Eivind M. Sætre

mandag, 03 juli 2017 20:43

Platters - Only You

Spør man en amerikaner hva han forbinder med The Platters, vil du bli møtt med et bredt glis og få høre The Great Pretender. Men vi nordmenn har kanskje et sterkere forhold til Only You.

Platters var ikke den første, men de var den første virkelig store vokalgruppen i amerikansk 50talls-musikk - og banet vei for en rekke andre navn i årene som kom. Svært få skulle imidlertid komme i nærheten av poulariteten Tony Williams og hans fire vokalister, og det var Only You i 1955 som banet vei.

Kvintetten var fra Los Angeles, der doo-wop-stilen blomstret opp på 40- og 50-tallet. Doo-wop var en melodiøs vokalsjanger med klare elementer fra gospel, men man tonet harmoniene kraftig ned og hentet i stedet inspriasjon fra de svartes rhythm & blues. Til tross for det, var det særlig balladene de største doo-wop-gruppene skulle bli kjent for.

Det var legenden Buck Ram som både oppdaget Tony Williams og hans vokalister, og også han som nærmest fikk sneket dem inn på plateselskapet Mercury. Da var også besetningen etter en gode utskiftninger stabilsert med Williams, David Lynch, Paul Robi, Herb Reed, og Zola Taylor. Som en enslig, kvinnelig sangsvale blant de fire mennene, var Zola med på gi Platters et lett gjenkjennelig uttrykk på plateinnspillingene.

Denne kvintetten ble en stor suksess og blir ennå i dag bektraktet som "klassiske" The Platters: En besetning som skulle vare til omlag 1960. Only You ble egentlig innspilt i 1954, men ikke utgitt før de fikk napp hos Mercury året etter. Da ble den en umiddelbart suksess, og banet vei for oppfølgeren The Great Pretender - og over 20 store hitsingler i årene som fulgte.

Her hjemme nådde ingen av disse inn på våre lister, enkelt og greit fordi de fleste store låtene som før VG-lista så dagens lys på tampen av 1958. Langt senere skulle imidlertid Only You gå helt til topps, da Stein Ingebrigsten spilte inn en norsk versjon - Bare du - i 1973.

I 1959 ble de fire mennene anklaget for prostitusjon og besittelse av narkotika, og frontsanger Williams forsvant ut av gruppen. Anklagene ble nettopp det, anklager, men ryktet til Platters var i et spartansk USA sterkt skadet. Året etter var egentlig gruppens storhetstid for alvor over, og besetningen startet å endres nokså betydelig. Flere av medlemmene startet å bruke Platters til sine egne utgaver av sanggruppen, selv om manager og produsent Buck Ram var den som eide navnet.

Hans offisielle utgave, med kun Herb Reed tilbake av originalbesetningen, opplevde sine siste store låtsuksesser i årene 1966-67.

Deretter har det nærmest figurert et utall forskjellige utgave av The Platters, og det hele endte i en rekke bataljer og søksmål på 80- og 90-tallet. Buck Ram tviholdt imidlertid på varemerket Platters, og selv etter hans bortgang i 1991 - er det forgreningene fra hans Platters som blir regnet som den offisielle. Ironisk nok er det Herb Reeds utgave som er mest kjent, Reed som i dag er den eneste gjenlevende av kvintetten fra gullårene på 50-tallet.

Med sine røtter i både hvit gospel og hybriden doo-wop, inntok The Platters på 50-tallet et marked som vekket suksess både hos det svarte og hvite publikumet i Statene. Deres fremste innspillinger har blitt innspilt av et utall artister, og det nostalgiske og nesten uskyldige preget av de mest populære låtene, har gjort dem til en del av den gjengse amerikanske sangskatten i dag.

 

torsdag, 29 juni 2017 20:08

Paul Anka - Diana

Rocekbølgen på 50-tallet ga oss ikke bare en rekke nye navn og stjerner innen rock & roll, men også for skreddersydde navn og låter rettet inn mot det nye tenåringspublikumet. En av de med størst suksess her, var canadiske Paul Anka.

Diana ble en av tiårets mest solgte låter, og Anka selv har hevdet at den solgte hele ni millioner i USA alene. Det skal vel kanskje tas med en klype salt, men at den ennå i dag er høyt oppe på listen over tidenes mestselgende singelplater - kommer man ikke utenom.

Paul Albert Anka var fra Ottawa, men slo seg senere ned for godt sør for grensen og ble amerikansk statsborger i 1990. Musikalsk bidro han på flere av låtene sine selv, og det var og skulle bli i sterk motsetning til lignende navn som nå plateselskapene støvsugde markedet etter. Tenåringene - og mødrene - kastet seg imidlertid over både Anka og påfølgende hjerteknusere, men skulle nærme seg populartieten til Diana.

Anka hadde fått platekontrakt føråret bare 15 år gammel, da han fikk lånt noen kroner fra hans far til å komme seg til New York for å promotere tre-fire låter han hadde skrevet. ABCs manager Don Costa tok egenhendig den unge Anka inn i studio, og frem til 1963 seilte Anka på stor popularitet spesielt på det amerikanske markedet.

Imidlertid som med så mange andre navn fra denne perioden, ble han musikalsk slått ut av beat-bølgen - og ut tiåret livnærte han seg riktig så godt med storband og fløyelsballader i Las Vegas. Der holdt han seg så og si siden, men hadde allikevel et hyggelig comeback på listene i USA på 70-tallet med flere hitlåter. Tiåret etter samarbeidet han med Michael Jackson rundt en liten håndfull låter, men disse ble først oppdaget etter Jacksons død: Noe som resulterte i This Is It.

Her hjemme hadde han bare sporadisk suksess, der to singler i 1959 og 1960 så vidt skrapet seg inn på VGs purunge VG-liste. Selv ikke hans 21 Golden Hits fra 1963, satte vel noen som helst lister i brann. Det gjorde imidlertid noen solide skandaleoppslag rundt hans kortvarige ekteskap med Anna (Åberg) Anka i 2010 ...

På låtskriversiden gikk det etter hvert bedre enn som plateartist, og hans lyriske bidrag til Frank Sinatra's My Way og Tom Jones' She's a Lady sørget for at Ankas bankkontoer vel aldri var i nærheten av bli tomme.

Paul Anka fikk sitt gjennombrudd i en periode av pophistorien der listene var dominert av rock & roll og country. Med Diana definerte han amerikansk popmusikk for flere år fremover, og skapte grobunn for en rekke ufarlige poplåter og nye tenåringsidoler.

onsdag, 28 juni 2017 20:32

Everly Brothers - Wake Up Little Susie

Å ha en lokal stjerne som far med eget radioshow, var kanskje ingen garanti for suksess på 50-tallet. Men når man hadde talent i tillegg, hjalp mye på. Det var gjorde for brøderene Everly.

Legg til litt plettfri oppførsel (i alle fall da), to stemmer som klang som en - og en håndfull låter som låt friskere enn omtrent samtlige andre Nashville-kollegaer. Summen ble en av tiårets mest solgte navn, og to ungdommer som ble likt både av unge og voksne. Kanskje bortsett fra i Boston, der Wake Up Little Susie visstnok ble litt for sterk i kosten og ble bannlyst.

Everly-brødrene hadde slått gjennom tidligere i 1957 med Bye Bye Love, og dette var deres andre egentlige utgivelse etter gjennombruddet.  Begge låtene var skrevet av paret Felice og Boudleaux Bryant som nærmest etablerte seg som brødrenes egne låtskrivere gjennom store deler av karrieren. Foran dette hadde de først og fremst forsøkt seg som låtskrivere, etter at de i en årrekke hadde opptrådde i farens populære radioshow.

Don var eldst, og Phil to år yngre. Sistnevnte knappe 18 år gammel da de stormet til topps både på pop- og countrylister gjennom 1957. De stammet fra den ørlille byen Shenandoah i Iowa, liggende ikke så altfor langt unna Kansas City. Da karrieren tok av, reiste imidlertid brødrene adskillig lengre sørover og etablerte seg i Nashville hvor de spilte inn omtrent samtlige slagere frem til 1960.

I Norge fikk de ingen listeplasseringer de to første årene av VG-listas historie, og deres første hit her på berget skulle bli 1960-singelen. Cathy's Clown.

Ikke så han ut som Elvis. Og ikke sang han vel som Elvis heller. Men nerdene på Wikipedia for skrive hva de vil: Bill Haley var den som fikk rock & roll ut til folket.

Haley var fra Michigan, født i 1925, og startet sin karriere i countryland, men med et eget øye for de rytmiske og smått farlige sorte rytmene. Etter å ha opptrådd gjennom det meste av 40-tallet på mindre klubber rundt om i Pennsylvania, dannet han ved inngangen til det nye tiåret The Comets.

De våget å gjøre det svært få andre hvite navn våget: Å spille sine egne versjoner av de sortes rhythm & blues, litt rundere i kantene enn frekke tekster og svette saxofoner fra lengre sør i USA. Men allikevel med kraft til at deres låt Crazy Man, Crazy fra 1953 fikk stor oppmerksomhet og fine salgstall i USA.

Typisk nok fulgte Haley opp med en nokså kritthvit (også i tekstlinjene) versjon av Joe Turners Shake, Rattle and Roll. Rock Around the Clock ble sluppet like etter, i mai 1954, men oppnådde på langt nær samme popularitet. Det gjorde den først da den ble brukt over rulletekstene i filmen Blackboad Jungle mot tampen av året - på norsk: Vend dem ikke ryggen:

Filmtemaet og låten kombinert gjorde voldsomme innvirkninger i det etablerte 50-tallssamfunnet. Og selv i Oslo kom det til opptøyer utenfor Sentrum kino, da filmen omsider nådde Norge i september 1955. Det var som om den gryende ungdomsbølgen bare hadde ventet på en passende anledninge til å vise foreldre og "øvrigheten" at her kunne man fint stå på egne ben!

Resten er som man sier, historie. Haley forsvant raskt fra rockehimmelen, og han ble snart fullstendig overskygget av adskillig større navn innen rock & roll-bølgen - med Elvis i spissen. I ettertid kan man peke både på mangel av karisma og kanskje utseende (Elvis så da kjekkere ut, gjorde han ikke?), men Haley bør uansett retrospektiv ha seg frabedt blant annet enklte musikkskribenters jakt på å frata ham æren for ungdomsopprørert på midten av 50-tallet.

La gå: Selvølgelig kan også rock & roll som sjanger spores tilbake til tidligere sjanger og låter, men man kan ikke på noen måte undergrave hvordan Rock Around the Clock sparket i gang en revolusjon innen populærmusikken.

Haley var den første. Men ikke den største. Selv om han opplevde hits på Billboard frem til 1957, forsvant han deretter som et navn på det amerikanske markedet. Kanskje i ren nostalgi levde han lengre musikalsk i Europa, og han opplevde - ved hjelp av litt svensk innblanding - en liten renessanse på slutten av 60-tallet.

Imidlertid opptrådde han sjeldnere og sjeldnere gjennom årene, og da han bosatte seg i Texas - huskes han best for sine klubb-besøk der han ble godt likt og høflig applaudert da han en sjelden gang grep mikrofonen.

Litt slik: «Jeg er Bill Haley. Husker dere meg ...?»

På sine siste år slet han med både skrantende helse og alkoholproblemer, og han gikk bort i Texas i 1981 - 55 år gammel. Visstnok stadig med dårelokken på plass, i alle offentlig.

Haley var den første hvite artisten som fikk virkelig store hits med innspillinger fra de sortes etablerte rhythm & blues. Fra ham skulle nå sjangeren det meste av den vestlige verdenen, og verken radioer eller mer eller mindre lovlige låvefester skulle bli som tidligere ...

onsdag, 21 januar 2015 14:32

Dave Clark Five - Glad All Over

Større på den andre siden av Atlanteren, opplevde Dave Clark Five en enslig hitsingle i Norge med Glad All Over.

Hjemme i Storbritannia gikk den også helt til topps.

The Dave Clark Five bestod selvfølgelig av Dave Clark (f. 1942) selv som foruten å slå på trommesettet, også fungerte som bandets manager. Som bandets frontfigur fant han seg i flere tilfeller ikke i å bli plassert bak resten av bandet, og på flere konserter frontet han trommesettet nokså synlig plassert helt fremme på scenen.

De andre medlemmene var gjennom hele karrieren:

  • Mike Smith (1943-2008) - vokal og tangenter
  • Lenny Davidson (f. 1944) - gitarer
  • Rick Huxly (1942-2013) - bass og
  • Denis Payton (1943-2006) fortrinnsvis på saxofon.

Bandet var fra Tottenham hvor de startet opp inspirert av skiffle og Cliff Richard i 1958, men først fem år senere startet de å få oppmerksomhet - da etablert i London. De utviklet en nokså lydfull utgave av den typiske, britiske skiffle-musikken, før de hang seg på beatbølgen etter Beatles og Liverpool-bandenes gjennombrudd. Svaret var at de i januar 1964 slo selveste The Fab Four ned fra førsteplassen på de britiske øyene, og musikkpressen startet straks å skrive om The Tottenham Sound som en motvekt til Mersey-beaten.

Kvintetten fulgte opp noen uker senere med Bits And Pieces, men deretter falt karreieren og platesalget nokså kraftig. I Norge ble bandet døgnfluer, og Glad All Over står tilbake som den eneste hitlåten gruppen har hatt her.

Imidlertid kom bandet sterkt tilbake på tampen av 60-tallet, da de på en måte vendte hjem etter åtte store topp 10-låter på de amerikanske listene.  Everybody Knows i 1967 snek seg helt opp til nummer 2 i hjemlandet, mens deres siste store låt - Everybody Get Together - fra 1970 fullførte en karriere som vel aldri ble så veldig kjent her til lands.

Dave Clark gjemte seg deretter mer bort i kulissene, noe ufrivllig etter en ulykke hvor han måtte legge trommene på hyllen. Han var sterkt tilbake på midten av 80-tallet som bakmann for musikalen Time, hvor blant andre David Cassidy og Cliff Richard frontet hovedrollen.

For Mike Smith tok den videre karrieren en helt annen retning, da han like frem til en fatal ulykke som gjorde ham invalid i 2003 samarbeidet, skrev og produserte låter for navn som Shirley Bassey og Michael Ball. Han sang også på Lloyd Webbers første innspillinger av Evita.

Dave Clark Five var det første britiske navnet som fulgte etter Beatles over Atlanteren, og på den måten var de med på å fronte den britiske invasjonen i 1964.

Deres karriere var derfor markant nok til at bandet ble opptatt i Rock Roll Hall of Fame i 2008.

torsdag, 15 januar 2015 15:57

Gigliola Cinquetti - Non ho l'eta

En aldri så liten klassiker ble født i Tivoli, København, da purunge Gigliola Cinquetti sang Italia til topps for første og nesten eneste gang i Eurovisjonens historie.

Den var også årets vinner av italienernes stolthet, Sanremo-festivalen, der hun feide adskillig mer erfarne artister ned i dørstokken.

Cinquetti var fra Verona og eide en stille sjarm og en stemme helt uvanlig for en 16-åring. Hun var egentlig ingen nykommer, da hun allerde hadde gitt ut flere singleplater hjemme i Italia - men dette ble hennes gjennombrudd. Hun var en nokså rik familie og hadde fått god utdannelse fra kunst og kultur, med de beste resultater.

I Norge fikk hun den største italienskspråklige slageren siden Rocco Granata i 1960, og også den siste de neste to tiårene. Non ho l'eta ble også spilt inn på engelsk og flere andre språk, men det var originalutgaven som satte fine spor etter seg på listene over store deler av Europa. Låten var den første vinneren fra Eurovision med betydelig suksess også nord for de tyskspråklige (eller kanskje mer bestemt franskspråklige) landene, selv om vi nordmenn også hadde trallet oss av gårde til platebutikkene for å kjøpe noen eksemplarer av danskenes Dansevise året før.

Derimot ble det den første vinnerlåten fra konkurransen fra "abroad" som skapte oppmerksomhet på de britiske listene.

Cinquetti ble kanskje ikke en superstjerne om vi ser på hennes videre karriere, men hun fikk en trofast og grei karriere hjemme i Italia til like utpå 80-tallet. I 1974 fikk hun en topp 10-hit i Storbritannia, men omtrent ingen andre steder, med Go (Before You Break My Heart). Også denne var et bidrag i Eurovision, da fremført som Si og slått på målstreken av ABBA i Brighton.

Cinquetti deltok til sammen hele 12 ganger i Sanremo-festivalen, fra 1964 til sin siste opptreden i 1995. Fra midten av 70-tallet beveget hun seg noe bort fra musikken og hadde flere TV-roller, samtidig som hun med jevne mellomrom vendte tilbake bak mikrofonen.

Noe lei av popmiljøet utdannet hun seg til journalist, og fra starten av 90-tallet har hun ledet flere adskillig tyngre journalistiske programmer på Italias svar på NRK: RAI.

1990 var også året da vi nordmenn fikk hilse på både henne og Non ho l'eta igjen, da hun i tospann med Toto Cutugno ledet dette årets Eurovision fra Roma.

Ved siden av TV-jobben har allikevel vendt tilbake til scenen flere ganger, og Cinquetti er i dag ennå et godt og kjent ansikt blant italienske TV-seere.

I 2014 debuterte hun også som forfatter.

mandag, 12 januar 2015 08:01

Salhuskvintetten - Singel og sand

En liten og diskret radiospilling av en folkelåt, skulle sørge for at fem godt voksne karer fra Salhus utenfor Bergen skulle bli en av 1963s største, norske navn på barometrene.

Sandviksgutten Monrad Holm Johnsen (1912-98) var den eneste av karene som trakterte et instrument (mandolin), i alle fall på innspillinger, og han var også nestor og tekstforfatter på flere av låtene kvintetten spilte og fremførte.

Bakgrunnen for Salhuskvintetten ble lagt i etterkrigstida og den tradisjonsrike Norna-Salhus-revyen. I utgangspunktet en kor-oktett, fikk Holm Johnsen rundt 1950 med seg karene Lars Kalvik, Ole Mjelde, Birger Martinussen og Karl Sjursen i en fast besetning. Disse opptrådde nokså sporadisk uten fast navn på kvintetten, men etter hvert ble de dels kalt Salhuskvintetten - eller Olkabilamo, som var et ord sammensatt av forbokstavene til karene. Opptrednene ble etter hvert mer hyppige, og de var et fast innslag på Salhus-revyen gjennom hele 50-tallet.

Etter å ha blitt riktig så godt kjent i hele Bergensområdet, reiste Rolv Wesenlund som da var innspillingssjef for Phiips, til Salhus for å signere kvintetten. Det førte til at Singel og sand spredte seg til de fleste kroker av landet, og ble en av årets landeplager med et halvt år på listene.

Låten var opprinnelig en instrumental folketone, som Holm Johnsen satte tekst til. Salgstallene stoppet først rundt 30 000 eksemplarer, og låten ble fulgt av Fiskarlåt som også nådde inn på VGs singlebarometer.

Salhuskvintettens mest kjente innspilling, i alle fall i hjemlige trakter, er imidlertid deres utgave av Grytar hennar mor - som visstnok oversteg Singel og sand i salgstall. Slo man på radioapperatene i Hordaland, var det vel mye om å gjøre å ikke overhøre denne låten gjennom ønsker og programmer de to neste tiårene.

Omlag tyve flere singler og fem album fulgte fra kvintetten det neste tiåret, der de fleste etter hvert ble utgitt også på diverse samlealbum. Alderen gjorde omsider sitt, og i oktober 1973 la de inn årene etter typisk nok å ha deltatt i et av de første programmene i NRK-serien Husker du?.

Sporadiske opptredener fulgte riktig nok siden, og så sent som i 1986 kunne man se alle de fem karene i Syng med oss.

Monrad Holm Johnsen fortsatte med å skrive tekster og melodier, og han leverte låter for andre vestlandske navn i en årrekke. Før han gikk bort i 1998 fikk han oppleve at "hele Salhus" baserte sin årlige revy nettopp fra hans hånd. I ly av å ha satt Salhus på kartet både nasjonalt og musikalsk, dukket det i de neste generasjonene opp også flere "kvintetter" fra bygda: Her kom både Salhus-Vinskvetten og Salhus-Pinsetten, vennligsinnede omskrivinger av kvintett-navnet som nok for alltid vil ha en særegen plass i vestlandsk musikkhistorie.

I 2010 feiret forøvrig Norna-Salhus-revyen 75 år, selvfølgelig med innslag fra Holm Johnsen og hans musikalske liv.

lørdag, 01 november 2014 14:44

Jim Reeves - Welcome to My World

«Velkommen til min verden», sang Jim Reeves i 1963. Han visste neppe at året etter kunne det virke som hele Norge ville nettopp det.

Jim Reeves var den første artisten som spilte inn denne standardlåten, som senere kom i versjoner med både Dean Martin, Ricky Martin og Elvis Presley. Den ble en solid countryslager også i USA, selv om Reeves nå i 1963 hadde forsvunnet helt fra Billboards hovedliste. I Norge ble den hans eneste singlehit i 1963, og alle hans sju første hitsingler hos oss skulle plassere seg på topp tre.

1963 var også året da Aftenposten startet å publisere albumlister for landet, og her finner vi hele fem Jim Reeves LP-er av året: Welcome to My World var hentet fra A Touch of Velvet, som egentlig hadde vært utgitt sent året før.

Foruten i Norge, var det britene som satte mest pris på Reeves. Det skulle vise seg igjen også i 1964, det året Reeves gikk bort på høyden av sin karriere i Europa.

fredag, 31 oktober 2014 20:16

Åse Wentzel & Jan Høiland - Midnattstango

Som en siste krampetrekning av 50-årene, fikk Jan Høiland og Åse Wentzel en av 1963s største norske slagere med Midnattstango.

Selv om det også senere kom "godt voksne" låter inn på singlelistene her til lands, var denne duetten den siste virkelige store av den norske musikktradisjonen som hadde solgt i tusener på tusener de siste femten årene.

Tangoen var opprinnelig tysk, skrevet av Karl Götz - en tysk orkesterleder som ikke akkurat var upopulær i de tyskspråklige landene. Originalversjonen var fra 1961 og het Tanze Mit Mir In Den Morgen (Mitternachtstango), og i utgaven med slagerprinsen Gerhard Wendland lå den hele 40 uker inne på de tyske listene.

På norsk slapp vi 40 uker - det holdt lenge med 14, vil mange hevde. Den var siddisgutten Jan Høilands (f. 1939) andre slager, etter at han hadde endevendt radioene - eller radioen, da NRK selvsagt hadde monopol i disse dager  - med sin versjon av Sjømann (Seeman).

Høilands karriere skulle ende bak produksjonsspakene, men fra 1961 og ut tiåret var han blant Norges mestselgende mannlige sangere. Der det så smått begynte å dukke opp nye navn som hadde lyttet til Cliff Richard, Shadows og Elvis - satset Høiland på sangtradisjonene utenfor pop og rock. Riktignok fikk han oppmerksomhet hjemme i Stavanger nettopp fra en fremføring i 1956 av rock & roll-låter, men med bleket hår (skrekk og gru) og noe pen i snittet - ble han så et kjent ansikt på lokale utesteder.

EMI fikk i 1958 Høiland inn i sine rekker, og han rakk å spille inn den aller siste norske utgivelsen som 78-plate. Et forsøk i England på engelsk strandet, men karrieren tok deretter av i Norge og Sverige. Versjonen av Sjømann ble fulgt av låter som Quando, quando, quando og nettopp Midnattstango, mens i Sverige ble En natt i Moskva en ren landeplage.

Det ble også i Sverige Høiland virkelig etablerte seg, og etter 1963 forsvant han helt fra de norske platelistene. Men selv nordmenn fikk med seg selve svisken over alle sveske svisker: Tio tusen røda rosor som sies å ha solgt i over 150.000 eksemplarer.

Fra 1972 jobbet så Høiland for det meste som produsent for Arne Bendiksen, og album og singler kom heller sporadisk. Imidlertid tok han en liten revansje på det norske publikumet da låten En liten sang til deg ble en overraskende hit (nr. 7) i 1972. I den tiden holdt det til gullplate for en single.

Høiland har siden 80-tallet tatt det adskillig roligere både bak og foran mikrofonen, og han har i dag kun sporadiske opptredener.

Åse Wentzel (1924-2009) hadde hatt sine største slagere før VG-lista kom på markedet. Hun startet sin karriere hos Einar Roses smått legendariske Rosekjelleren, der hun opptrådde fast frem til Odeon fanget henne opp i 1950. Hun var fra Trondheim, men havnet i Oslo grunnet ektemannen og utdanning innen klassisk sang.

Fra 1950 til 1962 ga hun omtrent 90 singler og låter på Odeon, og de fleste nordmenn fikk gjennom radioen høre en rekke slagere gjennom tiåret. Allikevel var det på de små scenen hun trivdes best, og da helst innen jazzsjangeren - i motsetning til de mer slagerpregede utgivelsene som på plate.

Midnattstango ble hennes største salgsuksess på 60-tallet, og da Beatles og Stones endevendte markedet - vendte hun tilbake til scenen og ble lite sett og hørt. Det var ikke bare hennes (eller Beatles') feil, da hennes engasjement på Regnbuen kontraktsfestet at hun ikke skulle ta noen andre store engasjementer.

Fra 1973 og utover arbeidet hun med Rikskonsertene, og hun deltok siden oftere på TV-skjermen gjennom retro-serier som Husker du og Da Capo.

Hun opptrådde like til helsen sviktet ikke lenge etter hennes 80 års-dag i 2004, der hun sang selv under lanseringen av hennes mest minneverdige låter fra glansdagene.

 

torsdag, 30 oktober 2014 20:08

Anna-Lena Löfgren - Regniga natt

Anna-Lena Löfgren hadde over 40 låter på Svensktoppen i løpet av karrieren, men i Norge fikk hun aldri den store karrieren.

Anna-Lena hadde blitt kjent for det svenske folket gjennom barneserien Barnens brevlåda på svensk radio allerede på 50-tallet. Fra 1962 fikk hun platekontrakt, og hun gjennom tiåret ble en av nabolandets mest kjente og spilte artister med flere store slagere.

Hun slo for alvor gjennom både hos oss og svenskene med Regniga natt. Den klatret aldri opp på de øverste trinnene på VGs singleliste, men holdt seg der i fine 15 uker.

I motsetning til hva som ble vanligere senere i 60-årene, var låten en norsk melodi som for en gangs skyld ble oversatt til svensk. Den het Gråtende sky og var egentlig fra noe så kuriøst som en oppsetning, Cowboyfest, i Ski. Av forunderlige årsaker ble det en periode forbudt spilt på NRK.

I svensk utgave ble den en fiasko ved første utgivelse, men mot slutten av 1962 tok det av i alle de tre skandinaviske landene. I Sverige ble den årets mest populære låt på Svensktoppen.

Anna-Lena fikk deretter en strålende karriere hjemme i Sverige, og hun gjestet også de tyske listene med flere slagere ut tiåret.

I Norge ble derimot tyst stille - frem til hun fikk noe av en landeplage med Lyckliga gatan i 1968.