Eivind M. Sætre

tirsdag, 26 august 2014 09:28

Rose Laurens - Africa

Rose Laurens hadde både stemme og utseende, og hjemme i Frankrike har hun hatt en lang karriere og er stadig aktiv i dag.

Hun het egentlig Rose Podwojny, noe som vitner om aner langt øst for de franske grensene.Karrieren startet i 1972, han hun frontet det progressive bandet Sandrose. Dette ble en kort karriere, da bandet splittet allerede etter ett album - men denne utgivelsen skal visstnok ha en riktig så høy status i de franske musikkmiljøene selv i dag.

Hennes egentlige karriere startet fire år senere, da som Rose Merryl. Hun slo seg sammen med den franske låtskriveren Jean-Pierre Goussaud, og de ble et par både i og utenfor studio. I 1979 fikk hun sin første store hit i Frankrike med låten Survivre, og da hadde hun tatt navnet Rose Laurens.

Samtidig med forberedelsene til sitt første studioalbum fikk hun også rollen som Fantine i Les Misérables, og Laurens skulle deretter gjennom hele karrieren få en vekslende karriere på musikalscenen og som popartist.

Africa ble i 1982 først en hit på de franskspråklige listene i Franrkike og Belgia, før den i en engelsk versjon spredte seg over store deler av Europa året etter. I Norge ble vekselvis den franske og engelske versjonen spilt, mens musikkvideoen - som vel få nordmenn fikk sett - ble utgitt på engelsk. Låten var en sensommerhit som ble liggende på VGs singleliste til langt utpå høsten, og den ble etterfult av et selvtitulert album som også oppnådde gode salgstall. Denne utgivelsen var en engelsk versjon av Laurens egentlige franske album, Déraisonnable.

Selv om Laurens aldri siden oppnådde noen oppmerksomhet i Norge, fikk hun et trofast publikum i hjemlandet. Hun fikk også et par småhits til i andre land, som Mamy Yoko i Tyskland og Night Sky i Sverige. Det siste synes kanskje noe rart, da våre naboer helt hadde oversett Africa som låt.

Fra 1986 til 1990 ble Rose' både kommersielle- og privatliv rammet av at Jean-Pierre Goussaud ble syk - og denne gikk bort kort tid etter. Rose Laurens trakk seg deretter helt tilbake fra søkelyset, før hun rundt tusenårsskiftet vendte tilbake til scenen og musikalene. Året etter fikk hun nok en liten singlehit i hjemlandet med Pour aimer plus fort.

Rose Laurens har aldri vært redd for å mimre tilbake til hennes største suksesser på 80-tallet, og i Frankrike huskes hennes karriere godt i dag. Hun er visstnok i dag opptatt med å gjøre ferdig hennes første plateinnspilling siden 2001.

 

 

 

mandag, 25 august 2014 07:21

Ryan Paris - Dolce Vita

Ryan Paris het selvfølgelig ikke Ryan Paris, og ikke var han verken engelsk eller fransk. Noen karriere videre fikk han heller ikke, og hans kanskje største prestasjon ble som en ukreditert statist i en Robert de Nero-film.

Paris het egentlig Fabio Roscioli og var fra Roma. Han var egentlig en habil gitarist, og visstnok en forsøksvis poet som i 1983 ble kontaktet av den italienske produsenten og låtskriveren Pierluigi Giombini.

Giombini hadde hatt flere hits på de italienske listene i den gryende bølgen av lettfattelige poplåter som vokste frem på starten av 80-tallet. Han stod også bak millionselgeren I Like Chopin, en låt som i 1983 toppet over hele Europa - utenom i Skandinavia og på de britiske øyene. Dette maktet imidlertid Dolce Vita å rette på, og Paris fikk dermed en tidenes større døgnfluer. Tittelen var selvfølgelig helt bevisst hintet til filmklassikeren fra 1960.

Paris skal ha blitt nokså overrasket over at han ble pålagt å synge på engelsk under innspillingen, da italierne som regel var riktig så stolte over å synge inn de fleste sjangre på hjemmespråket. Med et anslagsvis salgstall på omlag fem millioner, angret trolig verken han eller produsentene på det valget.

Låten har senere blitt beskrevet som et typisk eksempel på hva som har blitt hetende italodisco, en lettfattelig og dansevennlig popstil som inspirerte mye av den tyske euro-popen og også svenske slagere utover tiåret. 

Ryan Paris selv hadde verken noe manager eller større kontrakt i ryggen, og hans eneste senere tegn til suksess var en ullen listeplassering året etter i Tyskland med låten Fall In Love. Han fortsatte med å gi ut singler gjennom tiåret uten suksess, og fra 1995 til 2005 finnes det svært lite info å finne om Paris' daglige gjøremål.

Av en eller annen grunn har han derimot de siste årene fått en liten, men i hvert fall noe, oppmerksomhet - og gjerne da i samarbeid med nyere dance-artister og remikser av eldre låter.

Filmen det i innledningen ble referert til, var forøvrig Once Upon a Time in America: En forholdsvis godt mottatt italiensk-amerikansk krimdrama utgitt i 1984.

fredag, 22 august 2014 09:41

Carola - Främling

Sommeren 1983 ble preget av et felles norsk-svensk hysteri, som man knapt hadde sett maken til i Skandinavia.

Etter at 16 år gamle Carola Häggkvist omtrent hadde trollbundet TV-publikumet med sin fremførelse av Främling i årets Eurovision fra München, opplevde hun rekordtall både på opptredener og for album - og debutalbumet solgte til sammen i en million i Skandinavia. Alt stemte liksom med Carola: Hun var ung, hun hadde stemme og scenesjarm - og hun hadde en kristen bakgrunn som dermed gjorde sitt til at hun kunne appellere til et publikum som man vanligvis ikke fant foran scenekantene i de svenske folkeparkene.

Carola var Stockholms-jente, fra forstaden Hägersten. Hun hadde sunget og opptrådd fra hun kunne gå. I 1977 vant hun sin første konkurranse i Barnens Dags Talangtävling - Nya ansikten, og fikk fra da noen få opptredener i ny og ne på svensk TV. Det var i 1981 etter å ha fremført en Elvis-låt i Hylands Hörna, at Bert Karlsson fra selskapet Mariann fanget henne opp. Karlsson ville ha henne med allerede i den svenske Melodifestivalen i 1982, men Carola og familien syntes dette var for tidlig.

I 1983 var derimot tiden inne, og Främling hadde i bunn og grunn ingen store konkurrenter. Låten vant med topp-poeng fra samtlige hjemlige juryer, og i München ble den plassert som nummer tre: Et resultat som ble sett av et rekordtall TV-seere i Sverige, og et resultat som var svenskenes beste siden ABBAs triumf ti år tidligere.

Låt og single ble gitt ut på flere språk, og en nederlandsk innspilling gjorde det meget bra i de flamsk-språklige landene. I Tyskland maktet en engelsk versjon så vidt å klatre inn på listene.

Albumet er ennå i dag det mest solgte noensinne i Sverige. Dette var egentlig en noe besynderlig blanding av originale og oversatte låter, men det var ingen tvil i at Bert Karlsson og låtskriver/produsent Lasse Holm visste hva man gjorde. I Norge lå albumet over et halvt år på listene, og selve låten ble den første svenskspråklige singlen til å nå til topps siden Ann Louis-Hansons suksess  i 1972.

Selve Carola-feberen stilnet noe utover høsten, og da det etter hvert haglet noe over at Carola-effekter mente mange skribenter at selskapet Mariann kanskje utnyttet Carola noe for voldsomt. En engelskspråklig single, Hunger (nr.9), og et minialbum Julefrid med Carola (nr.12), sørget for at platepublikumet fikk sitt mot tampen av året - før oppfølgeren ble sluppet i mai 1984. Steg för steg gikk rett til topps i Norge, og viste med det at Carola slett ikke var et korttids-fenomen.

Deretter ble karrieren nokså variert utover tiåret. Mariann slapp to nye album på ett år, hvorav På egna ben solgte OK - mens Happy Days i 1985 nærmest var et slags samlealbum.

Hun forlot Mariann i 1986 og samareidet da med Bee Gees på Runaway, som også solgte bra. Deretter fokuserte hun mer på småturnèer med kristent repertoar og trakk seg noe tilbake fra poplivet, før hun gjorde et stort comeback i Sverige i 1990. Much More solgte der helt OK, etter et mislykket forsøk i dette årets svenske Melodifestival. Hun slo tilbake med å vinne både denne og selve Eurovision i 1991, da Fångad av en stormvind førte henne tilbake på norske lister for første gang siden 1986.

Som nesten ti år tidligere forsøkte aldri Carola å etablere seg utenfor Skandinavia, noe også resten av tiåret viste. Hun utviklet en slags dobbeltkarriere der hun alternerte mellom poputgivelser - og musikalstoff og overraskende lavmælte album. Hennes samarbeid med Kirkelig Kulturverksted ble overraskende godt mottatt, og Sov på min arm og Jul i Betlehem fikk hyggelig salgstall både hjemme i Sverige og i Norge.

I samme periode forsøkte hun seg også et par-tre ganger til i Melodifestivalen, der hun i 2006 vant for andre gang med Evighet (Invincble) og fikk Sverige til nok en hyggelig plassering i den internasjonale finalen. Hun måtte senere på året avlyse en rekke konserter grunnet stemmeproblemer, noe man også kunne ane under fremføringen av bidraget i Athen.

2013 ble behøring markert av hennes 30-års jubileum, og en oppusset versjon av Främling var allerede gitt ut i en 25 års-utgave fem år tidligere.

Carola har også hatt en solid posisjon i sladderpressen både i Norge og Sverige helt siden gjennombruddet i 1983, og ikke alle uttalelser har falt like heldig ut. Slik har hun både vært hatet og elsket, og hennes nå avbrutte forhold til omdisukterte Livets ord - og noen nokså kontroversielle fraser om homofile - sørget en periode for å holde navnet hennes riktig så varmt selv om platesalget var variabelt.

Stemmen hennes har vel også blitt noe mer slitt gjennom årene, men Carola har vist at hun stadig vender tilbake musikalsk - der man minst venter det.

Hun er i dag den svenske soloartisten med flest album inne på VGs album: 12 utgivelser har det blitt siden 1983. 

torsdag, 21 august 2014 09:31

Men At Work - Down Under

Selv om Men At Work ikke fikk noen lang fartstid i popbransjen, har bandet - og spesielt Down Under - stadig en sterk posisjon nettopp "down under".

Kvintetten hadde sin opprinnelse fra studentmiljøet i Melbourne, og de mest fremtredende medlemmene var vokalisten Colin Hay (f.1953) og Ron Strykert (f.1957) på gitar. Det dannet Men At Work omtrent som en akustisk viseduo i 1978, men duoen ble snart til et fullt band som satset på en nokså melodiøs poprock i kjølvannet av new wave-bølgen.

De andre medlemmene i 1983 var Greg Ham på blåsere, John Rees på bass og Jerry Speiser på trommer. Hams fløytespill på Down Under gjorde sitt til at låten fikk sitt eget preg, men også en sak som preget spesielt australske medier helt frem til Hams død i 2012. En domstol i landet dømte da Men At Work noen kroner fattigere for fløytetemaet, som var lånt fra barnesangen Kookaburra. Det hele var uskyldig ment fra bandets side, i tro at denne trallesangen kom ingensteds fra. Det gjorde den ikke, og barnelåten var faktisk regisrert og kopibeskyttet.

Down Under ble en farsott over store deler av verden, og låten  - som helt riktig handlet om Australia - ble nærmest en liten nasjonalsak for unge australere i flere år. På britiskspråklige lister fikk Men At Work flere hits, og spesielt gjorde Who Can It Be Now det bra: En låt som var den egentlige førstesinglen fra debutalbumet Business as Usual - men som først ble en hit da Down Under spredte seg nordover på kloden.

Til Norge kom hitlåten såpass sent at den kolliderte med bandets andre album, Cargo 2. Låten Overkill ble en fin suksess fra denne utgivelsen, og Men At Work hadde en stund to låter inne på VGs singleliste - fra to forskjellige album. Business as Usual ble en storselger i Norge, og i motsetning til singlen - maktet den å gå helt til topps på våre salgslister.

Tredje album kom i 1985, Two Hearts, men Men At Works maktet ikke da å oppnå den samme suksessen som fra de to forrige utgivelsen. Et par av medlemmene hadde da forlatt bandet, og senere på året ble Men At Work så og si oppløst.

Colin Hay har imidlertid fra tid til annen samlet musikere til flere opptredener og turnèer, spesielt i Sør-Amerika hvor både låt og band har beholdt et trofast publikum. Utenom Hay, har kun fløytisk Ham vært med på disse "gjenforeningene". I 2000 var både band og låt en del av avslutningsserenomien fra Sydney-OL.

Hay er omtrent den eneste av bandmedlemmene som har satt sitt preg videre i australsk musikkliv, og han har vedlikeholdt en stabil solokarriere helt frem til i dag. Han har også gjort seg bemerket som skuespiller.

Down Under blir ofte trukket frem som en av australsk rocks store klassikere, og albumet Business as Ususal som ett av landets største suksesser gjennom tidene.

 

onsdag, 20 august 2014 09:29

Tracey Ullman - They Don't Know

Den største singlehiten på tampen av 1983, kom med Berkshire-fødte Trace Ullman (Y-en tok hun i ettertid). Hun hadde en kort popkarriere, men er i dag godt kjent på begge sider av Atlanteren som produsent og skuespiller.

Ullman ga bare ut to album i 1983 og 1984, som begge solgte bra i Norge. They Don't Know ble hennes eneste singlehit og listetopper her, men hjemme i Storbritannia maktet hun å få fire av syv singler inn på Top 20: Slett ikke en dårlig statistikk. Stilen hadde et tydelig 60-talls-snitt i seg, og britiske medier spøkte med at det hele hørtes ut som Supremes frontet av Minni Mus(!).

Selve låten hadde vært gitt ut før, i 1979, med låtskriveren Kirsty MacColl. MacColl var en av britenes mest respekterte singer/songwriters, og selv i Norge fikk hennes bortgang store overskrifter i 2000. Kirsty MacColl kjenner vi i Norge best som låtskriveren bak There's a Guy Works Down the Chip Shop Swears He's Elvis (innspilt av Elisabeth Andreassen) og ikke minst i duett på Pogues' juleklassiker Fairytale of New York. MacColl var også lenge gift med U2-produsent Steve Lillywhite.

Ullmans karriere startet på slutten av 70-tallet. Hun kom fra en fattig familie med en alenemor og søster, og skuespillerkarrieren ble født for å spe på med litt ekstra i den lille familien. Hun forsøkte seg på flere audisjoner på West End, men endte opp på klubbscenene der hun skapte sin egen karakter, Beverly, med stor nok suksess til at BBC fanget opp talentet.

Hun ble først forsøkt i et par mer typiske dramaserier, før det ble klart både for BBC og Ullman selv at talentet hennes først og fremst lå nærmere det mer humørfylte. Både på scene og TV ble showene hennes godt mottatt, og i årene 1983/84 vekslet hun mellom popkarrieren og disse showene.

Til USA ble hun nærmest headhuntet i 1987 til sitt eget The Tracey Ullman Show, som ble belønnet med flere Emmy-priser og atpåtil skapte en vei for senere popartist Paula Abdul og ikke noen ukjente figurer kjent som The Simpsons. Showet holdt det gående i fire år, og utover 90-tallet var Ullman stadig å se i diverse spesialskapte TV-shows - da for HBO som hun samarbeidet med helt til 2007. Det skapte da store overskrifter i USA at hun forlot selskapet til fordel for erkekonkurrenten, Showtime.

Ullman er stadig i dag et velkjent navn både hjemme på de britiske øyene og i Statene, og hun har hatt en glupsk tendens til å ofte dukke opp som "seg selv" i de mest uventende sammenhenger.

På siden av TV-karrieren, har hun også hatt roller i en rekke store TV-serier utenfor humorformatet - og hun har nylig besatt en rolle i CBS' nye sitcom: Good Session.

På musikkvideoen til They Don't Know vil man forøvrig kunne skimte Paul McCartney. Det var kanskje Maccas takk for at Ullman valgte å si ja til en rolle i hans 1983-film, Give My Regards to Broad Street.

tirsdag, 19 august 2014 20:51

Men Without Hats - The Safety Dance

Canadiske Men Without Hats kan takke The Safety Dance for at de ikke ble værende "Men Without Hits" ...

Bandet var i det hele et brødreprosjekt, der Ivan Doroschuk på keyboards og vokal helt siden den spede starten i Quebec i 1976 var og ble den stabile kraften like frem til i dag. De to andre brødrene, Stefan og Colin, forsvant egentlig ut av hele prosjektet ganske så raskt, bare så å vende tilbake da bror Ivan nokså hyppig skiftet ut "besetningen" i hva som ble hetende Men Without Hats.

Montreal var en by som raskt fanget opp punkbølgen fra London, og der var dermed nokså vågalt å satse på mer eksperimentell og synthbasert dansemusikk. Med Ivan i spissen fanget allikevel Men Without Hats opp et visst publikum, og fra 1977 til 1980 bygget de seg opp fin erfaring fra jevnlige spillejobber. De fikk gitt ut en EP i 1980 uten de store salgstallene, men fikk da blod for tann og jobbet hardt for å kunne spille inn et helt album.

Ingen canadiske plateselskap ønsket derimot å satse på dem, kanskje litt grunnet den heller ustabile besetningen som omtrent roterte fra innspilling til innspilling. Omsider fikk så Ivan, og den nå gjenvendte broren Stefan, napp hos lille Static i London til å finansiere en innspilling. Førstesingle I Like ble bortimot ignorert, mens det hele tok av ut gjennom 1983 med single nummer to - The Safety Dance - som i tur og orden sendte dem høyt på listene på begge sider av Atlanteren.

Låten ble fulgt av en gjennomført video, som fikk kraftig rotasjon på MTV og bare forsterket hitpotensialet. Norge og Skandinavia var blant landene som senest fanget opp låten, der den ble liggende tre måneder på VGs Topp 10 fra november til den overvintret inn i 1984.

Selv om låtmateriellet tidlig hadde hatt et visst new wave-preg over seg, var nå Men Without Hats vel regnet som en synthpop-gruppe - og det var også der veien ble lagt videre. Denne veien gikk imidlertid ikke så veldig bra, for selv hjemlandet (Canada) valgte glatt å overse oppfølgeren Where Do the Boys Go? i 1984 og andrealbumet Folk of the 80s (Part III), som definitivt verken var folk eller noe del 3!

Selvfølgelig fikk Men Without Hats ingen flere hitsingler i Norge, bortsett fra denne ene låten i 1983. Det skal vi nordmenn kanskje være riktig så stolte av, for det bør stilles et åpent spørsmål for hvordan den heller originale Pop Goes the World i 1987 maktet å karre seg inn på topp 20 både i USA og Storbritannia - og ikke minst toppe i Østerrike! Om det skyldes en underfundig humor eller uoppdaget kvalitet, reddet den i alle fall Men Without Hats i bli døgnfluer - selv om man vel i dag først og fremst forbinder navnet med 1983-slageren.

To flere album fulgte, men etter den mer eksperimentelle Sideways i 1991 var det over. Ivan Doroschuk forsøkte seg uten noe større hell solo, og i både i 2003 og 2010 samlet han inn en ny versjon av Men Wihtout Hats. Sistnevnte comeback ble varig, og i 2013 slapp de et flunkende nytt album: Uten salgstall, men underfundig nok med flere tomler opp fra kritikerne, som gjennom årtiene hadde gjenfunnet et par godt gjemte juveler blant gruppens 80-tallsutgivelser.

Men Without Hats forandret neppe musikkhistorien, men de sørget i alle for en småmorsom musikkvideo og noen dansbare rytmer gjennom vintermånedene i 1982/83.

En av 1982/83s største suksesser i kinosalene, var Richard Geres En offiser og en gentleman. Den håvet i tillegg inn to Oscar-statuetter, hvorav en for årets beste filmlåt: Up Where We Belong.

Det var ikke den eneste prisen som ble gitt låten, som i utgangspunktet fremstod som en noe ordinær ballade og kanskje et typisk eksempel på hvordan to særegne stemmer kan prege en innspilling. Låtskriverne er alle kjente navn bak kulissene i amerikansk platebransje, der Jack Nitzche og Buffy Sainte-Marie først og fremst var med å prege innspillinger på 60- og 70-tallet i samarbeid med en rekke store stjerner i ulike sjangre. Tekstforfatter Will Jennings var mer ukjent tilbake i 1982, og hans største bidrag til pophistorien kom kanskje i 1998 da han leverte tekstlinjene til My Heart Will Go On.

De to stemmene som løftet Up Where We Belong opp til de store høydene, var Joe Cocker og Jennifer Warnes: To artister som i 1982 kom fra nokså variable karrierer tiåret tidligere.

Jennifer Jean Warnes var født i 1947 og var først og fremst kjent som en tolker av andres melodier, og da i særskilthet låter fra hennes nære venn og samarbeidspartner - Leonard Cohen. Med flere album gjennom 70-årene hadde hun til dels fått hyggelige salgstall og også en stor hitsingle med Right Time of the Night fra 1976.

I 1982 kom hun rett fra en prisbelønt innspilling med One More Hour fra filmen Ragtime, da hun (eller rettere sagt låtskriverne) ble foreviget med en Oscar for duetten med Cocker. Hun roet allikevel ned karrieren mange hakk, til fordel for familielivet - men ble kjent videre ut 80-tallet for å stadig vende tilbake med nettopp duetter fra storfilmer. Sammen med Christ Thompson gjorde temaet fra All the Right Moves "greit nok" på tampen av 1983, mens fire år senere ble hun igjen belønnet i en duett: Denne gangen med Bill Medley i Dirty Dancing-temaet (I've Had) The Time of Life). Nok en gang toppet hun listene i USA, men selve singlen tok aldri av i Norge - der publikum foretrakk å kjøpe hele albumet.

Samme år fikk hun skryt for albumet Famous Blue Raincoat, som kun bestod av Cohen-låter. Året etter ble åpningssporet en ren landeplage i Norge, i Cohens egen innspilling av First We Take Manhattan.

Warnes har de to siste tiårene valgt å holde en beskjeden profil i musikkbransjen, og hun har valgt å konsentrere seg om egne konserter og prosjekter fremfor "poplivet".

Joe Cocker (John Robert Cocker) f.1944 hadde hatt en nokså broket karriere helt fra 60-tallet.

Han var på slutten av dette tiåret allerede en sliter innen bransjen, og hadde bare opplevd en sporadisk suksess gjennom bandet Grease Band. Deres eneste hitlåt ble Majorine, og fra 1967 satset Cocker på egne bein. Da grep han fatt i Beatles' lille ruslelåt With a Little Help from My Friends og gjorde på alle måter låten til sin egen. Den ble en stor suksess, også i Norge hvor låten klatret til nr.5 på tampen av 1968 - og hans opptreden på Woodstock signaliserte ankomsten av en stemme som var unik innen rocken.

Cocker maktet på sett og vis å videreføre dette gjennombruddet, men han havnet nokså raskt utepå skråplanet med alkohol og stoff som stagnerte karrieren nokså kraftig. Han beholdt en trofast, men lite publikum i USA - men han ble også kjent for svært variable konserter og like variabelt platemateriale.

I 1982 fikk han et lite comeback i Skandinavia og Europa med utgivelsen Sheffield Steel, navngitt etter hjembyen i England. Det skyldes først og fremst låten Sweet Little Woman, som faktisk maktet å svippe innom VGs singleliste denne sommeren.

Dette var starten på Cockers gode posisjon i Norge, som gjennom hele 80-tallet valgte å gi ham gode salgstall og fin oppmerksomhet - til tross for at han forble, i alle fall salgsmessig, en glemt artist på de britiskspråklige markedene.

One Night of Sin ble en stor suksess i Europa i 1989, og omsider våknet også hjemlige briter ovenfor Cockers stemme. Fra 1994 har han solgt riktig så hyggelig også i hjemlandet, mens karrieren har vært dalende i Norge - i alle falls salgsmessig da han ikke har gjestet våre lister siden Respect Yourself i 2002.

I dag har Cocker først og fremst en solid posisjon i hjemlandet foruten på det tyskspråklige markedet. Hans siste album Fire It Up kom i hyllene i 2012.

Joe Cocker var ingen låtskriver, men han har hatt en usedvanlig evne til å sette sitt eget preg på andres låter - og kunne gjøre dem til sine egne.

 

24 år etter at Norge første gang hadde trallet på Olle Adolphsons calypso, kom den tilbake - men ikke helt som i Per Asplin og Alf Prøysens listetopper fra 1959 ....

Begivenhetene i 1983 var satt i nord, i Stokmarknes for å være mer presis, der vaktmesteren Kai Kiil (f.1947) dannet Banana Airlines etter flere å i lokale band og prosjekter. Bandet ble hatet fra første stund i musikkbransjen, og det krydde snart over at beskyldninger om både rasisme og harselinger med samene som minoritetsgruppe. Og det var jo selve poenget, det: Uskyldig og til tider ærlig humor som publikum over hele landet ikke lot seg støte av, i motsetning til en del av avispressen.

Kiil og Banana Airlines gjorde ikke stort annet enn mangt enn revyartist hadde gjort gjennom tidene: Gripe tak i fordommer og folkelige vitser, endevende dem litt - og deretter gjøre dem til folkelige latterkuler og refrenger. På liksom-gebrokkent norsk, ble Banana en av sommerens store, norske slagere. Dette var i et år da det å synge på dialekt stadig ble mer vanlig, og samtidige artister som Olav Stedje og Åge Aleksandersen og flere Stavanger-grupper sørget for at norske platekjøpere stadig fikk norske låter fra alle landets kanter.

Hadsel og Stokmarknes var ikke ukjent med salgstall på VGs albumliste, og med i Banana var blant annet Sverri Dal som kom fra det nylig oppløste Zoo. Zoo hadde nettopp satt nordnorsk på kartet gjennom radiohits som Vent, ikkje legg på. Banana beholdt nordnorsken, og selv om de klarte å få tilhengere over hele landet - ble spesielt de nordnordske fylkene det største markedet i årene som kom.

En glad calypso om våren stammet fra Sverige, skrevet av visesangeren Olle Adolphson. I 1959 fikk Per Asplin en av datidens største norske singlehits med en norsk innspilling, med tekst av Alf Prøysen. Kiil holdt seg til Adolphsons originale svenske utgave, tilsatt noen små nordnorske "bearbeidelser", eller rettere sagt utskeielser?

Han og Bananana fulgte opp de, men aldri på singelistene: Yes We Have No Bananas og Nordmenn e' gale ble også mye spilt i radio, der sistnevnte var fra Bananas andre album i 1984: På nye eventyr.

Kiil og bandet var smarte nok til å ikke overeksponere seg, og fra 1985 gikk det som regel flere år mellom hver utgivelse. Samtlige album frem til 1996 maktet å klatre inn på VGs albumliste, men etter Fest sikkerhetsbeltet i 2001 virket det som om publikum hadde fått nok. Siden da har Banana Airlines allikevel beholdt et godt grep om festivalpublikumet, og i 2013 surfet de rundt i landet som om lite hadde hendt i løpet av disse tretti årene.

Kiil ble også godt kjent gjennom TV-skjermen på hjemmebane, da han spilte seg selv i Barne-TV-serien Vaktmesteren på slutten av 80-tallet.

Med låter som Samii-rappi og Skippagurra Babylon bidro Banana Airlines til både hoderisting og flaskeknusing, og har gjennom de siste tiårene satt et solid grep på utallige (nord-)norske ute- og innefester.

 

torsdag, 14 august 2014 16:54

Toto - Rosanna

Toto hadde hatt stor suksess i Norge med sine to første album, Toto og Hydra, på slutten av 70-tallet. Deres tredje Turn Back solgte betydelig lavere, og heller ikke 1982s IV så ut til å bli den store suksessen. Men så kom Rosanna ...

Toto ble dannet i 1977, tradisjonen tro av en rekke studiomusikere - noe som bare er en delvis sannhet. Med unntak av vokalist Bobby Kimball (f.1948) og bassist David Hungate (f.1947), var nemlig både Porcaro-brødrene, David Paich og Steve Lukather knapt ferdig med tenårene.

Brødrene Steve og Jeff Porcaro hadde i likhet med David Paich vokst opp i et hjem godt gjennomsyret av musikk til alle døgnets tider. Fedrene var Joseph Porcaro og Marty Paich, som begge hadde sine egne karrierer først og fremst som studiomusikere og arrangører for en rekke kjente navn spesielt på 50- og 60-tallet. Sønnene fikk musikken inn fra fireårsalderen, og fikk siden både private leksjoner og annen musikkdannelse gjennom hele oppveksten.

David Paich og Jeff Porcaro hadde mest erfaring da Toto i 1977 ble dannet i studentmiljøet, og denne erfaringen viste de seg å utnytte på debuten Toto i 1978: Et album som ikke ble så veldig godt mottatt i pressen, men ble en storselger anført av singlen Hold the Line. Kritikken gikk mye på at musikken var pregløs, verken rock eller pop, fugl eller fisk, en frase som omtrent har fulgt bandet helt til våre dager.

Utgivelsen ble allikevel viktig for en gryende interesse for såkalt amerikansk vestkystrock, en stilretning som bare skulle vokse i populartiet gjennom 80-årene.

Problemet for Toto på de påfølgende albumene, og spesielt Turn Back i 1980, var at de savnet en Hold the Line - en hitlåt. På Turn Back nærmet bandet seg en mer gitarorientert retning, som verken falt i god jord hos verken platekjøperne eller allerede skeptiske musikkskribenter. På IV gikk derfor bandet tilbake til soundet fra de to første albumet, og videreutviklet dette. Med sterkere låtmateriell enn fra de tre forrige forsøkene, ble albumet Totos største suksess både før og siden - og en av 80-tallets bestselgende amerikanske utgivelser.

Rosanna var første single ut i april 1982, men den kom da ikke inn på vår singleliste til tross for fin suksess både i USA og Storbritannia. Også albumet IV forsvant nokså raskt ut av VGs albumliste, og først på tampen av året startet salgstallene å stige for begge. Dette skyldes trolig en konsert i Drammenshallen, der besøk fra fra store band nesten selvfølgelig fikk store overskrifter i avisene.

Rosanna suste etter hvert opp på en andreplass på salgslistene, mens IV skulle få en fin flyt utover vårparten der kun F. R. David holdt albumet fra topp-plassen i flere uker.

Totos største single kom ut nettopp i denne perioden, Africa, en låt som toppet i USA men som aldri kom inn på våre lister.

Bestningen startet deretter å variere noe, der Kimball ble sparket - og mikrofonen stadig skiftende mellom flere vokalister det neste tiåret. Hungate ble også etter IV erstattet av nok en Porcaro-bror, Mike, slik at Toto fra 1982 var ved følgende faste medlemmer:

  • Steve Lukather (f.1957)  - gitar, vokal
  • David Paich (f.1954)  - keyboards
  • Steve Porcaro (f.1957)  - keyboards
  • Mike Porcaro (f.1955)  - bass
  • Jeff Porcaro (1954-92) - trommer

Joseph Williams var vokalist 1986 til 1988, og han sang dermed på bandets største suksess siden: Stop Loving You fra albumet The Seventh One i 1988.

Etter dette stanset den store internasjonale suksessen for bandet, men de forble anerkjente musikere og til tider kunne man knapt kjøpe et amerikansk-produsert album uten et Toto-medlem i kulissene.

Jeff Porcaro døde etter et allergisjokk i 1992, og ikke etter bruk av nakortika som stående på Wikipedia: Her tar oppslagsverket feil. Da overtok Simon Phillips trommene, mens bandet fra samme år valgte å avstå fra å hyre inn en egen hovedvokalist. Steve Lukather tok den jobben alene, og på de neste utgivelsene - Kingdom of Desire og Tambu - var Toto en kvartett.

Mindfields i 1998, med Kimball tilbake bak mikrofonen, ble nærmest slaktet: Ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Det gjorde også Through the Looking Glass to år senere, som bare bestod av coverlåter.

Falling in Between, deres siste studioalbum i 2006, var derimot det meste snudd på hodet. Her fikk de hjelp av tidligere medlemmer som Joseph Williams og Steve Porcaro (som hadde sluttet i 1988), samt også blåserekken fra Chicago. Resultatet var høye terningkast og blant de beste tilbakemeldingen på noe Toto-album, men salgstallene uteble - også i Norge som hadde vært riktig så trofaste mot bandet gjennom hele karrieren.

I 2008 var det slutt, først og fremst grunnet Lukathers avgang - samt en muskelsykdom som begrenset Mike Porcaros engasjement i bandet. De har derimot siden 2010 opptrådd nok ofte, og i alle fall de første årene var dette nettopp for å finansiere hjelp til Porcaros utgifter.

Toto består i dag av Lukather, Paich, Steve Porcaro, Joseph Williams samt Keith Carlock på slagverk.

Som band har ofte Toto blitt sett på som et prosjekt for (litt for) flinke musikere, som ikke helt har klart å skape sitt eget uttrykk spesielt på albumutgivelsene. Som live-band har de høstet større ror, og selv i USA - der platekarrieren har vært stein død siden 80-tallet - høster de solide publikumstall på konserter og turnèer også i dag.

Ryktene tilsier at den nåværende besetningen er i studio for å spille bandets første studioalbum siden 2006.

 

onsdag, 13 august 2014 09:37

David Bowie - Let's Dance

Trygt inne i popland nådde David Bowie sitt kommersielle høydepunkt i Norge med både album og singlen Let's Dance.

I Noreg hadde ikke Bowie akkurat vært kjent for å levere hitsingler, men etter Under Pressure (med Queen) i 1981 og ikke minst temaet til Cat People året etter - viste Bowie at han slett ikke var fremmed for å "eksperimentere" også med det mer kommersielle uttrykket.

Cat People hadde vært et produkt av discoens grandonkel Giorgio Moroder - mens på Let's Dance førte Bowie samarbeidet over til en annen av discoæraens mest kreative bakmenn: Nile Rodgers. Samarbeidet førte til et oppdatert lydbilde, med Rodgers produksjon nokså fremtredende til Bowies tekster og melodier. Bowie selv bidro kun med vokalen til innspillingen, og spilte selv ingen instrumenter.

I Norge toppet både single og album, der begge ble blant årets aller største suksesser. Også internasjonalt står Let's Dance tilbake som Bowies kommersielle storselger, og i sin tid ble utgivelsen riktig så godt mottatt også blant pressen.

China Girl ble en fin oppfølgersingle og svippet innom Norges singeliste i juni. Tredjesingle Modern Love fikk også en del radiospilling, men da hadde nok nordmenn flest kjøpt fra seg Bowie i denne omgang.

På sin første turnè siden 1978, svippet Bowie denne gangen utenom Norge - og hans opptreden i Göteborg fikk adskillig spalteplass i landets største aviser.

Bowie var raskt ute med et nytt album, men verken låten Blue Jean (nr.3) eller albumet Tonight maktet på noen som helst måte å videreføre suksessen fra 1983. Utgivelsen fikk mildt sagt variable tilbakemeldinger da det kom ut høsten 1984.

Bowie har siden sagt at Let's Dance kreativt førte han hun ut på "ville veier" ut tiåret, og Tonight var et labert forsøk på å surfe videre på popformatet. Det skulle imidlertid bli mye verre, da 1987-utgivelsen Never Let Me Down ble både kommersielt og kvalitetsmessig en dundrende fiasko.

Før den tid hadde imidlertid Bowie søkt seg mot et par duetter som satte gode fraspark i både radio og på listene: Begge kom i 1985 med henholdsvis Pat Metheny og Mick Jagger.