarer og banjo uten effekter, og folk-sjangeren fikk en opptur som senere skulle påvirke rocken for alltid.

Det fantes - og det ble - flere grupper som Kingston Trio, og felles var at de oppstod fra et voksende college-miljø med interesse for den amerikanske sangkulturen på 1800-tallet. Kingston Trio var påvirket av Pete Seegers The Weavers, men valgte bevisst å unngå de mer politiske rettede låtene. I stedet fokuserte man på hva man i Norge kunne ha kalt skillingsviser, men adksillig mer amerikanisert under begrepet "murder ballads".

Trioen ble dannet i collegemiljøet i San Fransisco, men hadde egentlig sitt opphav i Palo Alto. Medlemmene var Dave Guard (1934-91), Bob Shane (f.1934) og Nick Reynolds (1933-2008). Disse holdt sammen til 1967 da Kinston Trio egentlig ble oppløst, men Shane vekket opp trioen med to nye medlemmer i 1972 - og han holdt det gående like til 2004. Kingston Trio eksisterer ennå i dag basert på 72-utgaven, men ingen originalmedlemmer er tilbake.

Tom Dooley var egentlig Tom Dula og var en historisk og trolig noe vilter ung mann. Historien sier at han allerede som 12-åring ble tatt på fersken i en noe intim setting med Anne Foster, som igjen var kusinen til Laura Foster som Dooley/Dula myrdet ti år senere. Hendelsen stammer fra Nord-Carolina i 1866. To år senere ble Tom henrettet, men avgjørelsen var kontroversiell og historikere betviler selv i dag om de virkerlig var Dooley som utførte drapet.

I ettertid skrev kapten Thomas Land et dikt som het The Murder of Laura Foster. Dette blir ofte tatt for å være opphavet til låten Tom Dooley, men tekstlinjene er helt forskjellige. Opphavet er derfor ukjent, og man aner ikke fra hvem og når tekst og melodi stammer fra. Første kjente innspilling av låten, virker å være fra 1929.

Kingston Trio maktet å videreføre suksessen i flere år fremover, men rundt 1963 da folkbølgen tok en politisk vending med nyankomne navn som blant annet Bob Dylan - mistet de populariteten og forsvant i alle fall fra listene. Ironisk nok oppståd folkrocken bare noen år senere, og den hadde ikke vært mulig uten Kingston Trio.

I Norge fikk de aldri noen senere hitlåt, men de fikk i alle fall et album inn på listene i 1964.

Tom Dooley har blitt en ekte klassiker innen både amerikansk og vestlig populærkultur, og det finnes knapt en musiker som ikke har forsøkt seg på de enkle, men ytterst fengende melodilinjene.

torsdag, 13 juli 2017 13:11

Conway Twitty - Mona Lisa

Conway Twitty gjorde et sjakktrekk da de amerikanske listene ble invadert av Beatles & Co på midten av 60-tallet: Han skrinla en litt hanglende karriere som rocker, og satset alt på kommersiell voksencountry.

Det førte ham fra en litt fallmet 50-talls-karriere til smått utrolige 40 nummer 1-låter på Billboards countrylister. Han utnyttet markedet inn mot det mer voksne publikumet til fulle, og leverte den ene balladen etter den andre i to tiår med stor suksess. Låtene hans kom knapt inn på Billboards hovedliste, da innspillingene lå langt fra popmarkedet. Det brydde Twitty seg trolig lite om, med den statusen han etter hvert fikk i Nashville.

Conway Twitty het egentlig Harold Lloyd Jenkins. Han var fra bittelille Friars Point i Mississippi, men bodde de fleste årene av sitt liv i Hendersonville, Tennessee - like nord for Nashville. Artistnavnet tok han fra to amerikanske byer.

Han var 22 år gammel da han som så mange andre ble overveldet av Elivs' inntog, og fra å ha opptrådd i det stille med countryinspirert materiale - skrev han noen rockelåter selv og oppsøkte Sam Philips og Sun Studios. Kontrakten og utgivelsene som kom derfra, førte egentlig ingen steder. I 1958 fikk han gjennom MGM et større nedslagsfelt og vekslet mellom  rock & roll og mer radioorient countrymusikk.

It's Only Make Believe ble en stor hit, til tross for at den var så inspirert av Elvis selv at mange trodde låten var nettopp en Presley-innspilling. Den gikk til topps både hjemme i Statene og i Storbritannia, og i Norge gikk den like til nummer to - men med et nokså kort opphold på våre lister.

Mona Lisa ble hans store norske slager, en låt som gjorde det skarpere utenfor USAs grenser. Grunnen til det var kanskje at låten allerede var godt kjent for amerikanerne i flere versjoner, og originalinnspillingen hadde faktisk Nat King Cole stått for tilbake i 1950. Da hadde den vært brukt i filmen Captain Carey, U.S.A.

Twittys karriere dalte nokså kraftig ved inngangen til 60-tallet, og han gjestet etter Mona Lisa aldri verken norske singel- eller albumlister. I USA kom knapt nok låtene hans inn på de offisielle listene, før han tok fatt på countrykarrieren og fra 1967 fikk et gjennombrudd innen sjangeren. Hans samarbeid på 70-tallet med Loretta Lynn, bar også gullfrukter både kommersielt og kunstnerisk.

På tampen av 80-tallet, da en rekke nye og yngre navn endevendte den innarbeidede countrysjangeren i USA, kom Twitty noe i skyggen og man ante en litt dalende karriere. Han døde etter en konsert i Missouri - 59 år gammel.

Fortjent ble han innlemmet i Nasvhilles Country Musicc Hall of Fame i 1999.

onsdag, 12 juli 2017 23:25

Ricky Nelson - Poor Little Fool

I 1952 skulle to brødre bli allemannseie i USA, da Ozzie Nelson fikk ABC til å lage en situasjonskomedie ut fra hans allerede etablerte radioshow. Brødrene het David - og Ricky.

The Adventures of Ozzie and Harriet ble en stor suksess og gikk på amerikanske TV-skjermer helt frem til 1965. Da hadde "hele" USA følgt Ricky - senere kun Rick - fra å være en sky 12-åring, til å bli en av tidenes største tenåringsidoler.

Rick medvirket i to filmer før han fylte fylte fjorten, og han lærte seg også å spille både gitar - og klarinett(!). Han ble tidlig det virkelige trekkplasteret for TV-showet, til tross for at han privat ble regnet som både litt sky og noe sær av natur. Historien sier at han tidlig fikk øynene opp for jenter, men ble holdt i stram hånd av moren som absolutt ikke ville godta hvem-som-helst for hennes talentfulle vidundersønn.

Fra omlag 1956. da Ricky var seksten år gammel, fikk han anledning til å fremføre enkelte låter i showet. Av en eller annen grunn finnes det få klipp å oppspore av disse innspillingene, men noen kloke sjeler har publisert både en reklame fra 1955 (fjorten år gammel) - og hans fremførelse av gjennombruddet med A Teenager Romance to å senere:

Med dette ble han kanskje det fremste tenåringsidolet i årene som kom, men hans miks mellom ufarlig 50-tallspop og country - gjorde at han også ble svært så populær blant foreldregenerasjonen.

Han visste også utmerket godt å ta grep om sin egen karriere da han ble myndig, selv om foreldrene stadig styrte den økonomiske biten av karrieren. Det førte til at Ricky selv hadde et solid grep om både uttrykk og låter, i motsetning til de aller fleste andre navnene han kunne sammenlignes med. Selv om han vokste opp fra en sjarmerende unggutt til en ung mann, beholdt han grepet om publikum - og han fikk flere titalls hitsingler på de amerikanske listene i årene som kom.

Poor Little Fool fremstår i dag som ikke bare Rickys første nummer 1-låt, men også blant de mer naive og kanskje ekte innspillingene fra denne perioden av 50-tallet. Den var skrevet av en veldig ung Sharon Sheeley, som siden etablerte seg som låtskriver for en rekke store countryartister.

For Ricky betydde suksessen millioninntekter, men også en holdning til at han kunne gjøre hva han ønsket uten å tenke fremsiktige konsekvenser. Populariteten ble ikke mindre da hans rolle i Rio Bravo mot Dean Martin og John Wayne ble en stor suksess.

Ricky Nelson rakk ikke å fylle tjue da 60-tallet kom. Da var hans posisjon sterk nok til at han overlevde det gamle tiåret, og hans største suksess - i alle fall i Norge - skulle ennå komme med Hello Mary Lou.

 

onsdag, 12 juli 2017 12:02

Patsy Cline - Walkin' After Midnight

Patsy Cline stod på terskelen av et stort gjennombrudd, da hun omkom i en flystyrt utenfor Camden, Tennessee. Etter som årene gikk, skulle både hun og innspillingene hennes få legendestatus.

Virginia Patterson Hensley var hennes egentlige navn, og hun fremstod i grunnen som en litt rampete cowgirl som definitivt visste å gå sine egne veier. Hun foretrakk å synge tradisjonelle hillbilly-låter, og det ryktes at hennes fremste innspillinger var de hun selv satte minst pris på. Artistnavnet Patsy fikk hun i 1955 ved signeringen av hennes første platekontrakt, et navn forkortet fra mellomnavnet Ptterson. Cline var enkelt og greit fra hennes første ekteskap med Gerald Edward Cline, som varte i fire korte år midt på 50-tallet.

Hun levde en svært omflakkende oppvekst, men endte ved inngangen til tiåret opp hvor hun var født i Winchester, Virigina. Fra 16 års-alderen opptrådde hun på små klubber og barer rundt Grand Ole Opry, noe som etter hvert førte til en platekontrakt. Noen større suksess fikk hun imidlertid ikke, før hun lot seg overtale til å opptre i et TV-show med Walkin' After Midnight i 1957.

Denne låten ga Patsy Cline henne største, og nesten eneste, hit - og låten klatret høyt på de amerikanske listene. Hun ble hele tiden forsøkt overtalt av selskapet Decca til å synge adskillig mer poporientert materiell, da man mente stemmen hennes hadde et adskillig større potensiale enn den tradisjonelle country-sjangeren hun holdt seg til. Hun lot seg også overtale, og en rekke låter ble spilt inn nærmest som kompromisser mellom tradisjonell hillbilly - og den populære Nashville-countryen som var blitt nokså strømlinjeformet. Men hun beholdt på seg cowboyklærne.

På den måten ble hennes innspillinger solide trendsettere og inspirasjonskilder for langt senere artister, som siden skulle våge å utfordre de tradisjonelle stilretningene innen amerikanske countrymusikk.

Fra 1962 satset hun imidlertid for fullt mot popmarkedet, og hun var på full fart opp som et kommende stornavn da hun omkom i en ikke ukjent flystyrt på vei mot Nasvhille. Datoen var 5. mars 1963.

Hennes innflytelse for spesielt senere kvinnelige countryartister, kan ikke undervurderes. Patsy Cline var den første kvinnelige artisten innen sjangeren som maktet å ta opp konkurransen med de etablerte, mannlige stjernene. Hun var også blant de fremste pionerene til å få tilhengere fra både contry- og popleiren, og den første kvinnelige artisten til å få en stjerne i Country Music Hall of Fame. Dette hendte nesten nøyaktig ti år etter hennes død i 1973.

I Norge fikk Patsy Cline en renessanse på midten av 80-tallet, da spillefilmen Sweet Dreams nådde både kinoene og senere TV-skjermene. Cline ble da spilt av Jessica Lange.

I år (2017) åpnet et eget Patsy Cline Museum i Nashville.

tirsdag, 11 juli 2017 21:08

Craig Douglas - Only Sixteen

Only Sixteen var en stor hit på begge sider av Atlanteren, men i USA var det Sam Cooke som med sin originalinnspilling gjorde låten først kjent.

Den versjonen fikk bare måtelig suksess hos britene, og teamet til Craig Douglas oppdaget raskt potensialet og laget en adskillig "lysere" innspilling. Det førte til en listetopper ikke bare hos britene, men også i Norge.

Craig Douglas var ikke seksten, men sytten! Derfor passet både låt og tekst som hånd i hanske, og føyet seg fint inn i en rekke store hits Douglas hadde i årene 1959 til 1963. Han ble markedsført direkte inn mot ungjentene, og det syntes også godt i låttitlene. Gjennombruddet var med A Teeanager in Love, mens andre store slagere var Pretty Blue Eyes og The Heart of a Teenage Girl. Musikken var like ufarlig som tekstene, men det solgte en stund i bøtter og spann på de britiske øyene.

Nordmenn var ikke like snille, da Douglas' eneste senere slager var en liten runde med A Hundred Pounds of Clay i 1961.

Douglas var fra Newport, Isle of Wright, og han het egentlig Terence Perkins. I Newport ble han kjent som den syngende melkekjøreren, da han leverte melk rundt i byen. Han ble oppdaget av produsenten Bunny Lewis, som snart fikk Douglas til å spille inn en rekke mer eller mindre (for britene) amerikanske hitlåter. Nesten samtlige av Douglas' slagere, var bearbeidede låter fra det amerikanske markedet.

På høyden av sin popularitet rundt 1960, gikk Douglas også inn i filmbransjen. Det ble nokså klart at skuespilleryrket kanskje ikke var helt hans sterke side, men han fikk et par år til i søkelyset før beat og Beatles overtok de britiske lytternes oppmerksomhet.

Craig Douglas ble med årene en av de mange navnene som fortsatte å opptre foran et retro-hungrig publikum på klubber og cruise-skip. Han opptrer stadig med sine tenåringslåter i dag, men kanskje har tekstlinjene i Only Sixteen mistet noe av det uskyldige i seg siden han var ung og sytten tilbake i 1959.

Det skal nevnes at låtskriveren bak låten, Barbara Campbell, slett ikke het det. Hun eksisterte ikke. Navnet var et pseudonym for trioen Sam Cooke selv, Lou Adler og Herb Alpert.

tirsdag, 11 juli 2017 20:27

Marino Marini - Come prima

Italiensk populærkultur stod sterkt på 50-tallet, med spesielt Roma og filmstudioet Cinecittàs bånd til Hollywood. Med en gryende popkultur kom også en rekke italienske slagere, der Marino Marini stod for en av de største mot slutten av tiåret.

Det vil si: Marino og kvartetten sang ikke en strofe på Come prima. Det gjorde nemlig vokalisten Ruggero Cori.

Marini var fra Seggiano i Toscano-provinsen og var slett ikke interessert i musikk. I stedet studerte han elektronikk. Trolig med press fra faren, som spilte i regionens symfoniorkester, tok han imidlertid etter hvert både piano- og fiolintimer.

Etter krigen bar det til New York, og ved siden av musikalske erfaringer utviklet han også en egen effektboks til scenebruk. På den måten ble han også en innovatør innen bransjen, og effekten fikk lyden fra orkesteret til å høres adskillige friskere ut enn adskillig større navn. Fra omtrent 1955 reiste han og kvartetten rundt i store deler av Vest-Europa.

I Italia forsøkte han seg i den allerede berømte Sanremo-festivalen et par ganger, uten større suksess. Come prima var i 1958 allerede en stor slager i Itala da Marini spilte denne inn, og låten var etter ryktene faktisk et refusert bidrag til nettopp Sanremo-konkurransen. Selv om Marinis versjon i hjemlandet ikke ble like stor som originalversjonen med Tony Dallara, ble det Marinis innspilling som krysset landegrensene nordover og fikk låten høyt opp både på de britiske og de nystartede norske listene.

På de fleste utgavene av vinylen, var B-siden den ikke ukjente Volare - en stor hit med Domenico Mudugno samme år. Marini spilte også inn Marina, inn en stor slager ett år senere - mens Mudugno senere sang Come prima. Et herlig italiensk fellesskap, med andre ord!

Marino Marini forsvant fra det italienske markedet omtrent midt på 60-tallet, like etter at tekstforfatteren til Come prima hadde levert teksten til nok en slager: Gigliola Cingquettis Non ho l'eta. Senere opptrådde Marini bare sporadisk, men han fortsatte som arrangør og låtskriver i en årrekke.

Marini døde i 1997, men da hadde han opplevd at Come prima var blitt en aldri så liten klassiker innen italiensk slagermusikk. I 1997 fikk den en renessanse og hyllest direkte under Sanremo-festivalen, og låten finnes i et utall versjoner. Blant annet har den vært på repetoaret til både The Platters og Dean Martin.

I Norge ble den utgitt av en purung Jan Høiland som Det vil komme av seg selv, mens senere versjoner har vært gjort av New Jordal Swingers og - i en litt mer fritt oversatt setting - Vazelina Bilopphøggers.

mandag, 10 juli 2017 20:13

Billy Vaughn - Sail Along Silvery Moon

Billy Vaughns karriere ble trolig forsinket av verdenskrigen. Han rakk enkelt og greit aldri å starte karrieren som ung 20-åring før krigsutbruddet, og først "godt voksen" ble han profesjonell ved inngangen til 50-tallet.

William Richard Vaughn var fra Glasgow, Kentucky. Han var en multiinstrumentalist og kunne spille alt fra mandolin til saxofon. Han startet derimot i en liten trio i 1952, og fikk store nok hitsingler i USA til å bli oppdaget av selskapet DOT. 

Der førte han en dobbeltkarriere: Han ble for det første arrangør og produsent for en rekke DOTs andre artister, og Vaughns spesialitet var å ufarliggjøre og glatte over de mest røffe kantene av svarte innspillinger. Pat Boone var et av navnene som fikk solid av Vaughn på denne måten.

Samtidig startet han sitt eget orkester og ga ut en rekke låter og album allerede fra midten av tiåret. Disse fikk en stor popularitet i USA, og Vaughn ble kanskje den fremste amerikanske orkesterlederen på 50-tallet. Ofte var låtene, i all grad instrumentaler, hentet fra helt andre sjangre og verdenshjørner. Vaughn gjorde dem til sine egne, og orkesteret hadde et gjenkjennelig, men kanskje også litt glatt, lydbilde anført av to samspilte saxofonister.

Sail Along Silvery Moon - ofte stavet Silv'ry uten "e" - ble utgitt i 1957, og var en standard skrevet i 1937 av ragtime-pianisten Percy Wenrich.

Ved inngangen til 60-tallet hadde Vaughn overlevd rock & roll-bølgen. I Norge fikk han flere slagere, og markerte seg et godt stykke også det tiåret. Han ble imidlertid et amerikansk navn og slo aldri gjennom hos britene.

På VGs aller første singelliste, 16. oktober 1958, var Sail Along Silvery Moon også tidenes første nummer 1-låt i Norge.

torsdag, 06 juli 2017 20:42

Harry Belafonte - Island in the Sun

Ved å mikse inn noen snærtne vestlige melodier med karbiske elementer, gjorde Harry Belafonte nettopp den feilen et utall navn har gjort gjennom historien: Han kom seg aldri videre i karrieren da trendene skiftet.

Belafonte var født i New York, men hadde en mor fra Jamaica og bodde deler av oppveksten på den karibiske øya. Hans egentlig navn var Harold George Bellanfanti, Jr.

Med seg i bagasjen hadde han fått en rekke helt andre musikalske impulser enn hva som rørte seg i etterkrigtidens USA, og etter å ha startet som vokalist på flere klubber i New York - startet han for alvor å interessere seg for både sine egne, som andres musikalske folke-røtter.

I 1952 ble han oppdaget på legendariske The Village Vanguard i New York og fikk platekontrakt med RCA (Victor). Det ble ikke en umiddelbar suksess, men sakte utviklet han slags miks mellom datidens amerikanske tin pan alley-slagere og calypso (som egentlig ikke stammet fra Jamaica i det hele tatt). Resultat ble en rekke million-selgende album, og flere store hits som ikke ukjente Banana Boat Song og Jamaica Farewell.

Island in the Sun ble hans siste hitsingle og endte hans karriere som "popartist" i USA. Den var selvskrevet sammen med Irving (Lord) Burgie, som foruten samarbeid med Belafonte kanskje største prestasjon er å ha skrevet nasjonalsangen til Barbados(!). Island in the Sun var forøvrig også en film, og låten ga visstnok en viss Chris Blackweel inspirasjon til å starte plateselskapet Island en rekke år senere.

Harry Belafonte fortsatte også etter 1957 å være et populært navn i USA, men han oppnådde nå større suksess i Europa. Det sørget han ikke minst for i Storbritannia, der han fikk en tidenes mest berømte jule-slagere i 1957/58 med sin innspilling av Mary's Boy Child.

Fra midten av 60-tallet var Belafontes karriere som sanger stein død. Til tross for at han forsøkte seg med innspillinger i en rekke andre sjangre, hang calypso-stempelet som klistret fast til navnet hans. Han fortsatte med en rekke TV-opptredener, men ble mer kjent som en standhaftig menneskerettsforkjemper mellom sporadiske turneer i Karibia og Øst-Europa.

I 1985 var han med på å ta initiativet til USA For Africa, og deltok også som sanger på innspiilingen. På 80- og 90-tallet var han mer aktiv enn på lenge, og deltok både foran og bak filmkameraet: Blant annet deltok han som selv (som mange andre Hollywood-stjerner gjorde) i The Player.

Belafonte lever ennå i dag (2017), 90 år gammel. Han er nok et typisk eksempel på en artist som aldri blir kvitt merkelappene, men som allikevel utnyttet dem maksimalt. På en forunderlig måte, har han allikevel klart å overleve som et kjent navn og entertainer like til i dag.

 

onsdag, 05 juli 2017 22:01

Pat Boone - Love Letters in the Sand

Charles Eugene Boone var fra Tennesse og ble berømt da han 19 år gammel vant en talentkonkurranse i Nashville, som (selvfølgelig) førte frem til en platekontrakt.

Han ble kjent for sine snille utgaver av rock & roll-slagere, og hans første virkelig store slager var en innspilling av Fats Dominos Ain't That a Shame i 1956. Oppfølgeren tok bokstavelig talt helt av, og med I'll Be Home gikk han også helt til topps hos britene.

I disse årene var ikke VG-listene påtenkt en gang, men Boone var ufarlig nok til å få radiospilling selv hos oss - og spesielt Love Letters In the Sand og I'll Remember Tonight var store her i landet på 50-tallet.

Pat Boone, som ble artistnavnet hans, ble gjennom årene satt i smørsangerbåsen - croonere som det så fint heter på originalspråket. Det er kanskje noe forståelig, for det var nok mer "smør" enn "pop" som etter hvert som ble oppskriften for slagerne hans. Etter hvert som årene gikk, ble både Boone selv og arrangementene mer og mer lette og ufarlige. Han slo egentlig aldri helt gjennom i Norge, men i USA og spesielt Storbritannia er han i dag stadig rangert blant de mest suksessrike artistene på listene.

Love Letters in the Sand ble opprinnelig skrevet så langt tilbake som 1931, og var igjen basert på William D. Hendricksons The Spanish Cavalier enda femti år tilbake. Låten ble med årene godt kjent gjennom flere innspillinger, men det var Boone som gjennom filmen Bernardine for alvor gjorde den kjent. Det hører også med til historien at medkomponist John F. Coots nok er bedre kjent i dag som herren som leverte musikken til Santa Claus is Coming to Town.

Pat Boone var den unge mannen som kunne apellere både til ung og gammel, svart og hvit, på 50-tallet. Hans fullstendig ombarbeidelser av mer "farlige" sorte innspillinger, solgte i millioner - og gjennom filmer og TV-show, maktet Boone å opprettholde karrieren også ut i 60-årene.

 

Fra 1956 til 1959 selve inkarnasjonen på rock & roll. Selv om Bill Haley var den som introduserte rock & roll for det hvite publikummet, var det Elvis Aron Presley som med sine sceneopptredener og "dristige" hoftebevegelser skapte hysteriske tilstander for rocken på 50-tallet.

I tillegg var Elvis i besittelse av et godt (og "tidsriktig") utseende og ikke minst en god stemme som kunne synge alt fra rockabilly-låter til myke ballader.

Egentlig gjorde vel Elvis ikke annet enn å blande den melodiøse hvite country-musikken med de svartes hythm & blues-rytmer - og kanskje legge til noen "dansetrinn" fra de svartes bevegelser på scenen. Allikevel, dette skapte sensasjon utover 50-tallet, og Elvis ble ungdommens - tenåringenes - fremste symbol mot foreldregenerasjonens moralisering.

Elvis gikk løpet som flere andre av 50-tallets hvite storhelter. Han startet i country-land, før han ble oppdaget av en lokal plateprodusent. Sam Phillips og hans Sun Studio ble deretter legender - i likhet med Elvis - og disse første studioinnspillingene ble raskt klassikere. Det var imidlertid da obersten - Colonel Tom Parker - kom inn i bildet og fikset en platekontrakt med RCA, at det ble liv i rockeleiren.

Heartbreak Hotel ble Elvis' store gjennombrudd våren 1956, og hans scene- og TV-opptredener vakte enorm oppsikt. Rockabilly-stilen fra hans Sun-innspillinger var nå blitt til spretten og nesten aggresiv rock & roll, og de to neste årene skapte Elvis omtrent rocken alene med en rekke hits.

Selv da Elvis reiste til militærtjeneste og Tyskland i 1958, strømmet det ut låter som var innspilt før innkallelsen: Noe som gjorde at Elvis også her i Norge nærmest invaderte de første salgslistene VG kom på banen med på tampen av 1958. Hans første single på våre lister, var King Creole i oktober 1958.

Hound Dog var sommeren 1956 Elvis' andre single på RCA. Den befestet ikke bare Elvis som en nyankommen stjerne, men har også blitt stående som selve symbolet på rock & roll som sjanger. Den har de elementene: Et 12-takters bluesskjema, og en ytterst rå vokal fra Elvis' side. Råheten høres også i gitarene, og summen gjorde at mange i dag ikke er klar over at dette egentlig var en cover-innspilling fra Big Mama Thortons nokså distanserte bluesinnspilling fra 1952.

Jailhouse Rock kom omlag ett år senere, og utgitt (i USA) somtrent samtidig som Elvis' tredje film på rappen i 1957. I motsetning til mange av de kommende filmene på 60-tallet, har derimot både låt og film Jailhouse Rock glidd over i historien som klassikere. Låten var denne gangen spesialskrevet for Elvis, av samme duo som stod bak Hound Dog og de flere andre låter  han kom med i første halvdel av karrieren.

Da Elvis vendte hjem fra Tyskland i 1960, var egentlig rock & roll som nybrytende sjanger død. Det visste både Elvis og obersten allerede da, og begge banet vei for nye suksesser med til dels overraskende valg av låter i årene som kom. Til minst like stor popularitet som de første årene av karrieren.