Eivind M. Sætre

tirsdag, 09 september 2014 09:57

Jacksons feat. Mick Jagger - State of Shock

Før 1984 hadde brødrene Jacksons eneste hitlåt i Norge vært en skarve nummer 10 i 1971 med Going Back to Indiana: En single som aldri ble utgitt i USA og som kom fenomenet Jackson 5 egentlig var i ferd med å stilne.

Historien rundt Jackson-familien er like myteomspunnet som hvilken som helst amerikansk såpeserie, og får definitivt ikke plass i en liten artikkel som dette. Det gjøres allikevel et forsøk:

Jackson 5 ble egentlig sakte dannet i 1964, da de tre eldste brødrene i famlien - Tito, Jermaine og Jackie - startet å spille sammen etter at den nokså strenge faren Joe, hadde oppdaget Titos gitarferdigheter. To yngre brødre, Marlon på 7 og Michael på 6, kom deretter forsiktig med på diverse perkusjonsinstrumenter.

Navnet kom året etter da de spilte på sin første talentkonkurranse på Jermaines high-school hjemme i Gary, Indiana, og spillejobbene bare vokste i omfang i årene som kom.

Gladys Knight oppdaget dem allerede i 1967 og sendte da et opptak til Motown, som også var hennes selskap. Den kom imidlertid i retur, og Jackson 5 forsøkte seg først på et annet selskap - før de endelig ble fanget opp av artisten Bobby Taylor året etter. Han introduserte brødrene personlig for Motown-sjefene, og kontrakten gikk denne gang i boks.

Diana Ross har ofte fått æren for å ha introdusert Jackson 5 som gruppe, men hun hadde lite å gjøre med selve oppdagelsen av brødrene. Derimot var det som oppvarmere på hennes siste opptredener med Supremes i 1969, at Jackson 5 fanget både ører og øyne til det amerikanske publikumet: På den måten hadde hun en sentral rolle i selve gjennombruddet. At debutalbumet ble titulert Diana Ross presents The Jackson 5, var ikke noe mer enn et smart markedsføringstriks fra Motowns side.

Hysteriet som fulgte hadde vel få sett for seg - og det hele har en solid plass i alle fall i amerikansk pophistorie. De fire første singlene for alle like til topps på Billboard, og låter som I Want You Back og I'll Be There har blitt klassikere. Brødrene kombinerte musikalske ferdigheter med talent og sjarm, og i tillegg hadde de sjarmtroll som Marlon og Michael som imponerte både med dans og krystallklar vokal.

Micahel og Jermaine fikk også fine solokarrierer på siden av, og i 1972 falt noe av den største populariteten for Jackson 5 som gruppe.

I 1975 ville både brødrene og far Joe ut av kontrakten med Motown. De ble signert til Epic, men ikke uten bråk. Jermaine forlot de andre brødrene og valgte å fortsette på Motown på egen hånd, mens han ble erstattet av yngstebror Randy - som sporadisk hadde opptrått med brødrene fra tampen av 1971. For å unngå rettslige følger fra Motown, ble også navnet endret fra Jackson 5 til The Jacksons.

Musikalsk tok nå brødrene større kontroll over både produksjon og låtskriving, og med klare referanser til discoen beholdt de en solid posisjon i USA også på tampen av tiåret med flere hitlåter på Billboard-listene.

Etter albumet Triumph i 1980 ble det litt stille fra Jackson som gruppe, da flere av brødrene - og spesielt Michael - var midt inne i soloprosjekter. 1983 skulle bli et vendepunkt - et år som ikke bare ble Michaels store år - men som også bygget opp mot at alle de seks brødrene samlet seg om et siste album. Anledningen var Motowns 25 års-jubileum, der alle seks brødrene opptrådde sammen for første gang offisielt som The Jacksons.

Resultatet var albumet Victory, som ble brødrenes mest solgte album gjennom alle tider. Albumet var egentlig en samling av soloprosjekter fra samtlige brødre, og de spilte ikke sammen på de åtte låtene.

State of Shock var Michaels verk, en låt som var overvintret fra innspillingene til Thriller. Den var der spilt inn i duett med Freddie Mercury, men det ble Mick Jagger som ble hyret inn til versjonen som ble utgitt i 1984. Utgaven med Mercury er tilnærmet nokså lik som den endelige versjonen, og denne ligger lett tilgjengelig på tjenester som YouTube.

Selv om låten var hovedsporet og første single fra Victory, ble det aldri spilt inn noen musikkvideo til State of Shock. Det illustrerte bare enda mer at brødrene vel var mer opptatt på hver sin kant, fremfor å få tid til å opptre sammen. Dette ble enda mer forsterker på den kommende turneen, som ble smått kaotisk med krangler og skader - og i desember fikk Michael nok og forlot The Jacksons.

Jermaine, Jackie, Randy, og Tito samlet seg siden i 1989 til The Jacksons aller siste albumutgivelse, 2300 Jackson Street, som på langt nær ble noen stor suksess.

Siden opptrådde alle seks på Michaels trettiårs-show i 2001, og etter hans død i 2009 sang de inn vokal til singlen This is It.  Fire år senere ble det på nytt blåst liv i The Jacksons, da Jermaine, Jackie, Marlon og Tito dro ut på en 70-konserters lang Unity Tour, der de blant annet besøkte Oslo Spektrum i februar 2013.

De seks brødrene Jackson var og er med kallenavn, fødselsår og dåpsnavn:

  • Jackie - 1951 -Sigmund Esco Jackson
  • Tito - 1953 - Tariano Adaryll Jackson
  • Jermaine - 1954 - Jermaine La Jaune Jackson
  • Marlon - 1957 - Marlon David Jackson
  • Michael - 1958 - Michael Joseph Jackson
  • Randy  - 1961 - Steven Randall Jackson

Foruten Michael har spesielt Jermaine og Randy markert seg i amerikansk musikkliv, Jermaine har hatt fin suksess som soloartist, og har også blitt brukt som produsent og låtskriver for flere senere store navn. Randy var og er en ettertraktet bassist, som har spilt på en rekke album som studiomusiker.

Jackson 5 og The Jacksons innflytelse i amerikansk populærkultur kan ikke overvurderes. Foruten de seks brødre, har også søstrene LaToya - og i særdeleshet Janet - gjort seg bemerket. Senere har det også kommet både sønner og nevøer fra Jackson-klanen, som til tider har markert seg godt både bak og foran mikrofonene.

mandag, 08 september 2014 08:26

Billy Joel - Uptown Girl

Billy Joel var ... Ja, hvem var i grunnen Billy Joel?

Musikkpressen har alltid vært delt i to når det gjelder New Yorkeren William Martin Joel. Han har fått skryt for sin musikalitet og overlevelsesevne innen musikkbransjen, men også fått stempler upersonlig og anonym. Det siste kanskje ikke helt uberettiget, fordi Joel gjennom hele karrieren ikke la skjul på hva og hvor han hentet inspirasjon til låter og innspillinger.

Joel var en av disse vidunderungene som spilte piano fra fireårsalderen og fikk standhaftig opplæring på tangentene gjennom hele oppvekstene. På midten av 60-tallet startet han å spille i forskjellige band i New York, og med The Hassles fikk han også utgitt et album uten særlig oppmerksomhet. Etter en kort tur innom det mer tyngre prosjektet Attila emigrerte han til California, hvor han livnærte seg som pianist på klubber.

Han ble der oppdaget av Columbia som signerte ham, og debutalbumet - og låten - Piano Man fikk grei suksess på de amerikanske listene. Ut gjennom karrieren vokste imidlertid tittelsporet til en slags signaturlåt for Joel, og den har blitt en slags standard på de mer voksne amerikanske radiostasjonene like til i dag.

Det store gjennombruddet for Billy Joel kom i 1977, da han startet samarbeidet med produsent Phil Ramone. Denne var en stor tilhenger av de tradisjonelle og mer "voksne" amerikanske sangskattene, noe som skulle prege flere av albumene til Joel det neste tiåret.

The Stranger i 1977 ble en millionselger anført av låten Just the Way You Are og etablerte Joel som stor album- og konsertartist i Statene. Han ga ut en strøm av jevnt populære singler, og med oppfølgeren 52nd Street startet han også å selge i Norge.

Låten It's Still Rock and Roll to Me gikk helt til topps i USA i 1980, en låt som var hentet fra hans mest rockete album Glass Houses som ble hans mest populære utgivelse i Norge. Albumet gikk like til nummer to på VGs albumliste, der det ble liggende inne i 30 fine uker.

Oppfølgeren het The Nylon Curtain i 1982 og hadde referanser til Beatles, mens Joel året etter dedikerte hele The Innocent Man til ti forskjellige artister og sjangre - en til hver låt - fra 50- og 60-tallet.

Uptown Girl var inspirert av Frankie Valli & The Four Seasons, og låten ble hans mest populære single utenfor USA. Den toppet i Storbritannia, og på nyåret 1984 gikk den like til nummer tre på vår singleliste. Det ble imidlertid bare seks uker før den forsvant ut, og låten ble faktisk en langt større hit i 2000/2001 i Westlifes innspilling.

Joels Greatest Hits fra 1985 ble en av USAs mestselgende album gjennom hele tider, men hos oss nådde den knapt inn på listene i denne omgang. The Bridge året etter ble ikke så veldig godt mottatt her til lands, og Joels norske popularitet var sterkt negående. Det ble bevist da 1989-utgivelsen Storm Front aldri nådde noen som helst overskrifter her til lands, selv om den videreførte Joels store suksess hjemme i USA med hans tredje nummer 1-låt: We Didn't Start the Fire.

I 1993 ga han ut sitt siste studioalbum med River of Dreams, og denne gang fikk både låt og single større oppmerksomhet. Tittelsporet, som introduserte Joel for en ny generasjon, nådde nummer 3 både i USA og hos britene - mens den kort surfet innom vår singleliste. Året etter førte en TV-kampanje til at en nyutgivelse av hans Greatest Hits endte opp med fem uker på topp på albumlistene i Norge.

Flere live- og hitssamlinger har siden kommet fra Joel - men ingen flere studioinnspillinger. Som "popartist" la han rett og slett inn årene etter 1993 og har siden konsentret seg om å skrive mer klassiske pianostykker, samt holde karrieren ved like med konserter og turnèer.

I Norge og Europa har kanskje Billy Joel fått et stempel som en slags annenrangs Elton John, men i USA er han blant de fem-seks mestselgene navnene gjennom alle tider.

 

fredag, 05 september 2014 09:26

George Michael - Careless Whisper

Kildene strides om hvorfor Careless Whisper ble utgitt som en solosingle av George Michael, fremfor en Wham!-låt. Det spiller kanskje liten rolle, for i alle fall i Storbritannia solgte den mer enn noen andre Wham!-singler i 1984.

I USA ble riktignok låten utgitt som Wham! featuring George Michael, midt mellom duoenes to første singler av året. I ettertid har George Michael påpekt et par ganger, at balladen fravek langt på vei imaget Wham! hadde lagt seg til - og dette er grunnen til at han selv ønsket å vise forskjellen mellom duo og soloartist.

George Michael er ihørig omtalt under Wham!s artikkel (se link under artikkelen), men noe er jo verdt å skrive:

Michael het egentlig Georgios Kyriacos Panayiotou og er halvt kypriot. Han startet egentlig som DJ, før han sammen med Ridgeley startet et kortlivet ska-band. Fascinasjonen for eldre stilarter fra 50- og 60-tallet, skulle prege mye av musikken Michael kom med - spesielt etter oppbruddet av Wham! i 1986.

Careless Whisper ble skrevet flere år forveien, og er ironisk nok den største av de to-tre Wham!-utgivelsene som også er skrevet av makker Andrew Ridgeley. Den er en mye brukt "klinelåt" selv i dag, og saxofon-soloen har gjort den til en yndet og godt covret låt for instrumentale innspillinger.  Utgaven på Wham!s album er forøvrig adskillig lengre enn singleutgaven, der låten starter med et neddempet og stemningsfullt synthteppe som deretter slår ut i den kjente saxofon-introen.

Låten ble vurdert utgitt også i 1983, men Michael var ikke fornøyd med produksjon og arbeidet nokså lenge før han kom frem til den innspillingen vi kjenner i dag.

Låten var den første av 13 hitsingler George Michael etter hvert skulle få på de norske listene. Nummer to kom i en kort Wham!-pause i 1986 og var nok en ballade. A Different Corner ble også inkludert på en Wham!-utgivelse..

torsdag, 04 september 2014 21:40

Bette Midler - Beast of Burden

En gjennomsnitts amerikaner ville antagelig steilet nokså godt om han/hun hadde fått vite noe om Bette Midlers bedrøvelige popularitet i Norge, og det er i så fall fullt forståelig. Hjemme i USA er hun nemlig nærmest et ikon, og et av landets mest kjente ansikter i nær sagt alle deler av underholdningsbransjen.

Typisk nok er 1983-utgivelsen No Frills og Rolling Stones-coveren Beast of Burden nærmest ukjent i Statene, men i Skandinavia og i mange land på kontinentet - er den på siden av The Rose hennes største suksess. Låten var en Rolling Stones-låt fra 1978-albumet Some Girls, og også utgitt uten noen veldig stor suksess som single det året. Mick Jagger medvirker forøvrig også i musikkvideoen.

Bette Midler, som faktisk heter Bette Midler, var fra Honolulu av jødisk opprinnelse, men hun flyttet til New York som attenåring. Da hadde hun allerede underholdt på lokale (og noe lugubre) klubber på Hawaii i flere år, og erfaringen trakk hun med seg til tidlige klubber for homofile i metropolen på den helt aldre siden av Statene.

Erfaringen og opptredene ga henne for alltid et stor pluss i margen blant de skjeive miljøene, noe hun har beholdt like til dags dato.

På starten av 70-tallet tok karrieren for alvor av, da hun utviklet sitt alter-ego fra scenekanten: The Divine Miss M - som også ble tittelen på hennes debutalbum. Samtidig debuterte hun på de store scenene, blant i en oppsetning av The Whos rockeopera Tommy. Med en salig blanding av humor, talent og en solid stemme, ble hun raskt umåtelig populær i USA - og albumene solgte i millioner utover tiåret. Bette Midler var aldri redd for å dumme seg ut, eller å spille nettopp på dette. Selvironien var aldri langt unna, og det gjorde henne adskillig mer folkekjær enn mange andre samtidige underholdningsartister. Bette var Bette uansett, om det så var fra scenekanten eller via TV-skjermen.

I Europa var hun stort ukjent før hun gjorde sin egentlig debut også på lerretet i portrettet av Janis Joplin i The Rose i 1979. Tittellåten har med tidene blitt en evergreen, spilt inn av et utalls artister - men det var Bettes versjon som introduserte låten og gjorde den populær. Den hadde trolig blitt Oscar-belønnet for beste originallåt, hadde det ikke vært for at Oscar-reglene motsa at tidligere melodier kunne bli nominert innen kategorien. Balladen hadde nemlig blitt skrevet et år tidligere, men slett ikke innspilt!

I så fall ville Bette Midler vært unik, da en Oscar er den eneste av de store amerikanske prisene som mangler på peishylla. Gjennom årene har hun mottatt priser i samtlige av de store amerikanske prisutdelingene:  Tony, Grammy, Emmy og Oscar (samt Golden Globe): Hvilket sier mest av alt om diversiteten i karrieren hennes.

I Norge fikk hun aldri hun aldri noen hits verken før eller etter Beast of Burden i 1984, selv om filmmusikken til The Rose solgte "greit nok" noen år tidligere. Noen veldig få nordmenn må imidlertid ha oppfattet noe av karrieren hennes, for samlealbumet Jackpot overlevde en hel uke på VGs albumliste i 2012 - med en 36. plass som eneste og beste plasssering.

Bette Midler har tviholdt på sin delte karriere mellom skjerm, film, scene og musikk helt siden starten av karrieren. Derfor er albumutgivelsene også rimelig sporadiske. Hennes kanskje største suksess etter 1983, også i deler av Europa, kom vel i 1990 da hun utga albumet Some People's Lives. Herfra kom blant annet balladen From a Distance, som fikk godt med radiospilling også i Norge.

Siden da har hun stort sett holdt seg borte fra pop- og rockinnspillinger, bortsett fra utgivelsen Bette i 2001 som langt fra ble samme suksess som albumene fra tiårene tidligere.

Det siste tiåret har hun reist USA rundt med sitt eget sceneshow, samt hatt et tre års engasjement i ikke ukjente Caesars Palace i Las Vegas.  Hun er for tiden opptatt med ferdigstillingen av en HBO-produksjon av legenden Mae West, der hun spiller hovedrollen. En ny turrunde er ventet mot slutten av året.

Bette Midler er blant disse store amerikanske navnene, som vel aldri har fått sitt gjennombrudd i Europa. Tilbake står Beast of Burden som hennes største single, og denne 1978-låten fra Rolling Stones var i alle fall på 80-tallet omtrent mer kjent i Bettes versjon fremfor originalinnspillingen.

onsdag, 03 september 2014 10:04

Laura Branigan - Self Control

Det tok tre år fra New Yorks Laura Ann Branigan fikk platekontrakt, til hun utga sin første single i 1982. Selskapet Atlantic visste at de hadde en unik stemme, men ikke hvordan de skulle bruke den.

Branigan hadde vært medlem av bandet Meadow fra 1973, da hun kun var seksten år gammel. Bandet ble signert, men de fikk aldri utgitt noe album. Branigan ble imidlertid overtalt til å synge videre, og blant benyttet Leonard Cohen seg av hennes stemme utover tiåret.

Atlantic valgte å satse noe utradisjonelt og kontaktet den tyskfødte produsenten Jack White, som av alle ting hadde spilt profesjonelt for PSV Eidhoven i sin "ungdom". Sammen med Branigan kom White frem til et uttrykk adskillig nærmere europeisk pop, enn hva som var vanlig på amerikanske lister på det tidlige 80-tallet. Det skulle vise seg å være noe av et sjakktrekk, før Branigan skilte seg raskt ut på amerikanske radiostasjoner med både låter og hennes særegne stemme.

Debutsinglen All Night With Me skrapte innom bunnen av Billboard, før hennes innspilling av Gloria tok fullstendig av i løpet av 1982. Gloria var som flere av låtene på debutalbumet Branigan skrevet av italienske eller tyske låtskrivere, og i Italia hadde låten allerede vært en stor hit på italiensk i 1979. I Branigans versjon ble den en stor hit over hele verden, bortsett fra Skandinavia. Låtskriverne var Giancarlo Bigazzi og Umberto Tozzi, der sistnevnte i 1978 hadde hatt sin egen internasjonale hit, også i Norge, medTi amo. Bigazzi hadde visst halve Norge danset til i 1976, da han hadde servert tittelsporet til Boney M.s debutalbum.

Hun fulgte opp suksessen med to ballader i 1983: Den opprinnelig franske Solitaire hadde engelske tekstlinjer av Diane Warren, mens How Am I Supposed to Live Without You var skrevet av Michael Bolton. Disse to låtene gjorde meget bra i USA, og felles for begge var at de introduserte både Warren og Bolton som navn og ga begge disse sine første hitlåter.

Branigan fulgte samme oppskrift inn i 1984, og denne gangen hev for alvor Europa og Norge seg med på suksessoppskriften. Self Control var igjen en opprinnelig italiensk innspilling, denne gang skrevet og spilt inn av den unge Raf  - og nok en gang Giancarlo Bigazzi. Raf, Bigazzi og Umberto Tozzi dominerte italiensk pop i denne perioden, men eneste gang norske lyttere fikk stifte bekjentskap med trioen senere - var i Eurovision i 1987, der Raf og Tozzi fremførte Bigazzis Gente di mare til en tredjeplass.

Self Control fremstår med sin pulserende storby-sound ennå frisk til å være en 1984-låt, og den ble årets mest solgte single i de tyskspråklige landene. Der ble den også en trendsetter, som var med å inspirere deler av tysk popmusikk ut tiåret. Musikkvideoen ble også ihørig omtalt i amerikansk musikkpresse, da den ble ansett som for vågal for MTV og måtte redigeres noe før den ble satt på såkalt "heavy rotation". Branigan var også blant de første artistene som våget å hyre inn regissører fra filmbransjen til en musikkvideo, og Self Control fremstod i denne adskillig lengre i spilletid enn radio- og singleversjonen.

I Norge maktet ikke låten å nå helt til topps, men singlen holdt seg høyt oppe på VGs daværende Topp 10 i tre måneder - og også albumet solgte bra gjennom hele høsten. Branigan fikk ingen flere singler inn på våre hjemlige lister, men hun fikk mye spilletid på radio også for oppfølgerlåtene The Lucky One og Spanish Eddie. Også hennes 1985-album Hold Me solgte helt OK her hjemme.

Fra 1987 dalte karrieren noe da hun vendte stilen mot den gryende rett-på-sak pop-en som kom fra Storbritannia i disse årene. Hun maktet med låter som Shattered Glass og Moonlight on Water å skrape innom Top 40 på Billlboard, og disse to låtene ble spesielt store i et land som Frankrike.

Hennes siste album, Over My Heart kom i 1993, der hun våget å mikse sjangre og samtidig tok større kontroll over både låtvalg og produksjon. Det ble hennes første av samtlige syv album som aldri nådde inn på de amerikanske listene, og Branigan trakk seg dermed tilbake fra musikkbransjen for noen år: Først og fremst for å støtte sin kreftsyke ektemann.

Flere samlealbum kom ut mot slutten av 90-tallet, og Branigan gjestet bare sjeldent mikrofonen før hun i 2001 ble tilbudt en rolle i Janis Joplin-musikalen Love, Janis. Det ble imidlertid bare med noen få show, før hun sa takk for seg grunnet bråk rundt kontrakter - og at hun følte seg omtrent rundtlurt til å synge nitten Joplin-låter som definivt ikke passet stemmen hennes.

De siste årene ble det igjen rolig fra Branigan, som visstnok i 2003 forberedte seg til sitt første nye album på ti år. Imidlertid ble hun i august 2004 funnet død i hjemmet sitt, forårsaket av en hjerneblødning.

Laura Branigans ettermæle er to av 80-talllets mer solide pophits i Gloria og Self Control, og hun var på en måte i forkant av den britisk-europeiske popinvasjonen av tirået som i 1984 var i ferd med å spre seg til USA.

tirsdag, 02 september 2014 09:30

Cyndi Lauper - Girls Just Want to Have Fun

Cyndi Lauper var 29 da hun spilte inn sin første store leveranse til popsirkuset, og hun tok vellykket med seg alle sine erfaringer fra både band og kunststudier.

Det visuelle var det nemlig ingenting å utsette på.

Cyndi, som egentlig het Cynthia Ann Stephanie, var New York-jente fra Queens. Hun skilte seg allerede ut i barneårene med sans for fargerike og alt annet enn hverdagslige antrekk, og det kunsteriske talentet fikk henne inn på en skole for spesielt begavede kunstnerspirer. De studiene fullførte hun derimot aldri, for hun droppet hun og reiste til Canada for visstnok å "finne seg sjæl".

Tilbake i USA fant hun ny inspirasjon til nye studier innen det mer visuelle, og endte da opp i Vermont hvor hun også startet å synge som vokalist med flere grupper på klubber for å spe på studieutgiftene. I 1978, da hun var 25 år gammel, møtte hun saxofonisten John Buri - og sammen dannet de gruppen Blue Angel, som raskt fikk platekontrakt uten at dette ble noen suksess.

Musikken deres hadde et klart streif av new wave-bølgen, og det var via opptredener med Blue Angel at Cyndi fikk kontrakt som soloartist - men først etter å ha forsøkt å forhandle til en avtale for bandet og ikke bare seg selv.

She's So Unusual ble spilt inn i 1983 med musikere fra The Hooters og produsent Rick Chertoff. Lauper og teamet gikk litt mot plateselskapets ønske om å kun bruke musikk fra andre låtskrivere, og med egne idèer og forsiktige endringer av materiellet - ble debutalbumet en suksess både i musikkpressen og spesielt blant de yngre platekjøperne.

I USA blir albumet regnet som en liten klassiker fra tiåret, med en miks mellom siste rest av new nawe-bølgen, synthpop og rock. Både albumet og Girls Just Want to Have Fun har en typisk, sterilt sound som nesten bare kunne høres i 1984, og med Laupers særegne stemme og fremtoning - og gode låter - ble både album og singler belønnet med flere Grammy-priser.

Girls Just Want to Have Fun har på en måte alltid kommet tilbake med jevne mellomrom til radiostasjonene, og til tross for et titalls coverinnspillinger av andre artister er det stadig Cyndis originalversjon som foretrekkes.

Lauper ble ingen superstjerne på vår side av Atlanteren. I Norge fikk hun kun en single til inn på listene, True Colors med en enslig 10. plass som notering i oktober 1986. I Statene beholdt hun imidlertid en sterk posisjon ut hele tiåret, med 10 store hitsingler og tre godtselgende albumutgivelser.

Etter at hun giftet seg på starten av 90-tallet, valgte hun å gå helt sine egne veier - og til tross for svært varierte salgstall fikk hun nå kritikernes tilbake velvilje som slett ikke hadde vært like nådige mot hennes mer poprettede innspillinger siste del av 80-tallet.

Cyndi Lauper ble også kjent for sin aktivitet for LGBT-bevegelsen i New York, og hun skrev senere enn godt mottatt biografi som blant annet inneholdt rystende beskrivelser fra oppveksten.

Musikalsk fikk hun stor oppmerksomhet i 2010, da hun ga ut et rent blues-album som fikk større salgstall enn på lenge - og også ble nominert en Grammy.

I 2013 fikk hun stor suksess som komponist for musikalen Kinky Boots på Broadway, samtidig som She's So Unusual ble utgitt i en flunkende oppusset 30-års utgave.

Girls Just Want to Have Fun er Cyndi Laupers store låt i Norge, men hjemme i USA er de senere singlene True Colors og Time after Time i dag minst like kjent.

mandag, 01 september 2014 09:40

Wham! - Wake Me Up Before You Go-Go | Freedom

Wham! ble trendsettere med sine utgivelser i 1984, der lettfattelig pop møtte et image som for alltid vil huskes som selve symbolet for hva huskes av 80-tallet i ettertid.

George Michael og Andrew Ridgeley, begge født 1963, hadde møttes på ungdomsskolen hjemme i Bushey utenfor Watford. De dannet et kortlivet band, The Executive, men dannet raskt Wham! som duo - og fikk platekontrakt med lille Innervision i 17 år gamle i 1981.

Michael tok raskt hovedrollen som den musikalske av duoen, mens Ridgeley fokuserte på det visuelle - selv om han bidro også vokalt og på låtskriversiden på de første innspillingene duoen gjorde.

Ridgeley skapte et slags gategutt-image, der ungguttene fremstod nokså rampete i stil og fremføring. Muskalsk hentet de inspirasjon fra nye amerikanske sjangre, og debuten Wham Rap fremstod som en av de første "hvite" låtene med innlagt rap mellom melodilinjene. Den ble imidlertid ingen stor suksess, men da Wham! snuste mer mot danserettet pop på de to kommende singlene - tok det helt av hjemme i Storbritannia. De tre følgende singlene: Young Guns (Go for It), Bad Boys og Club Tropicana ble store suksesser - og det hører med til historien at førstnevnte måtte ha hjelp av en nokså god dose med tilfeldighet til å få spilletid. På den ukentlige og viktige Top of the Pops var nemlig duoen en nødløsning, da en av de adskillig større artistene trakk seg i siste liten.

Det skapte telefonstorm til BBC om å se mer av duoen, og selskapet Innervision fikk en noe panisk uke da de langt hadde presset opp nok singler til butikkhyllene.

Wham! fikk også raskt en liten hærskare i Norge, der alle de tre nevnte singlene skrapte innom bunnen av VGs singleliste i løpet av 1983. Bad Boys var imidlertid den eneste av låtene som maktet to (2) hele uker på listen, men albumet Fantastic solgte da OK.

Det var imidlertid 1984 som ble Whams! store år, både i Norge og internasjonalt. Wake Me Up Before You Go Go står tilbake som deres største hit, en låt som mange mener viser både det verste og beste av 80-tallet. Den var blant årets aller største hits, i Norge bare slått av Stevie Wonder. Ni uker på førsteplass hadde man ikke sett siden Jannicke herjet rundt tre år tidligere.

Andrew Ridgeley hadde også kastet ut skinnjakker og rampete opptredener, til fordel for uskyldig og riktig så fargerike antrekk. Og musikalsk fremstod nå Wham! med klare referanser til tyggegummi-popen fra slutten av 60-tallet.

Deretter hendte noe rart, om noe som ikke var rent annet enn riktig så spekulativt fra både Wham! og plateselskapets side. Neste single ble nemlig ikke en Wham!-single - men en ren George Michael-utgivelse - selv om Careless Whisper ble inkludert på duoens andre album, Make It Big. Det førte selvfølgelig til at intense rykter om allerede en splittelse av duoen preget de fleste britiske forsider, spesielt siden denne balladen unntaksvis var skrevet av både Michael og Ridgeley i fellesskap.

Låten regnes i dag ennå som en solosingle av Michael, og deretter vil låten omtales i egen artikkel.

Freedom ble derfor Whams! andre offisielle single for året. Den kom ut omtrent samtidig med albumet Make It Big, som begge føk til topps både i Norge og Storbritannia. Kritikerne var ikke helt nådefulle mot noen av delene, men det spilte ingen rolle for salgstallene og populariteten. Statistisk ble dermed Wham! nesten unike i Norge, da svært få singler fra ett og samme album har gått til topps på singlelistene her til lands. Baccara hadde maktet dette i 1977, og Madonna og Michael Jackson skulle senere på tiåret gjøre det samme.

Wham! beholdt populariteten året ut. På tampen av året kom dobbeltsinglen Last Christmas/Everything She Wants (en dobbeltsingle vil si at ingen av låtene ble frontet som en a- eller b-side) der førstnevnte var en nyinnspilling - mens låt nummer to var fra årets album.

Denne maktet to uker på andreplass helt på tampen av året, og sørget dermed for at Wham! avsluttet 1984 med hele fire låter (inkludert Careless Whisper) blant de 20 mest populære låtene av året.

fredag, 29 august 2014 09:55

1984

1984 ble en adskillig mer variert årgang enn det noe liktlydende året i forveien. En rekke vel etablerte navn fikk store hits dette året, samtidig som flere nye startet sine karrierer.

Stevie Wonder, Queen, Slade og Phil Collins var alle navn som langt fra kunne sies å være nykommere - og alle fikk sine hitsingler side om side med nye idoler som Limahl og ikke minst Wham!

Sistnevnte invaderte formelig stadig mer populære tenårings-magasiner (og -vegger), og maktet som eneste navn dette året å få to låter helt til topps på singlelistene. Begge måtte imidlertid se seg slått av Stevie Wonder, som fikk årets mest populære single.

a-ha slapp i november sin første versjon av Take on Me, og fikk gode plasseringer og salgstall i Norge. På disse sidene venter vi imidlertid med låten til 1985, selv om den første versjonen egentlig ble stor nok til å kunne inkluderes her. Pussig nok slapp også Madonna sin Like a Virgin nokså samtidig med a-has single, men også hun måtte vente noen måneder inn i nyåret før hun fikk spilletid og oppmerksomhet i Norge.

Sensommeren bar preg av den voksende breakdance-kulturen fra USA, noe som fikk store medieoppslag i tabloidavisene. Og også 1984 fikk sine dansefilmer, denne gang i filmene Footloose og Beat Street.

1984 ble også året for de store albumene, virkelig store. Rene landeplager kom fra Kim Larsen i Midt om natten og ikke minst Åge Aleksandersens Levva livet. Sistnevntes Lys og varme ble aldri sluppet som single, men den er umulig å komme utenom på en side som dette. Låten redder forøvrig et noe labert norsk singleår, der det for første gang siden 1979 ikke finnes en eneste stor norskspråklig single.

Et stor album nummer tre må og bør også nevnes: Spingsteens Born in the USA. Forunderlig nok avga albumet ingen store singler i Norge, men den ble en langtidsselger og lå på listene like inn i 1986.

Helt på tampen av året kom to singler som har overlevd like til i dag. Wham! ga ut sin Last Christmas, og fra de britiske øyene kom Band Aid: Et prosjekt som forandret hva som hadde blitt ansett som mulig innen populærmusikken. Begge disse låtene vil derimot bli inkludert under 1985.


De ti mest populære singlene i Norge 1984:

Sortert etter antall uker på høyeste oppnådde plasseringer.

1. STEVIE WONDER - I Just Called To Say I Love You
2. WHAM! - Wake Me Up Before You Go-Go
3. BREAK MACHINE - Street Dance
4. TRACY ULLMAN - They Don't Know *
5. LIMAHL - Neverending Story
6. PHIL COLLINS - Against All Odds (Take a Look at Me Now)
7. SLADE - My Oh My
8. MEL BROOKS - To Be Or Not To Be
9. CYNDIE LAUPER - Girls Just Want To Have Fun
10. MATTHEW WILDER - Break My Stride

 * inkludert i 1983


torsdag, 28 august 2014 11:12

Renée & Renato - Save Your Love

Renée og Renato var britiske Hilary Lester og italienskfødte Renato Pagliari (1940-2009). Det vil si: Hilary så man ikke stort til, for hun sluttet allerede før låten stormet til topps både i Norge og i Storbritannia.

Dermed var egentlig prosjektet avsluttet før det i hele tatt kom i gang, men Renato fikk med seg en ny Renée på opptredener og promoteringer - og dermed var i alt i sin skjønneste orden allikevel. Noen ny hit ble det derimot aldri til tross for noen få singler utover 1983, men Save Your Love står tilbake som en låt mange husker fra vinteren 1983.

Etter å ha toppet hos britene over julen, gikk det et par måneder før det hele tok av i Norge - men fra mars toppet den i seks uker og ble dermed årets mest populære single, bare slått av F.R. Davids Words.

Hilary Lester så få, om noen, noe til verken før eller siden - mens Renato forsøkte seg med noen album de påfølgende årene. Han var fra Roma, men ble boende i London fra midten av 70-tallet. Han ble en svoren Aston Villa-tilhenger, hadde en god stemme - og historien sier at man på Villa Park et par ganger kunne høre Nessun dorma ljomende ut av garderobedørene om Villa hadde hatt en dårlig omgang eller to.

Bak låten stod ekteparet Johnny og Lucy Edward. Førstnevnte var en musiker og studiomusiker kjent for langt mer spennende toner enn Save Your Love, og han skrev visstnok låten i 1976 i ren protest mot de mange liktlydende, men allikevel populære, poplåtene som oversvømmet radioene den gang.

Renato døde av kreft i 2009, uten å ha fått noen stor sangkarriere. Til tider var han derimot aktiv, blant annet med opptredener på sønnens italienske restaurant i London.

Save Your Love ble også innspilt i en hyppig radiotraver på norsk med tittelen Spar din kjærlighet. Den ble også utgitt på single, med en forunderlig trio av Harald Tusberg, Elisabeth Granneman og Kjell Bækkelund.

Hos britene blir ofte låten hentet frem på oversikter over tidenes mest irriterende hitsingler. Den har allikevel fått et slags klassikerstatus på seg, med eller uten ironisk fortegn.

onsdag, 27 august 2014 10:31

Police - Every Breath You Take

The Police gjorde kanskje hva mange navn kunne ha lært av: De avsluttet karrieren da den var på sitt aller høyeste.

Trioen gikk etter suksessen i 1983 og en lang påfølgende turne hver til sitt i 1986, og siden har de kun vært samlet i anledning 30-års jubileet i 2007.

Police ble dannet i 1977 og vakte raskt oppmerksomhet med sin finurlige blanding av pop, rock og reggae. De ble et ledende navn innen britisk new wave, selv om det gikk et par år før de fikk de store gjennombruddet.

Sting og Stewart Copeland frontet bandet helt fra starten, mens Andy Summers først overtok gitarstrengene etter noen måneder for Henri Padovani.  Sting og Copeland kom fra to nedlagte band, Curved Air og Last Exit, mens den ti år eldre Summers hadde fartstid helt tilbake til 60-tallet. Blant mye annet hadde han i en kort periode da vært medlem av The Animals.

Foruten å skape spennende innspillinger, fremstod også Sting som en usedvanlig dyktig og karismatisk scenefigur.

I 1978 skapte de bruduljer i BBC med lanseringen av låten Roxanne. Den ble nektet listet grunnet tekstreferansene til prostitusjon, og kom dermed aldri på noen som helst lister. Oppfølgeren Can't Stand Losing You ble en noe større hit der den klatret til en 42. plass på britenes singleliste, men ingenting tydet på noe større gjennombrudd for Police denne høsten.

Det ble amerikanerne som sørget for at Police i løpet av 1979 ble et hett navn. Roxanne ble der en stor single våren dette året, og snart fulgte britene etter med nyutgivelser av både denne og Can't Stand Losing You. Sistnevnte gikk omsider helt opp til en andreplass på sensommeren. Noen uker senere fikk de så sin første nummer 1 med Message in a Bottle, etterfulgt av Walking On the Moon vinterstider.

Norge våknet også da andrealbumet Reggatta de Blanc så vidt surfet innom VGs albumliste på tampen av året. Det ble allikevel oppfølgeralbumet, Zenyatta Mondatta, som ble trioens gjennombrudd her - frontet av låten Don't Stand So Close To Me som maktet tre uker på singlelistene på tampen av 1980.

I 1981 fikk så Police sin første av store hits også her i Norge, da Every Little Thing She Does is Magic klatret til nummer fem, og albumet Ghost in the Machine ble liggende 14 uker på albumlisten.

Selv om Police aldri fikk noe superstjernestatus her i landet, var de nå vel etablerte som kanskje det mest prissatte britiske bandet på starten av tiåren. De hadde en enorm posisjon både hjemme på de britiske øyene, og ikke minst i USA.

Med Every Breath You Take kom de nærmere den rene popsjangeren enn noen gang tidligere, og denne ble deres femte nummer 1 i Storbritannia - og femte topp 10 og eneste listetopper i USA, der den visstnok ble blant tiårets mest solgte singler og toppet i hele ni uker.

Låten har fått et usedvanlig godt ettermæle, og den regnes i dag som Police' høydepunkt - samt at den mottak en haug med priser i etterkant.

Albumet Synchronicity ble selvfølgelig også en storselger, og neste single Wrapped Around Your Finger (nr.9) ble også en stor hitlåt for trioen.

Etter en stor anlagt turnè, tok trioen en kort pause i 1985 hvor blant annet Sting ga ut sitt godt mottatte førstealbum. 1986 ble derimot ikke som planlagt for bandet, der blant annet en ulykke hindret Copeland i å spille inn flere låter. En kort tur i studio endte stort sett i ingenting, og i stedet kom det en nyinnpslling av Can't Stand Losing You som single etterfulgt av et samlealbum. Ingen av disse to utgivelsene satte norske platekjøpere noe stor pris på, og på tampen av året var The Police historie.

Sting - Gordon Summer (f. 1951) - fortsatte en lang og godt mottat solokarriere, der han like ut 90-tallet forble en kritikerfavoritt med godtselgene albumutgivelse - også i Norge. Fra å være en musiker og skuespiller, ble han en stund ble omtrent like mye kjent som talsmann for Amnesty og kampen mot regnskogen, noe som kanskje førte til et snev av overeksponering til tider. Karrieren falt noe av etter tusenårsskiftet, men Sting har allikevel beholdt en usedvanlg høy posisjon i musikkpressen. Hans 80-talls album regnes ofte som små klassikere, der han stadig våget å krysse sjangre og finne sine egne løsninger. Han seneste album - og hans første på ett tiår - ble The Last Ship i 2013, som imidlertid bare ble måtelig mottatt.

Stewart (Armstrong) Copeland (f. 1952) har siden konsentrert om filmmusikk, samt scenemusikk som opera og orkestre. Til dette har han mottatt flere priser og har vært kontinuerlig aktiv like til i dag. På 90-tallet ble han til tider forvekslet med sin eldre bror, Miles, som derimot var Police' manager gjennom hele karrieren - samt grunnlegger av plateselskapene IRS og Ark 21.

Andy Summers  (f. 1942) har kanskje holdt den laveste profilen i ettertid, selv om han har utgitt flere soloalbum og vært aktiv som gjestemusiker for en rekke artister. Han har til tider vekslet mellom en karriere i musikkbransjen og fotografi, og i mars 2014 debuterte han med et nytt band - Circa Zero, som fikk størst oppmerksomhet i Japan. Summers blir ofte trukket frem som en undervurdert gitarist i musikkindustrien, men han fikk større anerkjennelse gjennom flere kåringer på starten av tiåret - samt Police' inkludering i Rock & Roll Hall of Fame i 2003.

Gjenforeningsturneen til The Police i 2007 og 2008 viste at musikken de skapte hadde et tidløst preg over seg, da ingen andre navn i rocken tjente inn flere kroner enn trioen i denne perioden.  Every Breath You Take står kanskje tillbake som en av de kanskje mer gjennomførte popballade fra 80-årene, og er og vil forbli trioens mest kjente innspilling.