Eivind M. Sætre

tirsdag, 23 september 2014 09:15

Break Machine - Street Dance

Historien om Break Machine er enkel å oppsummere: Tre singler og ett album - og ferdig med det!

Street Dance ble en nummer 1 i Norge og Sverige våren 1984, mens single nummer to - Break Dance Party - surfet kort innom listene et par måneder senere. En tredje single maktet ikke å fenge nordiske platekjøpere, men Are You Ready? maktet da å klatre inn på topp 40 i Storbritannia. Albumet Break Machine, i Skandinavia visstnok utgitt med tittelen Break Dance Party, solgte også helt greit.

Deretter hørte man ikke noe mer til Break Machine.

Trioen som sang og "breaket" var vokalist Keith Rodgers sammen med danserne Lindsay Blake og Cortez Jordan. Rodgers hadde i 1981 under navnet Bon Rock fått gitt ut rap-låten Searching Rap - og det var slik han ble oppdaget av produsentene Jacques Morali og Henri Belolo.

Morali og Belolo var franske studiobakmenn som hadde surfet gjennom discobølgen som låtskrivere og produsenter for Village People. Break Machine var rett og slett deres prosjekt, for å forsøke å skape et nytt navn for nye trender på 80-tallet.

I Europa gikk det slett ikke så ille kommersielt sett, og spesielt i Frankrike solgte Break Machine riktig så bra. Imidlertid ble det hele en dundrende fiasko i USA, der Street Dance riktignok fikk spilletid på R&B og dance-listene til Billboard - men maktet aldri å klatre inn på Billboards Top 100.

Break Machine ble dermed oppløst, og dette ble også slutten på samarbeidet for Morali og Belolo. Førstnevnte gikk bort av AIDS i 1991, mens Belolo flyttet tilbake til Frankrike og er i dag stadig en aktiv produsent der.

Hvor det ble av de to danserne i Break Machine, vet ingen - men vokalist Rodgers fortsatte innen musikkbransjen til dels under dekknavnet SugaBear.

Fraværet av suksess i USA skyldes nok at låten stod forholdsvis langt unna den gatestilen som ble brukt på gatehjørnene i New York, men i Europa sørget Street Dance da for et slags gjennombrudd for dansen.

I Norge fikk både dans og hiphop-bevegelsen en nokså stor opptur spesielt i byene i Østfold, men i sin helhet forsvant egentlig breaking noe fra søkelyset i tiåret som kom og ble slett ikke så banebrytende som mange kanskje spådde.

Som en del av en sterkt voksende hiphopkultur fikk den en renessanse ut i 90-årene, men da var det vel knapt noen som husket Break Machine.

mandag, 22 september 2014 09:27

Frankie Goes To Hollywood - Relax

Tidlig i 1983 opptrådde totalt ukjente The Dancing Girls på britiske Channel 4s The Tube; et nokså underfundig showprogram som imidlertid ble ettertraktet for både u- og halvkjente navn å profilere seg gjennom.

Produsent Trevor Horn ble fascinert av de fem unge mennene som da fremførte en tidlig versjon av Relax - og fikk dem over på sitt nyopprettede plateselskap, ZTT. De ble der raskt døpt om til Frankie Goes To Hollywood.

For Trevor Horn ble dette starten som en britenes mest ettertraktede produsenter, der han allerede hadde hatt en egen karriere gjennom The Buggles (1979) og av alle ting: Som vokalist for Yes på deres 1980-album Drama. Horn fant seg deretter mer til rette bak enn foran mikrofonene, og han var delaktig nettopp i 1983 å videreutvikle og forenkle den symfoniske stilen av Yes til deres største suksesser på 80-tallet.

Frankie Goes To Hollywood var hans første prosjekt etter dette, og Horn valgte å styre det meste over bandets både visuelle og musikalske uttrykk. Kvintetten hadde forholdsvis grei erfaring bak instrumentene, da alle hadde spilt i forskjellige punkmiljøer fra slutten av 70-årene. Vokalist Holly Johnson (f. 1960) , gitarist Brian Nash (f. 1963) og trommis Peter Gill (f. 1964) hadde spilt sammen i flere år - blant annet i Sons And Egypt. De to andre som i 1982/83 utfylte FGTH var Paul Rutherford (vokal,dans,keyboard)  (f. 1959) og Mark O'Toole (bass) (f. 1964).

Den "endelige" versjon av Relax kom som single i oktober 1983 og fikk raskt spilletid på BBC. Deretter gikk det langsomt opp for både DJ-er og BBCs musikksjefer at både tekstlinjer og singlecover mer enn hentydet til nokså sexifiserte temaer, og det ble ikke bedre av en vågal musikkvideo og Johnson og Rutherfords åpne homofile legning. Resultatet var at da låten hadde klatret opp til en fin sjetteplass på de britiske listene, ble den regelrett bannlyst av BBC og forbudt spilt både på radio og skjerm. Det førte selvfølgelig til enda større oppmerksomhet, og singlen for like til topps - og skulle deretter bli en av de mest solgte singleutgivelsene noensinne i Storbritannia. Per 2014 ligger den som nummer 6 på denne listen.

I andre land ble det ikke lignende reaksjoner, og for eksempel i USA ble noe noe strippet(...) musikkvideo lansert og singlecoveret forandret til et foto av bandet. I Norge holdt Relax ut ti uker på singlelistene etter å ha gått til nummer to på senvinteren. Bandet og Horns noe bombastiske uttrykk ble nok for "britisk" for gjengs platekjøpere her til lands.

Relax var også blant de aller første låtene som ble utgitt i forskjellige versjoner, noe som skulle bli adskillig vanligere noen år senere. Flere remikser har kommet ut i ettertid, og i 1993 maktet en tiårsutgave å gjøre det riktig så skarpt både i Storbritannia og på VGs singeliste, hvor denne versjonen maktet å klatre seg opp til en nummer 7 i oktober dette året.

På hjemmemarkedet klarte FGTH å få sine tre første singler til topps, noe som ikke hadde hendt siden Gerry & The Pacemakers i 1963. Spice Girls skulle siden gjenta den bedriften tiåret senere, men det vitner om hvilken oppmerksomhet guttene fikk i 1983/84 på de britiske øyene.

Oppfølgerne var antikrigstemaet Two Tribes, som også gjorde det greit i Norge - og balladen The Power of Love, som hos britene blir regnet som en liten klassiker fra 80-tallet. Sistnevnte falt ikke nordmenn for, men de handlet i stedet inn albumet Welcome to the Pleasured Dome da dette kom på markedet i november 1984. Utgivelsen var et dobbeltalbum og forskjellig mikset både  både LP, MC og de nye CD-ene. I tillegg var singlelåtene ikke med i sine originale versjoner, noe som høstet både ros og kritikk i musikkpressen.

Albumet ble vel ikke den megasuksessen mange hadde ventet, selv om en nært satte rekord i forholdssalg hos britene. Det kom også frem i media at Trevor Horn omtrent ikke hadd brukt bandets egne instrumenter på de første singlene, og mye av uttrykket til FGTH fremstår i dag som Horns hjertebarn.

Akkurat det ble vist igjen på gruppens oppfølger Liverpool to år senere. Da fikk bandet lov å være band, selv med Horn som produsent - men verken album eller single Rage Hard maktet å gjenskape suksessen fra 1984. Liverpool ble rett og slett en dundrende fiasko i forhold til debututgivelsen, og året etter valgte bandet å gå fra hverandre.

Plateselskapet ZTT og Horn mente FGTH hadde brutt kontrakten med selskapet, og i påfølgende rettsoppgjør ble det klart hvor lite FGTH selv hadde bidratt til musikken: Spesielt på de to første singlelåtene. Holly Johnson ble også hindret i å starte en solokarriere, som vel ble ødelagt som følger av oppgjørene. Han maktet to store singler på slutten av tiåret, der kanskje Americanos ble mest kjent i Norge, men til tross for gjentatte soloslipp - ble det ingen stor karriere. Også de andre bandmedlemmene forsøkte seg i andre prosjekter, men ingen fikk noen store karrierer å skrive om.

Fra 2004 til 2007 var en redusert utgave av bandet sporadisk aktiv, men uten Johnson bak mikrofonene.

Frankie Goes To Hollywood var i et hektisk år et slående resultat av til dels banebrytende studioarbeid og utspekulert markedsføring, men det hele endte i dundrende uenigheter. For Trevor Horn startet den derimot hans store karriere som produsent, og på de britiske øyene vil Relax bli stående som en klassiker innen britisk popmusikk.

fredag, 19 september 2014 16:36

Queen - Radio Ga Ga

Queen hadde først og fremst blitt et albumband i Norge, der singleutgivelsen slet med å oppnå de høyeste plasseringene på listene.

Radio Ga Ga skulle faktisk slå både Bohemian Rhapsody (1976) og We Are the Champions (1977) i så måte, da ingen låter fra kvartetten - verken før eller siden - nådde like høyt som Radio Ga Gas andreplass.

Etter albumet Jazz i 1978, som definitivt ikke var jazz, startet Mercury, Taylor, Deacon og May å eksperimentere med sjangre også utenfor den småpompøse rocken de var blitt kjent for. Crazy Little Thing Called Love (nr. 8 i 1979/80) var en retrosak satt i 50-årene, mens albumet Hot Space fra 1982 viste en tydelig tilnærming til mer dansevennlig pop.

I Norge fikk de jevnlige hitlåter, som Save Me (nr. 6/1980) og duetten med David Bowie i Under Preassure (nr.5/1981), mens deres største suksess både i USA og Storbritannia var en låt nordmenn aldri falt for: Another One Bites the Dust.

Med Radio Ga Ga som deres første single fra 1984-albumet The Works, trodde nok mange at Queen nå for alvor surfet godt inn på synthpop-bølgen - men albumet viste seg å være adskillig mer varierert enn som så. Låten var en kommentar til den stadig økende presset på det visulle i popbransjen, der musikkvideoene ble mer og mer sentrale i markedsføringen. Den nådde høyt på listene i store deler av verden, men i likhet med albumet - forespeilet den at den helt store bølgen av popularitet i USA var i ferd med å dale.

Neste single, I Want to Break Free, ble også en stor hit - og også tre låter til fra The Works ble sluppet på egen hånd.

Deretter var de blant bandene som opptrådde på Live Aid i 1985, før de slapp albumet A Kind of Magic året etter: Dette var dels spunnet rundt filmen Highlander, uten at det overbeviste norske platekjøpere. I plassering og antall uker på VGs albumliste, ble denne utgivelsen Queens labreste album siden 1974. Ingen singler slo heller til i Norge, i hvert fall ikke nok til at de oppnådde listeplasseringer, selv om tittelsporet fikk en del spilletid på radio. I ettertid har det vist seg at en låt som Who Wants to Live Forever, har vist å overleve tiårene - blant annet gjennom flere innspillinger av andre artister.

Queen slo derimot tilbake, i alle i fall i Norge, med neste skritt og album: The Miracle i 1989. Her var det tilbake til litt tyngre gitarer, og I Want it All førte dem igjen høyt på singlelistene.

torsdag, 18 september 2014 09:38

Lionel Richie - All Night Long (All Night)

Lionel Richies sjakktrekk var å søke impulser også utenfor R&B-boksen, samt gjøre hva han hadde mest talent for: Skrive ballader.

Richie var født Lionel Brockman Richie, Jr og var fra Tuskegee i Alabama, men vokste opp i Illinois. Han ble utdannet i økonomi, og som nittenåring ble han medlem av Commodores. Med dem holdt han sammen frem til 1981, og i Norge fikk de sin største låt med Three Times a Lady i 1978.

Richie hadde mot slutten av 70-tallet forsiktig startet å levere også låter til andre artister, og i 1980 fikk Kenny Rogers en nummer 1 med Richies Lady. Året etter besøkte Richie for første gang norske lister på egen hånd i tospann med Diana Ross, men Endless Love fikk kun tre lunkne uker inne på VGs topp 10.

Med en miks av ballader og mer dansevennlige låter, startet han å få suksess på egen hånd med debutalbumet i 1982. Can't Slow Down fulgte året etter, og denne plasserte Richie helt i toppen av mannlige amerikanske artister. Fem av åtte låter ble sluppet som singler, og alle plasserte seg inne på Billboards topp 10.

Europa og også Norge fulgte raskt etter, og Richie innledet 1984 med gode salgstall både for All Night Long og albumet. Sistnevnte fikk to runder på listene, da det etter måneders fravært føk inn igjen etter at neste single - Hello - startet å snurre rundt både på platespillere og på radiostasjoner. Noe hjalp det også at Richie fikk stor oppmerksomhet der han avrundet avlustningsserenomi under OL i Los Angeles.

I ettertid huskes kanskje Hello bedre enn All Night Long, i alle fall i Norge, selv om den ikke nådde like høyt på listene. Derimot holdt balladen seg adskillig lengre inn på VGs singleliste, enn hva All Night Long maktet.

Albumet Can't Slow Down ble belønnet med flere priser i 1984, deriblant en Grammy, og Richie fortsatte inn i 1985 som en av USAs mest populære artister.

Det kommende året skulle han stå bak to store ballader: Hans egen Say You, Say Me - og som komponist og bidragsyter til USA For Africa.

onsdag, 17 september 2014 20:10

Monroes - On the Bus

Lage og Eivinds andre singlehit ble en stor, men kort liten listesak. On the Bus gikk kjapt opp til de øvre delene av listene med en tredjeplass som høyeste plassering - men låten for rett ut etter bare seks uker.

Noen mente det hele var en tabbe, da B-siden Mrs. M ble omtrent like godt mottatt på radio - men i et hektisk år for The Monroes, var det bare å satse videre. Det hadde duoene også råd til, etter at de hadde signert en mediomtalt millionkontrakt med britiske EMI.

Noe forunderlig etter suksessen med Sunday People, hadde ikke flere singler fra dette albumet kommet inn på listene. En låt som Arabian Nights ble godt mottatt både som musikkvideo og på radio, men den ble aldri gitt ut på egen hånd.

1984 startet med to spelemannspriser og et nokså storstilt opplegg rundt deres deltakelse i årets Melodi Grand Prix. Låten var Strand Hotel og ble nummer to i den norske finalen, men Monroes valgte å la et annet ansikt fremføre bidraget. Beate Jacobsen het hun, og selv om hun hadde noe sceneerfaring - ødela nok nervene en mulig vinnerlåt. En hemmelig plan fra Rølles og Fosheim var lagt for å synge låten på engelsk i Luxembourg om de hadde vunnet. Det ville trolig sørget for diskvalifikasjon, men deretter stor oppmerksomhet fra media. Om de virkelig hadde våget dette, får vi aldri vite.

Året skapte også litt bruduljer både mot og av norske kjendisblader. Det Nye, som var et av de virkelig store på denne tiden, ignorerte formerlig Monroes som duo - mens spådde Fosheims død innen utgangen av året gjennom et horoskop. Hvem sa at kjendisbladene var snillere før?

På vårparten tok duoen det noe rolig, men store deler av sommeren gikk med til duoens Holiday Tour som gikk landet rundt og trakk til seg omlag 150 000 publikumere. I mangel av låter ble også nyskreven musikk spilt, blant disse On the Bus og en tidlig versjon av Cheerio.

On the Bus kom som single i august 1984, deres første på EMI, men ble kanskje ikke helt den suksessen duoen hadde håpet på.

Fra september og ut året startet de forsiktig med å lage låter og spille inn musikk til oppfølgeren til Sunday People, men det virkelige arbeidet til albumet startet ikke før i januar 1985.

EMI lot Rølles og Fosheim, i samarbeid med produsent Bob Sergeant, få den tiden de ville - og noen ny musikk fra Monroes kom dermed ikke før i august 1985.

Albumet ble hetende Face Another Day, og var uten On the Bus ombord - selv om albumets tittel nettopp kom fra tekstlinjene til denne låten.

Resultatet ble uansett en av de største salgsuksessene i Norge - og en aldri så liten klassiker i den ferdigstilte versjonen av Cheerio.

tirsdag, 16 september 2014 08:42

Stevie Wonder - I Just Called to Say I Love You

1984s mest populære single over hele verden, kom fra Stevie Wonder - som vel kreativt sett var over sin største periode som artist og musiker.

Kommersielt ble derimot I Just Called to Say I Love You hans kanskje største hitlåt noensinne, og ingen andre singler i 1984 overgikk Wonder i salgstall og popularitet. Riktignok ble han forbigått av Band Aid mot slutten av året, men det ble jo de fleste på 80-tallet.

Wonder hadde etter sin klassiske periode på 70-tallet som kulminerte med albumet Songs in the Key of Life i 1976, tatt det usedvanlig rolig på albumfronten. Foruten et slags "dokumentaralbum", hadde han kun gitt ut en studioutgivelse med Hotter than July i 1980. Det var kanskje også grunnen til at det ikke akkurat florerte med singler fra Wonder.

Han gjorde seg allikevel bemerket med singlen Master Blaster, som lå i nesten fire måneder på VGs singleliste fra 1980 til 1981. Også den mer eller mindre særegne Do I Do, fra Wonders samlealbum i 1982, maktet å komme seg inn på listene - en nummer 8 i juli. Hans største suksess var allikevel i duett med Paul McCartney på Ebony and Ivory.

I Just Called to Say I Love var fra filmen og albumet The Woman in Red, der Wonder leverte musikken til. Han sang imidlertid bare på halvparten av låtene, slik at albumet ikke blir regnet som noen soloutgivelse. De resterende låtene var dels instrumentale, og dels synget av Dionne Warwick.

Foruten at albumet også toppet i Norge, ble den allikevel liten i forhold til låtas popularitet: Den toppet i 10 av sine 16 uker, og slo dermed Wham! i popularitet med en enslig uke på topp.

I ettertid har vel kanskje ikke låten med sin noe sterile produksjon klart å overleve 80-tallet, men den var markant nok i sin tid til å få en Oscar for beste filmlåt.

Wonders to neste album i 1985 og 1987 ble ikke like godt mottatt som tidligere utgivelser, og hans single Part Time Lover i 1985 - ble hans siste store virkelige hitlåt (nr 5 i Norge). Sammen med Dionne Warvick, Gladys Knight og Elton John fikk han derimot en storselger i That's What Friends Are For på tampen av 1985, men denne singlen gikk kun til nummer 7 på vår hjemlige singleliste.

Siden har han bare vært sporadisk aktiv med nye innspillinger, og hans siste album kom i 2005 med A Time to Love - som inneholdt What the Fuzz, en låt med Prince og En Vogue som ga Wonder hans siste lille listeplassering i Norge.

Stevie Wonder blir regnet som en ledende artist, spesielt innen amerikansk popmusikk, der han var banebrytende med sin blanding av sjangre og utnyttelse av ny studioteknologi. Han har også fått honnør for sin rolle i politiske temaer, og han var sterkt medvirkende til at Martin Luther King fikk sin nasjonale høytidsdag i USA. Wonder var også sterkt mot det sørafrikanske apartheid-regimet, og han ble belønnet av FN for denne innsatsen.

I skrivende stund er Wonder i ferd med å ferdigstille hele to album, begge i samarbeid med produsent David Foster. Disse vil bli hans første nye innspillinger på ti år.

 

mandag, 15 september 2014 09:22

Phil Collins - Against All Odds

Sommerens store ballade ble den første store låten til Phil Collins i Norge.

Philip David Charles Collins var synonymt som trommeslageren i Genesis og hadde vært medlem i bandet fra han var nitten i 1970. Han hadde trommet med stikkene fra femårsalderen, men sine første opptredener kom på helt andre fronter enn bak trommesettet.

Gjennom en kulturskole hjemme i Hounslow utenfor London fikk han som ung tenåring rollen i en oppsetning av Oliver, og gjennom 60-tallet medivrket han i flere oppsetninger. Et (veldig) godt trent øye kan kanskje også få øye på ham som en av hylende tenåringer i Beatles' A Hard Day's Night.

Til tross for en startende og lovende skuespillerkarriere, studerte Collins flittig trommekunnskapene både under kyndig opplæring og hjemme hos foreldrene. Genesis ble han medlem gjennom en annonse i 1970, men det skulle gå enda fire år før man hørte Collins vokalt på en innspilling. Da Peter Gabriel forlot bandet i 1975, tok det også flere runder før Collins fant seg til rette bak mikrofonen. Det førte til at Genesis sakte gikk fra å være en nokså krevende, men populært, band - til å bli en av verdens ledende grupper ut gjennom 80-tallet.

Midt mellom Genesis-utgivelsene tok Collins seg også tid til å forsiktig starte en solokarriere. Musikken fra hans første album par ikke preg av å være så mye differensiert fra bandets arbeid, og de mest synlige forskjellene lå i tekstene - der Collins tillot seg å være riktig så personlig.

Hans In the Air Tonight ble en stor suksess i 1981 (nr.4 i Norge), mens You Can't Hurry Love i 1983 for første gang brang ham helt til topps på egen hånd hjemme på de britiske øyene. Det måtte imidlertid en ballade fra en forholdvis glemt Rachel Ward-film, til å skaffe Collins hans virkelige gjennombrudd som soloartist i Norge.

Låten var egentlig en "leftover" fra hans første album i 1981, men ble bearbeidet og omskrevet til filmen Mot alle odds. Filmen forsvant vel nokså raskt i minnebøkene, men Collins låt fikk en Grammy for årets låt - foruten at den også ble nominert til en Oscar. I 2000 fikk Mariah Carey fin suksess med ikke mindre enn to innspillinger av låten, der hennes soloinnspilling gikk til nummer 2 på VGs singleliste - mens et samarbeid med Westlife gjorde den til en stor hit senere dette året.

Collins valgte allikevel ikke bruke Against All Odds på sitt neste album, No Jacket Required i 1985. Det ble hans første virkelige store album i Norge, selv om kun Sussudio ble en liten singlehit fra utgivelsen. Senere på året fikk han en liten hit i tospann med Marily Martin i nok en filmlåt, Seperate Lives - og året etter fikk han med Genesis en av årets største storselgere med Inivisible Touch - som riktignok ikke maktet å gi fra seg noen hitlåter her hjemme.

 På tampen av tiåret tok han selv rollen i en film, fremfor å kun bidra med musikken. Filmen het Buster - og den ga Collins en aldri så liten landeplage med hans versjon av A Groovy Kind of Love.

 

I 1983 kulminerte popkarrieren til både Kenny Rogers og Dolly Parton i kanskje en av de mer minneverdige duettene dette tiåret.

Kenny Rogers hadde fra 1977, da hans Lucille toppet listene i Storbritannia, hatt kontinuerlig suksess både i Europa og USA midt mellom pop og country. Låter som Coward of the County og Lionel Richies Lady hadde gitt ham flere toppslagere også på europeiske lister, og sistnevnte ballade hadde toppet både Billboard og britenes UK Top 75.

I Norge tok egentlig karrieren til Rogers av før utgivelsen av hans Greatest Hits i 1980. Da kom endelig albumene hans også inn på våre lister, og det hjalp adskillig på populariteten at NRK fikk seg til å vise i alle fall en sesong av hans TV-serie The Gambler. Tittelsporet ble dermed en av hans mest kjente låter blant nordmenn.

Islands in the Stream var første utgivelse fra 1983-utgivelsen Eyes That See in the Dark, produsert av Barry Gibb med god hjelp fra resten av Bee Gees-teamet. For Gibb var dette hans tredje store suksess som produsent og låtskriver for andre navn etter at Bee Gees hadde tatt en pause. Låten ble minst like populær som hans bistand til Barbra Streisand og Dionne Warwick, og Gibbs fortsatte med å hjelpe navn som Diana Ross - og Carola! - de to neste årene, før de omsider kom seg tilbake til studioene på egen hånd.

Fra juletider 1983 til langt ut i 1984 var Kenny Rogers blant storselgerne i Norge, både med single og album. Albumet ble liggende i 30 uker på albumlistene, noe som på 80-tallet var meget sjeldent.

Oppfølgeren What About Me? som kom i oktober 1984, fikk langt mindre fartstid - og etter dette skulle ikke Rogers gjeste våre lister før langt ut på 90-tallet. Grunnen til det var egentlig åpenbar, for Rogers valgte bevisst å søke seg tilbake til renere countryutgivelser fremfor popmarkedet. Var det noen sjanger på det norske markedet som var "ut" på slutten av 80-årene, var det country!

I USA forble han derimot stor, både gjennom TV, lerret og mikrofon, selv om de største countryslagerne og salgstallene falt noe. Han hadde imidlertid en egen evne til å alltid vende tilbake, og 1999-utgivelsen She Rides Wild Horses ble meget godt mottatt og solgte i over millionen.

Roots-bølgen i Norge vekket også interesse for en veteran for Rogers, og fra midten av 90-tallet har flere samleplater fra Rogers snurret inn på VGs albumliste. En av disse var 2006-samlingen 21 Number Ones, som også gjorde det skarpt hjemme i USA.

De siste årene har han naturlig nok, i en alder av 76, tatt det noe roligere, men han har slett ikke lagt karrieren helt på hvile. Hans innflytelse i amerikansk country kan neppe undervurderes, og det ble han beløønet for i 2013 da han omsider ble belønnet med en plass i Nashvilles og countrymusikkens egen Hall of Fame.

Samme år ga Rogers sitt 27. studioalbum You Can't Make Old Friends, der tittelsporet var en duett med ...

Dolly Parton ...

... som før 1983 slett ikke hadde fenget det norske publikumet.

Dolly, som både heter det og Parton også på papirene - men med Rebecca som mellomnavn - fikk også en av sine aller største suksesser på popmarkedet med Islands in the Stream i 1983. Den er allikevel kanskje bare en nummer to i hennes Billboard-karriere, da nordmenn forunderlig nok helt hadde gått glipp kanskje Partons mest kjente nummer 1-låt - 9 to 5 - fra 1981 og filmen av samme navn.

Parton var en av tolv søsken i en virkelig storfamilie fra Sevierville i Tennesee. Hun slo seg opp som låtskriver allerede som tenåring i Nashville, før hun fra 1967 startet en karriere både på TV og på album under eget navn. I årene frem til 1975 formelig erorbret hun de amerikanske countrylistene, og hun viste seg å ha et unikt talent både som sanger og låtskriver. To av låtene hennes fra disse årene regnes i dag som klassikere, da både Jolene (1973) og I Will Always Love You (1974) har vist seg å ha en holdbarhet på tvers av både tiår og sjangre.

Hennes gjennombrudd for det store amerikanske poppublikumet, kom allikevel ikke før låten Here You Come Again ble en hit også på poplistene i 1977.

I likhet med Rogers vendte hun etter 1984 seg mer mot countrymarkedet, og dermed forsvant også noe av de høyeste salgstallene. Et samarbeid med Emmylu Harris og Linda Ronstadt fikk i 1987 også fin oppmerksomhet i Norge.

På starten av 90-tallet ble hun både kritikerfavoritt og høstet særdeles gode salgstall for albumene Eagle When She Flies og Slow Dancing with the Moon, som kanskje står tilbake som Partons siste virkelig store bidrag til countrymusikken. Hun har fortsatt med jenvlige albumutgivelser like til i dag, og med etter et tiår med heller labre salgstall - slo hun i 2013 tilbake med Blue Smoke som ble meget godt mottat av musikkpressen og tok henne tilbake til topp 10 på Billboards hovedliste. Albumet inneholdt også You Can't Make Old Friends med Kenny Rogers, fra hans album med samme navn.

I Norge har Dolly Parton hatt kun to album inne på VGs liste: The Great Pretender i 1984, samt en TV-annonser The Very Best of - fra 2007.

Hun har ofte i norske medier blitt fremstilt som en noe dum blondine med fokus på helt andre fordeler enn stemmebåndene, men i USA er hun blant tidenes mest solgte og anerkjente countrymusikere - der hun i fem tiår har satt sitt preg både på skjerm, lerret og plate.

torsdag, 11 september 2014 09:54

Matt Bianco - Get Out of Your Lazy Bed

Matt Bianco var egentlig en trio, selv om navnet ofte ble forbundet med vokalist og frontfigur Mark Reilly.

Gruppen hadde sitt opphav i bandkollektivet Blue Rondo à la Turk, som mikset pop og latinske rytmer og fikk en del oppmerksomhet på de britiske øyene på starten av 80-tallet. Vokalist Mark Reilly, Danny White på tangenter og bassist Kito Poncioni kom alle tre herfra, og dannet Matt Bianco da Blue Rondo falt fra hverandre.

Med seg på laget fikk de polske Basia Trzetrzelewska, slik at Matt Bianco midt i ståheien i 1984 fremstod som en kvartett.

Stilen var en kritikerrost blanding av pop, latino, jazz og swing - og imaget ble bevisst lagt opp mot 50-tallets amerikanske mørkere kroker. Der kom også navnet Matt Bianco, som var en hyllest til utallige hemmelige agenter i filmer og TV-serier.

Get Out of Your Lazy Bed var deres første single, og deres største suksess, og ingen steder gjorde den det bedre enn i Norge. Låten ble vel for spesiell til å bli en veldig stor slager, men singlen klatret rett opp som nummer 2 - før den etter bare åtte uker falt som en stein ut av listene.

Albumet het Whose Side Are You On? og solgte slett ikke så ille: Kanskje grunnet at tittelsporet ble flittig spilt på de etter hvert så tallrike nærradiostasjonene, og at Matt Bianco priveligert fikk opptre et par ganger i beste sendetid på NRK.

Matt Bianco hørte man mer til utover tiåret, men i Norge ble det ingen flere hitsingler eller store album. De skaffet seg imidlertid et trofast publikum, og i Storbritannia fikk de faktisk sin største hit i 1988 med Don't Blame It on That Girl. Da var kun vokalist Mark Reilly tilbake av kvartetten fra 1984-utgivelsene, mens blant annet polske Basia slo seg opp en stor karriere på egen hånd.

Fra starten av 90-tallet kuttet Matt Bianco alle bånd til de store plateselskapene og satset helt og holdent på eget selskap. Det resulterte i at de forsvant nesten helt fra det europeiske markedet, men dertil fikk et solid publikum i Asia. Musikken ble kanskje liggende enda nærmere jazz og swing enn tidligere, og fra 2004 har den originale besetningen - minus Basia - opptrådd sammen flere ganger.

Matt Bianco er stadig aktive i dag med utgivelser og opptredener på jazzfestivaler over store deler av verden.

 

onsdag, 10 september 2014 10:12

Mel Brooks - To Be or Not to Be

En forunderlig musikkvideo med Hitler som rapper, var kanskje grunnen til at parodiens mester Mel Brooks fikk en stor hit i Europa på våren 1984.

"Låten" var inkludert på albumet fra filmen med samme navn, men den var ikke å høre på filmlerretet. Ikke ble den en hit i USA heller, der Brooks på album var og er mest kjent for 1961-utgivelsen 2000 Years with Carl Reiner and Mel Brooks. En klassiker blant amerikanske humorplater, uten musikk, og som fikk flere oppfølgere.

Året etter kom selvfølgelig 2000 and One Years with Carl Reiner and Mel Brooks, og det var helt naturlig at duoen var tilbake like før tusenårsskiftet med The 2000 Year Old Man in the Year 2000 (!)

Brooks var fra Brooklyn og hadde jødisk blod godt i årene, noe han ofte trakk veksel på i rollene på lerretet. Han ble døpt Melvin James Kaminsky, og startet karrieren som pianist og trommist på småklubber i etterkrigsårene. Utover 50-tallet pennet han flere og flere små sketsjer og etter hvert større stykker, og fra omlag 1960 startet han en TV-karriere som gjorde ham til et godt kjent ansikt for amerikanske TV-seere. Filmkarrieren startet forsiktig på slutten av tiåret.

Brooks kunne endevende det meste av kjente rollefigurer, og spesielt fra 70-tallet og ut i 90-årene kom en rekke parodiske filmer som fikk publikum til å strømme til kinosalene. Young Frankenstein (1973), History of the World, Part I (1981) og Robin Hood: Men in Tights (1993) er bare tre av filmene som ble store suksesser, og førstnevnte regnes i dag som en filmklassiker. 1974-filmen

To Be or Not to Be fra 1983 regnes neppe blant de mer minneverdige Mel Brooks-filmene, og den gjorde det i sin tid bedre i Europa enn i USA. Låten står tilbake som Mel Brooks' enslige hitsingle i de fleste land - om ikke samtlige. At singlen gikk helt til topps i Norge, skyldes blant annet at den kom i en nokså stille periode av året - fritt for de fleste av de største låtene av året.

Stadig vekslende mellom skjerm og lerret har Mel Brooks inkassert alle de fire store amerikanske prisene, Emmy, Grammy, Oscar og Tony. Han tok i flere filmer kontroll over det meste av produksjonen, og det resulterte blant annet i at han selv stod for i alle fall deler av filmmusikken i disse.

Fra midten av 90-årene har det blitt stillere på filmfronten, da Brooks har konsentrert seg om å "overføre" et par av filmene til musikaler på Broadway. The Producers ble en stor suksess som ga ham nevnte Tony-pris, mens musikalversjonen av Young Frankenstein gjorde det nesten like bra fra scenekanten med 500 show og en to års sammenhengende rundgang.

For tiden er Brooks i gang med å forberede sin tredje Broadway-produksjon: En musikal basert på en av de mest forunderlige og populære western-parodiene: Blazing Saddles fra 1974.