Eivind M. Sætre

mandag, 27 oktober 2014 08:01

Bobby Darin - Multiplication

Bobby Darin oppfattes vel å være godt forankret blant de mest røykfylle nattklubbene i Las Vegas, men han startet vel egentlig som et slags tenåringsidol på slutten av 50-tallet.

Han hadde en sjarm og et utseende som apellerte til både mor og datter, men kanskje var det først og fremst mødrene han beholdt draget på utover i 60-årene.

Bobbys egentlige navn var Walden Robert Cassotto, og han hadde blant annet stor suksess på tampen av 50-tallet med låter sm Dream Lover og Beyond the Sea. I motsetning til flere samtidige unge kjekkaser, skrev han også mange av låtene selv - og også andre artister fikk suksess med Darins materiell.

Hans familiebakgrunn var alt annet enn A4, og først midt i karrieren oppdaget han at hans søster var hans mor - og foreldrene hans besteforeldre. Det hele var nok iscenesatt for å skjule skandalen bak morens "enslige" graviditet ...

Darin gjorde på starten av 60-tallet hva mange samtidige (mannlige) artister gjorde: Han forlot de mest sprelske rockebevegelsene til fordel for smørlignende slagere og flørting med countrymarkedet. Samtidig rettet han karrieren også mot lerretet, og hans største hit i Norge - Multiplication - var hentet fra 1961-filmen Come September.

Dette var en tidstypisk romantisk komedie med slett ikke så ukjente navn som Rock Hudson og Gina Lollobrigdia på rollelisten - foruten Bobby selv.

Låten var vel like tidstypisk, og ble en av hans siste større slagere på det amerikanske markedet. Imidlertid skrapet han sammen noen låter til for amerikanerne frem til 1966, da folk-låten If I Were a Carpenter ble hans siste minneverdige utgivelse.

Darin forsvant aldri fra musikken, da han ble aktiv ut livet på klubber og barer i Las Vegas. Han gjestet også TV flere ganger, også med egne show og opptredener.

Bobby Darin døde bare 37 år gammel under en hjerteoperasjon. Han var fullt klar over risikoen ved operasjonen selv, som var nødvendig etter at han som guttunge hadde hatt revmatisk feber som skadet hjertet hans for alltid.

Som artist ble han vel aldri helt verdsatt av kritikerne, til tross for - eller kanskje nettopp grunnet - sine stadige vekslinger mellom sjangre og valg i karrieren.

I dag er det som regel hans juleinnspillinger som spilles rundt på de mange amerikanske retro radiokanalene.

søndag, 26 oktober 2014 13:15

Roy Orbison - Dream Baby

Roy Orbison var slett ikke glemt etter gjennombruddet med Only The Lonely i 1960, selv om det kom et par stille år med hitsingler. 

Det forandret seg i 1962, da en hans mest gjenkjennlige låter kom: Dream Baby.

Låten var denne gang ikke skrevet av Orbison selv, men av Cindy Walker. Hun var kanskje den mest suksessfulle kvinnelige låtskriveren før 60-tallet, men en strøm av låter innspilt av de absolutt største navnene innen amerikansk country.

Dream Baby fulgte bluesprogresjonen i oppbyggingen, men i Orbison og produsent Al De Lorys utgave fikk den like mye det velkjente Orbison-country-soundet. Den ble ikke hans største slager, fordi det ble Oh Pretty Woman et par å senere - men låten har blitt en liten klassiker, og blitt innspilt i flere versjoner siden.

Mest kjent av disse er en utgave med Glen Campbell fra 1971: En innspilling som ble stor i USA, men som satte svært lite spor etter seg i Europa. Campbell skulle forøvrig få en adskillig større slager fem år senere med Rhinestone Cowboy.

Med Dream Baby satte Orbison standarden for et par riktig så hyggelige musikalske år. Blue Bayou (nr 10 i Norge) fulgte på tampen av 1963, mens hans toppet listene i Storbritannia noen måneder senere med It's Over - også den en nummer 10 i Norge.

 

lørdag, 25 oktober 2014 09:50

Clarence Henry - (I Don't Know Why) But I Do

Med tilnavnet Frogman, hadde Clarence Henry tatt i alle fall USA med storm med gjennombruddshiten Aint' Got No Home i 1956.

Henry var da 18 år gammel, og stilen lå trygt i forankret i vaskeekte rhythm & blues. Tilnavnet kom fra falsettsyngingen, som den gang vakte ikke så lite oppsikt. Frogman ble deretter påprintet både platecovere og karriere for all fremtid.

Clarence Henry var fra New Orleans, og hans store forbilde var Fats Domino. Det syntes vel kanskje også i "fasongen", da han etter hvert ble en av de mer fyldige musikerne i musikkbyen. Henry fikk vel aldri noen egentlig storkarriere som "popartist", og han holdt seg til sitt faste klubbengasjement på Bourbon Street i to tiår. Henrys høydepunkt var vel kanskje allikevel som oppvarmer for Beatles i 1964.

1961 ble hans største år som listeartist, der (I Don't Know Why) But I Do gjorde det skarpt også i Norge. Låten var en nokså tidstypisk slager, forankret midt mellom rhythm & blues og country. I sørstatene blir ofte denne miksen referert til som swamp pop. Fra våre nordiske ører, vil man kanskje også si at låten har klare referanser til storband. Og det skulle kanskje bare mangle for en artist fra New Orleans.

Adskillig mindre aktiv i dag, dukker allikevel Henry opp på scenen fra tid til annen - men da som regel på jazz- og storbandfestivaler. Foruten å traktere mikrofonen, spiller han også utmerket piano og trombone.

 

fredag, 24 oktober 2014 20:16

Pat Boone - Moody River

Pat Boones største suksesser her hjemme fikk han i 1961 og 1962, der Moody River ble en av tre store slagere.

Låten var egentlig en countrysak, som ble arrangert om av Billy Vaughn tilpasset Boones stemme og image. Det førte til en topp-plassering hjemme i Statene, og låten ble såpass minneverdig at den har blitt spilt inn av en rekke store navn også senere.

I Norge vil mange gjenkjenne den i John Fogertys utgave på hans The Blue Ridge Rangers Rides Again fra 2009.

I 1962 skulle vel Boones mest gjenkjennelige slager komme, da Speedy Gonzales ble en av årets storselgere.

torsdag, 23 oktober 2014 18:38

Buzz Clifford - Baby Sittin' Boogie

Ikke alle artister kan bli stjerner. Og det ble heller ikke Buzz Clifford, selv om han fikk en enslig millionslager med denne barnevaktsboogien.

Baby Sittin' Boogie hørtes kanskje mer ut som en slager fra 1958 enn fra det nye tiåret, men det gjorde ingenting i et år preget av nettopp seige slagere og snille countrylåter.

Buzz Clifford het egentlig Reese Francis Clifford III og var opprinnelig fra Illonis. Han fikk platekontrakt gjennom en talentkonkurranse femten år gammel i 1956, men det førte ingen steder til tross for at man mente at både talent og utseende var der det skulle være.

Han ble deretter fanget opp av Columbia som fanget opp Baby Sittin' Boogie, og suksessen var dermed et faktum med suksess på i Europa og hjemme i Statene. Der dukket den opp både på R&B- og countrylisten, foruten å klatre til en fin nummer 6 på Billboard.

I Norge nådde den aldri pallen, men singlen ble blant årets mer seiglivede slagere med sine 18 uker på VGs singleliste.

Noen oppfølger maktet aldri Clifford å komme med, og karrieren ble definitivt avbrutt av militærtjeneste. Da han forsøkte seg på et comeback et par år etter, var jo popmusikken helt forandret. Karrieren strandet, og Clifford trakk seg tilbake fra rampelyset for å satse som låtskriver. Det gikk vel bare sånn måtelig, selv om han fikk påpakket en låtene til et navn som Kris Kristofferson.

Senere prosjekter har involvert flere band, men Clifford har stort sett holdt seg til småklubbene og har i dag et band sammen sine to sønner.

onsdag, 22 oktober 2014 08:11

Guy Mitchell - Heartaches by the Number

Guy Mitchell stammet opprinnelig fra Jugoslavia og het egentlig Albert Cernick. Hos britene var han en av 50-tallets aller største navn med en strøm av topp 10-slagere.

Han var noe for tidlig ute til å få de største slagerne inn på vår singleliste, men Heartaches by the Number - som forøvrig ble hans aller siste store hitlåt - gjorde det skarpt også hos i de første månedene av året.

Den gikk aldri til topps, i motsetning til tidligere låter som She Wars Red Feathers (1953) og Rock-a-Billy (1957) som begge toppet hos britene. Hjemme i USA var hans største slager Singing the Blues fra 1956, en låt som formelig okkuperte tronen på Billboard i flere uker.

Mitchell vokste opp i Los Angeles, og han ble tidlig tilknyttet Warners underholdningsindustri. Uten å ha blitt den barnestjernen både selskapet og vel foreldre hadde sett for seg, endte han i stedet opp som salmaker på en ranch utenfor San Fransisco. Det vekket interesse for countrymusikken, og fra 1950 fikk han kontrakt med Columbia.

Han utmerket seg med at flere av slagerne, eller i alle fall tekstlinjene på dem, ofte hadde et komisk tilsnitt. Og rockelåt-hiten fra 1957, var vel nesten en parodi på hele rock & roll-bølgen med de artige tekstlinjene:  «Rock-a-billy, rock-a-billy, rock-a-billy rock, rock-a-billy rock-a-billy, ooh rock rock ...» osv.

Om Heartaches by the Number fremstår som en nokså hjerteskjærende historie, eller om den skal tolkes med et ironisk fortegn - får vel bli opp til lytteren. Låten var satt i en tidstypisk countrystil, og den har senere blitt spilt inn av en rekke artister like til i dag.

For Guy Mitchell gikk karrieren raskt nedover etter denne slageren ved innledningen til tiåret, og etter noen adskillig mer labre motatte singler de kommende årene - forsvant han fullstendig i beatbølgen og trakk seg tilbake fra rampelyset. Han fikk problemer med både helse og alkohol, men turnerte på 80-tallet på nattklubber. Han fikk en oppsving som navn da CD-markedet tok av ved inngangen til 90-årene, men en rideulykke i 1991 satte en stopp for noen videre karriere.

Helsemessig kom han seg aldri etter dette, og Mitchell gikk bort dels som følge av skadene , og dels av en kreftsykdom i 1999.

 

tirsdag, 21 oktober 2014 20:06

Hank Locklin - Please Help Me, I'm Falling

Hank Locklins eneste norske toppslager, ble også hans signaturlåt: Please Help Me, I'm Falling var nettopp så ufarlig country at den vel smeltet de fleste mødrehjerte.

Hank het egentlig Lawrence Hankins Locklin og var fra Brewton i Alabama. Han startet karrieren sin som en nokså ujålete honky tonk-sanger, og hadde allerede i 1949 sin første slager på de amerikanske listene med The Same Sweet Girl. En nummer 1 fulgte i 1953 med Let me Be the One, men det var først i overgangen til 60-årene han ble adskillig mer rundere i kantene. Det førte til stor popularitet på countrylistene i USA, der han holdt karrieren godt ved like ut tiåret.

En av hans senere og større slagere het forunderlig nok The Country Hall of Fame, et sted Locklin foreløpig ikke har blitt funnet stor nok til å få sitt navn i.

Etter 1977 tok han det adskillig roligere på platefronten, men av en eller annen grunn opparbeidet han seg et nokså stort publikum i Irland og Norge. Han må være den eneste countrysangeren med egen fanklubb på lille Bjerkreim i Rogaland.

Locklin opptrådde gjennom hele karrieren som et medlem av Grand Old Opry, og hans siste fremføring kom knappe tre år før hans bortgang - 91 år gammel - i 2009.

Selv om han også hadde suksess med andres låter, er det første og fremst som låtksriver Locklin vil huskes. De fleste av de større og tradisjonelle countrynavnene, har som regel en Hank Locklin-låt på repertoaret.

Please Help Me, I'm Falling var i popularitet blant de aller største countrylåtene, midt i en tid da de amerikanske listene ble dominert av adskillig mer spretten og gitarpreget musikk.

fredag, 26 september 2014 08:23

Ray Parker Jr. - Ghostbusters

1984 og 1985 ble preget av spøkelsesfeber både på dansegulvet og på lerretet. Fyren bak filmtemaet og farsotten Ghosbusters, fikk imidlertid ikke den helt samme populariteten.

Ray Erskine Parker Jr. kom fra Michigan og opparbeidet seg gjennom 70-tallet en måtelig karriere i USA. Han var en utmerket musiker, blant annet på gitar, og fikk allerede på slutten av tenårene plass i "husbandet" til nattklubben The 20 Grand i Detroit.

Han kom raskt i kontakt med artister rundt Motown, som jo var etablert i Detroit, og gjennom tiåret var han både låtskriver og studiomusiker for flere av selskapets største artister. I 1978 dannet han trioen Raydio, som med elementer fra R&B, soul og funk fikk flere hitsingler på Billboard. Den største av disse ble balladen A Woman Needs Love (Just Like You Do) i 1980.

Raydio brøt opp i 1982 da Parker satset solo, og han fikk umiddlebart fin suksess med både låt og album The Other Woman. Han fulgte fint opp med et andrealbum og låten I Still Can't Get Over Loving You året etter, nå forankret i en typisk amerikansk radiopop med lette elementer fra R&B.

Temaet til Ghostbusters i 1984 brøt med alt annet Parker tidligere hadde utgitt og ble selvfølgelig hans største hitlåt. Låten ble skrevet omtrent som en reklame/"jingle", noe som jo samsvarte helt med spøkelsesjegernes historie i selve filmen.

I Norge ble den årets lengstlevende singlelåt med sine 18 uker på VGs topp 10. Ikke før i februar 1985 ble man "kvitt" låten. Parker fikk aldri siden noen hitsingler verken her eller i Europa - men britene var snille mot hans I Don't Think That Man Should Sleep Alone i 1987 og reddet der Parker fra å bli en døgnflue på listene.

Hjemme i Statene gikk karrieren raskt nedover, og etter 1991 ga Parker ikke ut nye album. Han fortsatte imidlertid med å skrive låter og produsere for andre artister, men den store karrieren var i det hele tatt over.

Det hører med til historien at Parker ble saksøkt av kollega Huey Lewis for å ha lånt riffet til Ghosbusters fra en av Lewis' låter. Det endte i forlik, men saken har flere ganger allikevel kommet tilbake i amerikanske medier.

Ghosbusters har kommet i flere innspillinger siden, blant annet i en versjon av Run DMC. Ingen har imidlertid fått noe større oppmerksomhet. Ghostbusters levde imidlertid videre, spesielt i spillverdenen - men en oppfølger på kinoene i 1989 ble heller labert mottatt.

torsdag, 25 september 2014 09:09

Matthew Wilder - Break My Stride

Matthew Wilders karriere var tilsynelatende både kort og brutal, men etter kometkarrieren i 1983/84 slo han seg opp som produsent og låtskriver.

Opprinnelig fra New York der han var født Matthew Weiner, spilte han på 70-tallet i folkduoen Matthew & Peter før han bestemte seg for å satse på en popkarriere i Los Angeles.

Etter flere år med jobber korist i studio og på scene, blant annet for Bette Midler, fikk han napp hos Epic. Den reggeae-influerte Break My Stride var hans første single - og den ble også hans største låt under eget navn. Etter at også albumet I Don't Speak the Language lå på ilstene et par måneder, så hørte man ikke noe mer til Wilder som soloartist. Et andrealbum ble en dundrende fiasko, selv om han i USA fikk et par små singler til inn på Billboards hovedliste. Tittelsporet fra I Don't Speak the Language ble forøvrig spilt inn av Bobbysocks på deres Walkin' On Air-album i 1987.

Det ble lenge stille fra Wilder som satset mer på låtskriving og produksjon, og de neste tiåret jobbet han sammen med artister som Sheena Easton og John Prine, men uten å sette noen større spor etter seg.

Et godt tiår etter braksuksessen med Break My Stride, slo han derimot tilbake bak studiospakene i samarbeid med No Doubt på deres Tragic Kingdom i 1995. Denne fikk Wilder til å bli en riktig så etterspurt låtskriver og produsent, og i 1998 stod han for musikken til Disney-filmen Mulan. Siden har han vært omtrent fast engasjert av Disneykonsernet, og blant annet hjulpet nyere idoler som Miley Cyrus og Selena Gomez.

Matthew Wilder kan kanskje sies å være et eksempel på at hardt arbeid lønner seg, og at man slett ikke skal gi opp selv om man møter noe motgang i musikkbransjen.

onsdag, 24 september 2014 09:24

Alphaville - Big in Japan

I et år fullstendig dominert av det anglo-amerikanske markedet, snek tyske Alphaville seg inn med hele tre hitsingler.

Frontfigur Marian Gold, som egentlig het Hartwig Schierbaum og var født 1954 i Berlin, hadde vært aktiv på 70-tallet i bandet Chinchilla Green. Han var egentlig en liten kunsterspire, som opptrådde i Berlins kunstnerkollektiv Nelson Community.

I 1982 slo Gold seg sammen med bandkollega Bernhard Lloyd (Bernhard Gössling f. 1960) samt Frank Mertens (Frank Sorgatz f. 1961) til trioen Forever Young - som raskt døpte seg om til Alphaville.  Navnet tok de fra en fransk film av samme navn fra 1965.

Gold stod for vokalen og de fleste tekstene, mens Lloyd og Mertens trakterte tangenter og programmering. Stilen var en kanskje typisk tysk synth-pop, og noe overraskende ble debutsinglen Big in Japan en stor hit over store deler av verden: Overraskende fordi synthpopen i seg selv i 1984 var i ferd med å bli spist opp av den sedvanlige radiopopen - i hvert fall blant navnene som var synlige på listene.

Big in Japan var en tung og nokså seig popsak som spilte på vestlige artisters popularitet i Japan: Var man store der, var man som regel glemt på det hjemlige markedet. Dette "fenomenet" er jo slett ikke mindre gjeldende i dag, selv om Alphaville stort sett har holdt seg i live på de vestlige breddegradene.

Låten var solid nok til å entre Billboards topp 100, riktignok i de lavere delene av listen, og den maktet også å klatre seg inn på topp 10 i Storbritannia. I hjemlandet lå den 23 uker på listene, hvorav halvparten på topp 10, mens den slo til i Norge først mot slutten av denne perioden - i juni. Den litt sene oppfangelsen av låten førte til at Alphaville en stund lå med to singler inne på VGs singleliste, da oppfølgeren Sounds Like a Melody også gjorde det helt greit - selv om den hoppet både inn og ut av topp 10 flere ganger i løpet av sensommeren.

Et kommende navn som Sandra debuterte dette året med en tysk versjon av Big in Japan, uten noen stor suksess - men det skulle hun snart rette på.

I oktober kom både albumet og singlen Forever Young, og med denne balladen apellerte plutselig Alphaville også til et helt annet publikum enn de to synthpop-singlene.

Midt mellom en rekke store britiske og amerikanske navn, førte det til at Alphaville fikk sin tredje store single i Norge - samt at albumet maktet å nå helt til topps på nyåret. Forever Young og Alphavilles videre karriere blir dermed omtalt under 1985.