Eivind M. Sætre

tirsdag, 12 august 2014 10:35

F. R. David - Words

Den eneste nummer 1-singlen i Norge fra Tunisia, ble også en av tidenes største døgnfluer. Elli Robert Fitoussi hadde riktignok franske røtter, og det var først og fremst på det franskspråklige markedet han både før og etter Words hadde suksess.

Artistnavnet F. R. David brukte han allerede fra slutten av 60-tallet, og gjennom det kommende tiåret etablerte han seg som en dyktig gitarist og studiomusiker nokså langt fra popmarkedet han i dag er mest kjent for.

Han hadde noen få singler i eget navn på tampen av 60-årene, før han i den spede starten av 70-tallet samarbeidet med et såpass kjent navn som Vangelis. Deretter ble David medlem av det mer eksperimentelle bandet Les Variations, før han forlot både Paris og Europa og satte kursen mot New York.

I USA fikk han solid erfaring i studio gjennom samarbeid med flere store navn, deriblant Toto og Michael Kamen. Imidlertid ønsket David seg tilbake til Paris og en egen karriere, og i 1981 gikk han studio og bestemte seg for å satse mot popmarkedet. Selv om gitaren, stratocasteren, alltid var med David både på bilder, videoer og opptredener, var den ny stilen sterkt preget av syntetiske lyder og keyboards.

I den første versjonen på tampen av 1981, slo Words til umiddelbart i Frankrike og Monaco. Sistnevnte miniputt var faktisk nokså viktig for promotering av fransk populærmusikk, da landets TV-stasjon ennå på denne tiden var langt mer kommersiell i snittet enn de fleste franske konkurrenter. I tillegg nådde de monegaskiske radiosendingene langt inn i både Frankrike og nabolandene.

Words ble deretter spilt inn på nytt et lite år senere, og det var denne versjonen som også nådde Nord-Europa på tampen av året. I desember gikk den til topps på VGs singleliste og ble værende der i nesten tre måneder. Først i mars 1983 forlot den toppen, forunderlig nok da slått tilbake av en lignende døgnflue i Rene & Renato.

I Storbritannia gikk låten like til nummer to, mens den maktet å karre seg opp til 62 på Billboard - ikke så ille med tanke på det typiske europeiske uttrykket i låten. Britene laget også en liten konkurrent, da "gode, gamle" Tremeloes omtrent fikk en minihit med en samtidig innspilling.

Også albumet ble en storselger, men ingen flere store singler kom fra F. R. David verken før eller siden. I Norge fikk han sin eneste listeplassering siden, da albumet Long Distance Flight såvidt klatret inn på albumlistene i februar 1985.

De neste årene forlot han europopen og mikset flere sjangre, noe som sørget for dalende salgstall - men også større respekt både i musikkretesene og blant kritikere. Han trakk seg tilbake som aktiv artist på 90-tallet, før han vendte til rockerøttene mot slutten av tiåret. Siden har han bokstavelig talt gjort hva han ville og spilt på sine egne strenger.

I 2013 dukket han opp på Röyksopps prosjekt, LateNightTales.

Words ble siden gjenutgitt i nye versjoner i både 1997 og -99, men bare med moderat suksess.

Tilsynelatende en artist det store publikumet knapt har hørt navnet av siden suksessen i 1982, har F. R. David vært en viktig brikke for europeisk popmusikk. Hans innspillinger fra 1981-83 ble kopiert av spesielt tyske produsenter i årene som kom, og mye av den såkalte europopen som ble populær ut tiåret var inspirert av Davids korte, kommersielle glansperiode.

mandag, 11 august 2014 08:59

Michael Jackson - Billie Jean

Billie Jean var andre single fra Thriller, og det var denne låta som banet vei for både Michael Jackson og album som et fenomen.

Førstelåt ut fra Thriller - R&B-balladen This Girl is Mine - hadde vært en fin suksess, men denne duetten med Paul McCartney ble vel aldri noen megaslager. Det ble Billie Jean, men Norge var vel blandt de ytterst få landene der den ikke nådde topp 5. Det kunne skyldes norske kjøpevaner, der det var blitt vanlig blant veldig mange musikkkjøpere at man likesågodt kjøpte "hele greia" foran kun singlen. Men ... Thriller var slett ikke blitt en stor suksess i Norge, og den hadde forsvunnet ut av VGs Topp 20 etter kun 7 uker.

Salgstallene ble allikevel bra for Thriller etter hvert, da albumet fikk en usedvanlig evne til å hoppe inn og ut av albumlista etter hvert som nye låter og videoer ble sluppet fra albumet. De høyeste salgstallene kom faktisk så sent som sommeren 1984, da NRK etter mange medieoppslag endelig bestemte seg for å vise hele kortfilmen til tittelsporet en (veldig) sen fredagskveld på det som ennå var den eneste lovlige TV-kanalen i landet.

Bille Jean var en av de tre virkelig store klassikerne fra Thriller, ved siden av tittelsporet og Beat It. Den var den første av Jacksons kortfilmer, og den utførte musikkvideoen gjorde sitt til at den skapte innpass også for sorte artister på den allerede etablerte MTV. Det var ikke slik at fargede artister var nektet visningstid tidligere, men Billiie Jean ble den første på såkalt heavy rotation. I tillegg ble låten frontet i en storslått Pepsi-reklame, der Jackson under en innspilling ble skadet i hodebunnen. Noe som igjen gjorde at han i store deler av den senere karrieren, brukte parykker.

Det var også med live-opptreden til låten av Jackson introduserte kanskje hans fremste varemerke: Moonwalken. Dette hendte i et jubileumsshow for Motown - som jo hadde vært Jacksons plateselskap sammen med brødrene i Jackson 5/The Jacksons.

Musikalsk var Billie Jean også en hybrid, der sorte funkrytmer møtte hvit radiopop. Det kjennetegnet forøvrig hele Thriller, der f.eks. neste single Beat It (en nr.8 i september) hadde en gitarsolo av datidens fremste gitaridol, Eddie van Halen.

I forbindelse med 25års-utgaven av Thriller i 2008, kom både album og låt tilbake på listene. Det samme gjorde tittelsporet, som aldri var kommet inn på singlelistene i Norge i orginalutgivelsen.

Våren 1984 meldte VG om rekordsalg for Thriller, noe som nok gjorde sitt at albumet bykset tilbake på albumlista. Salgstallene varierer mellom 51 og 65 millioner fra forskjellige kilder, noe som stadig gjør albumet til verdens mest solgte.

Suksessen førte slett ikke til noen pause for Jackson som artist. Allerede året etter var han tilbake sammen med sine brødre i The Jacksons.

Michaels' gjeninntreden der førte til en av deres største suksesser på mange år, og i "duett" med Mick Jagger gikk singlen State of Shock nesten til topps høsten 1984.

fredag, 11 juli 2014 10:21

Genesis - Mama

Genesis ble dannet så langt tilbake som 1967, men først ti år senere fikk bandet sitt gjennombrudd i Norge.

De hadde sitt opphav i Surrey, London og ble bygget på to skoleband, Garden Wall og The Anon. I 1969 debuterte bandet med en nokså utstudert form for rock, som siden gikk i retning av pompøse og lange, progressive stykker. Fra 1971 var det et av de mestselgende gruppene innen denne sjangeren på begge sider av Atlanteren.

Besetningen var noe skiftende fra starten av, men fra 1971 ble Genesis stabilisert med følgende kvintett:


  • Peter Gabriel - f. 1950 - vokal
  • Tony Banks - f. 1950 - tangenter
  • Steve Hackett - f. 1950 - gitar
  • Phil Collins - f. 1951 - trommer
  • Mike Rutherford - f. 1950 - bass

Høydepunktene deres ble albumene Selling England By the Pound fra 1973 og The Lamb Lies Down On Broadway året etter. Sistnevnte ble etterfulgt av en storslått turne, som omtrent var en teateroppsetning med kostymer og effekter man knapt hadde sett maken til tidligere.

Mange spådde Genesis' død da Gabriel sluttet etter dette, men etter utallige vrakede kandidater steg Collins frem fra trommesettene og overtok mikrofonen. Hackett forsvant også i 1977, og samtidig startet de tre gjenværende medlemmene - Collins, Banks og Rutherford - å forenkle musikkstilen. Det kunne høres f.eks. på låten Follow You, Follow Me fra 1978.

Stikk i strid med hva musikkpressen trodde, økte nå populariteten ytterligere. Deres første albumplasseringer i Norge kom også, der albumet Wind and Wuthering i 1977 ble deres første tittel på VGs albumliste. Med albumet og singlen Abacab(nr 8) i 1981 markerte de seg for alvor som dyktige musikere med sans for gode og gjennomførte melodier, som også hadde radio- og hitpotensiale.  I Norge ble de nærmest kritikeryndlinger, selv om fans og skribenter noen år tidligere tok det nokså hardt at Genesis var blitt "kommers".

Phil Collins startet samtidig også en paralell solokarriere, og han hadde samme år (1981) sin første egen hitlåt i In the Air Tonight (nr. 4).

I 1983 kom oppfølgeren, enkelt og greit navngitt Genesis. Albumet fortsatte trenden med stadig høyere salgstall, og Mama ble en solid suksess - bortsett fra i USA og Sverige. Selve albumet høstet riktignok gode salgstall hos amerikanerne, men de fikk pussig nok ingen låter høyt på Billboard. I Sverige har Genesis av en eller annen grunn aldri vært noe stort navn.

I Norge gikk singlen til nummer 3 - mens albumet kun ble holdt borte fra toppen av The Monroes.

Tre år senere kom trioens virkelge storselger i Invisible Touch. Her krydde det over av hitlåter, der blant annet tittelsporet gikk helt til topps i USA . Denne gang var ting snudd helt på hodet, for ingen singler kom inn på VGs singleliste - til tross for at både låter som Invisible Touch og Land of Confusion fikk riktig så hyggelig tid på radioene. Sistnevnte blir av mange trukket frem som en av tidenes mest populære musikkvideoer.

På slutten av tiåret hørte man mest til Phil Collins' solokarriere, der han fikk flere store singler - også i Norge. Rutherford fikk også suksess med sitt prosjekt, Mike & The Mechanics - der låten The Living Years svippet innom listene i 1989.

I 1991 var derimot Genesis tilbake. Låten het nå No Son of Mine og albumet We Can't Dance, og denne gang fikk de suksess med både single og CD.

Bonnie Tyler hadde ikke helt klart å følge opp suksessen etter gjennombruddet i 1978. Etter fire album trygt innenfor "britisk pop", byttet hun derfor både manager og plateselskap - og kom tilbake med en storslått ballade.

Hennes to album fra 1979 og 1981 hadde kommet uten hitsingler, med begge solgte nok til å svippe innom de nedre delene av VG-lista. Hun brøt deretter med managerne og låtskriverne Scott og Wolfe og hyret inn Davd Aspden, som deretter satte henne i kontakt med Meat Loafs guru Jim Steinman. De to hadde nylig brutt samarbeidet etter å ha håvet inn millionsalg for Bat Out of Hell. Både Steinman og plateselskapet CBS fant Bonnies stemme som midt i blinken for videre storemannsgalskap, og resultatet ble en av årets største ballader - på alle måter.

Låten var egentlig titulert som Vampires in Love, og etter å ha presentert en uferdig versjon ovenfor Bonnie - skrev Steinman ferdig låten til en endelig utgave. Meat Loaf har ofte hevdet at singlen var tiltenkt ham, med Bonnie Tyler har nektet for dette.

Som single lå den på topp i Norge i fem uker i mai og juni 1983, mens albumet Faster Than the Speed of Night ble et av årets mest solgte album. Tittelsporet snek seg også inn på VGs singleliste i noen få uker.

I februar 1984 slo hun seg sammen med Shakin' Stevens på hans Rockin' Good Way (nr 4), som ble hennes siste hitsingle i Norge på fire år. Internasjonalt fikk imdlertid hun igjen en stor hit med Holding Out for a Hero fra filmen Footloose, en låt som nordmenn glatt overså.

Hennes to neste album solgte også svært bra i Norge, selv om de på det engelskspråklige markedet falt gjennom. Secret Dreams and Forbidden Fire i 1986 gjorde det blant annet meget skarpt i Frankrike, mens Hide Your Heart først og fremst ble omfavnet i Skandinavia og Mellom-Europa. Sistnevnte kjennetegnes av en forunderlig rekke med låter som senere ble hits med andre artister, deriblant The Best (nr 9) i en versjon av Tina Turner.

Bonnie Tyler gjennomførte kontrakten med CBS med et samlealbum i 1989 der hele karrieren tilbake til 1976 ble oppsummert. Det var igjen tid for et bytte av både selskap og sjanger, og denne gangen gikk turen til Tyskland, Hansa og europopens far: Dieter Bohlen.

Bitterblue skulle bli en høyst overraskende suksess, også internasjonalt, etter først å ha vært tiltenkt for det norske markedet.

1983s mest omtalte par i fedrelandet var Jahn Teigen og Anita Skorgan. Friendly og albumet Cheek to Cheek ble en av sommerens store suksesser, etter at paret også hadde vært på en Eurovision-tur til München et par måneder tidligere.

Der kom Do-re-mi på Teigens beste plassering internasjonalt med en niendeplass, og på hjemmebane skjøt den opp til nummer 2 på VGs singleliste. Låten var skrevet av paret sammen, men var egentlig en soloutgivelse med Teigen alene. I den norske finalen var ikke Skorgan på scenen i det hele tatt, for der stod nemlig Wenche Myhre. Wenche ble imidlertid nærmest tvunget ut av prosjektet, da hun også deltok i den tyske utvelgelsen. Do-re-mi spilte hun deretter inn alene til hennes egen utgivelse av året, Vi lever.

Friendly og albumet Cheek to Cheek var mye Skorgans håndverk. Hun produserte det hele, der de 10 låtene var skrevet i solid samarbeid med Teigen og blant annet Herodes Falsk. Det var Teigens første engelskspråklige utgivelse siden 1978, og Skorgans aller første.Der Friendly ikke maktet ikke å kapre førsteplassen i sommervarmen, gjorde albumet dette i seks uker på nyåret 1984.

Selv om paret giftet seg og kom om mulig enda mer i rampelyset, valgte de å fortsette sine egne karrierer fremfor å fortsette samarbeidet som duo. Teigen tok seg rett og slett en platepause, før han i 1988 slo tilbake med Klovn uten scene og MGP-bidraget Glasnost.

Antia Skorgan fortsatte på engelsk og fikk fine salgstall på egen hånd med Karma i 1985 og White Magic i 1986, men noen flere singlehits fikk hun aldri siden. Popkarrieren hennes tok en brå slutt med albumet Basic i 1990, som ble en dundrende fiasko, og deretter har hun valgt sin egen karrierevei med sporadiske utgivelser, småkonserter og som pianolærer. Hun har fortsatt som komponist for andre og fra tid til annen dukket opp i prosjekter som Queen Bees og Menmen.

Hennes samlealbum fra 2009, Hele veien, tok henne tilbake til fine salgstall og høye listeplasseringer. I 2013 samarbeidet med Terje Nordby på La høsten være som den er, som også ble godt mottatt.

På privaten tok samarbeidet med Teigen slutt i 1987, etter tre års ekteskap og en dundrende fiasko i en rockete oppsetning av La Boheme.

 

 

tirsdag, 08 juli 2014 10:18

Monroes - Sunday People

Lage Fosheim og Eivind Rølles var begge medlemmer av Broadway News, da de sammen bestemte seg for å satse på engelsk. Resultatet gikk over alle forventninger, og Sunday People ble årets største norske salgssuksess.

Broadway News var et band som ble dannet i 1978. Fosheim kom med som vokalist i 1979, mens Rølles kom med to år senere. De vant NM i rock i 1979 og hadde et nokså fargerikt sceneshow. Fire norskspråklige album ble det totalt med variende besetning, der single Du og jeg i natt (nr 9) i 1981 ble deres bidrag til listehistorien - albumet Falske fjes slett ikke solgte så verst. Rølles kom forøvrig fra gruppen PVC, som først og fremst huskes fordi de våget å utgi alt av materiale på sitt eget uavhengige selskap.

I 1982 var det derimot slutt for Broadway News, og medlemmene gikk hver til sitt. Et navn som Torstein Bieler skulle senere sette sitt preg på norsk musikk blant annet sammen med Lars Kilevold, mens Fosheim og Rølles reiste til de svenske skogene ett å ha signert en kontrakt med nystartede Bahamas. Stilen var rett på sak pop -  og i motsetning til mange andre som sang på engelsk, valgte Monroes å synge på britisk-engelsk. The Madness var en klar inspirasjonskilde, et britisk band som hadde stor suksess i 1983 med blant annet Our House.

Sunday People ble en liten sensasjon da den kom ut på markedet. For det første var låten en riktig så gjennomført popsak, men den ble også fulgt av noe så sjeldent som en musikkvideo. At et norsk navn påkostet seg noe slikt, var i 1983 nok til at Monroes fikk store medieoppslag og et par runder på Dagsrevyen. Slik ble det raskt suksess av.

De ble også hjulpet av en økende skare av nærradioer som overøste lytterne med singlesporet.

Monroes ble faktisk de eneste norske singletoppene mellom Beranek i 1981 og Bobbysocks i 1985. Sunday People lå som låt på topp i fem uker, mens albumet solgte godt over det sekssifrede. Single nummer to, Arabian Night, fikk også solid med spilletid selv om den ikke kom inn på singlelistene.

Nye medieoppslag fulgte senere på året da de håvet inn en solid kontrakt med britiske EMI, og det førte til at en oppfølger lot vente noe på seg.

Monroes utnyttet imidlertid det påfølgende året godt. Etter å hr erobret to spellemenn for årets pop og årets artist, bidro de til en låt i 1984-utgaven av Melodi Grand Prix - der Beate Jacbosen fremførte Strand Hotel delvis på engelsk til en andreplass. Hadde låten vunnet, hadde duoen en hemmelig plan for å bryte alle konkurransens regler og fremføre bidraget helt og holdent på engelsk i den internasjonale finalen.

«Vi kommer sterkt tilbake», utbasunerte både Fosheim og Rølles dagen derpå. Og det gjorde de, jo.

I påvente av at albumet Face Another Day skulle bli ferdiggjort, utga de singlen On the Bus på sensommeren 1984. Den maktet nesten, men bare nesten, å klatre helt til topps.

I en strøm av nye britiske grupper, klarte ingen andre på samme måte som Culture Club å sette sitt preg på det som var av medier i 1983.

Bandet blir renget som en del av den nyromantiske bølgen fra de britiske øyene, men hadde en adksillig større sans for iørefallende poplåter enn sine konkurrenter som Spandau Ballet og Duran Duran. Sammen med blant annet disse navnene, sørget også Culture Club for et britisk preg på amerikanske lister man ikke hadde sett siden midten av 60-tallet.

Kvartetten bestod av Roy Hay på gitar og tangenter, Michael Craig på bass, Jon Moss på trommer - og Boy George som ... Boy George! Sistnevnte var den ubestridte frontfiguren, med en visuell opptreden som fikk konservative tenåringsmødre til å sette aftenkaffen i halsen!

Av medlemmene var det kun Jon Moss som hadde noe av musikalsk erfaring, der han var noen år eldre enn de andre og hadde vært innom et par punkgrupper mot slutten av 70-tallet. Boy George var kort innom Bow Wow Wow, en gruppe skapt av Sex Pistols-nestor Malcolm McLaren. Og det var nettopp sistnevnte som fikk satt sammen Culture Club som gruppe, og han fikk også finansiert en rekkom demoinnspillinger for EMI. Bandnavnet tok de fra bakgrunnen, der alle fire hadde en nokså blandet opprinnelse. Boy George var irsk, Craig var svart, Moss hadde jødisk blod - og Hay var brite til fingerspissene.

EMI vraket dem ganske raskt, men Virgin fanget dem deretter opp og ga dem støtte til debuten Kissing to Be Clever. De to første singlene vakte bare måtelig oppsikt, men med tredjelåt Do You Really Want To Hurt Me? fikk de enorm suksess over hele verden - og både magasiner og MTV nærmest omkranset kvartetten. I Norge gikk singlen inn på vår singeliste i desember 1982 og maktet å klatre til nummer 2 på nyåret.

I mai fikk de nok en minihit med Church of the Poison Mind, som så vidt klatrete inn på VGs singleliste.

Raskt tilbake i studio lanserte Culture Club Karma Chameleon i september 1983. Anført av en populær video satt i Mississippi på 1870-tallet, ble de kanskje 1983s mest omtalte britiske navn, og både singlen og albumet Colour by Numbers gikk rett til topps i de fleste land. På disse utgivelsene var også vokalist Helen Terry fast medlem.

En oppfølger, It's a Miracle, ble også en stor hit - selv om den ikke besøkte norske singelister. Culture Club vendte deretter tilbake til studio nok en gang, men denne gang gikk nok noe for raskt i svingene: Verken låten The War Song (nr 6 i Norge) eller det følgende albumet Waking Up With the House on Fire i 1984 ble langt fra samme suksesser.

To år senere gikk det noe bedre for låten Move Away (nr 5), men albumet From Luxury to the Heartache viste at kreativiteten og kvaliteten langt fra var den samme som på de to første albumene. Senere på året var Culture Club historie, og Boy George satset på solokarriere og fikk sin egen listetopper med Everything i Own i 1987.

Det ble i britisk presse spekulert i en masse rart rundt gruppen disse årene, og spesielt ble Boy George offer for spekulajsoner rundt både hans legning og hans stoffavhengihet. Det siste førte nok til gruppens fall, da George visstnok var helt ute av stand til å få gjennomført både det vokale og promoteringen til 1986-utgivelsen. Hans homofile legning var lenge en åpen hemmelighet i musikkbransjen, og selv i dag skriver britiske medier side opp og side ned om tiden i Culture Club og miljøet rundt.

De andre medlemmene holdt seg for det meste unna forsidene etter 1986: Roy Hay reiste til USA og jobbet blant annet med Hanz Zimmer og filmmusikk, Jon Moss fortsatte som trommis for andre grupper og som studiomusiker - mens bassist Craig har styrt sitt eget musikkselskap.

Selv om en gruppe som Duran Duran skulle få adskillig lengre fartstid i popbransjen, står Culture Club tilbake som selve "toppen" blant de nye britiske popgruppene første del av 80-tallet. I senere tid har de vært samlet både i årene 1998 til 2002, og til enkelte opptredener fra 2011 til i dag. Et album i 1999 ble imidlertid forbigått av de fleste.

Med sine seks uker på topp i USA, er Say Say Say blant både Michael Jackson og Paul McCartneys mest suksessfulle singler - inkludert både Jacksons egne singler og Beatles.

Kun to Beatles-låter har overlevd lengre på toppen av Billboard, I Want to Hold Your Hand og Hey Jude. For Jacksons del, har ingen av hans andre hitsingler overgått denne duetten fra McCartneys 1983-album, Pipes of Peace.

I Norge er situasjonen litt annerledes, da Say Say Say toppet fem uker i november dette året. Flere andre låter fra begge karene har holdt toppen av pallen lengre enn det. Singlen er imidlertid Maccas siste virkelige store hitlåt her til lands, selv om han også senere har svippet innom de øvre delene av listene med My Brave Face (nr 4, 1989) og Hope of Deliverance (nr 4, 1993).

Dette var den tredje av tre suksessrike duetter fra McCartneys side på to år. Også en fjerde, også denne med Jackson - The Man - var inkludert på Pipes of Peace, men denne ble ikke utgitt som single.

Musikkvideoen til Say Say Say - som kom før Jacksons minifilm Thriller - blir ansett som en av 80-tallets viktigste, da den introduserte både en historie og tale i tillegg til musikken.

Samarbeidet med Michael Jackson førte forøvrig med seg en så fengende fascinasjon for Beatles-katalogen, at M.J. likesågreit kjøpte opp hele katalogen. Frem til 1995 hadde Jackson så og si enerett over det meste av McCartneys tidligere utgivelser, men fra da av har McCartney fått adskillig bedre kontroll over rettighetene. Beatles-katalogen, og hele McCartneys produksjon, er i dag lett tilgjengelig på f.eks. tjenester som iTunes - selv om man så langt ikke har utgitt Beatles på strømmetjenestene.

De to duettene i 1983 ble spilt inn i samme periode som McCartneys 1982-suksess Tug of War, noe kritikerne heller ikke var helt begistret for. Mange påpekte at utenom Say Say Say og tittelsporet, bare flere låter preg på å være "overvintret" fra det godtselgende 1982-albumet. Pipes of Peace ble imidlertid en stor suksess, og toppet som andre album på rad fra McCartneys VGs albumliste.

En liten nedgang i salgstallene var det imidlertid, noe som kanskje skyldes at McCartney-paret unnlot den helt store promoteringen. De var nemlig opptatt med å spille inn filmen Give Me Regards to Broadway, som i 1984 vel ikke akkurat fikk en strålende mottakelse. Låten No More Lonely Nights ble imidlertid nok en hit for McCartney, og selv om den aldri svippet innom vår singleliste - fikk den massiv radiospilling.

McCartney valgte deretter å samarbeide med andre krefter. George Martin ble byttet ut med Hugh Padgham, noe som resulterte i en av hans labreste album i Press to Play i 1986. Deretter stod Elvis Costello på dørstokken, og med Flowers in the Dirt i 1989 var han tilbake i god form. Albumet ble meget godt mottatt av både presse og platekjøpere. Allerede nevnte My Brave Face gjorde riktig så bra, spesielt på de britiske listene, og This One fikk adskillige minutter på norske radiostasjoner.

Samtidig ga hun ut et eget album beregnet kun for det russiske markedet, og etter tiåret startet han også å konsentrere seg om flere orkesterverk. I den forbindelse avslørte han at ikke var notedyktig.

Off the Ground i 1993 ble vel McCartneys siste virkelig storselgende utgivelse, og det var også hans siste på fire år: Frem til 1997 samarbeidet han med George Martin og Jeff Lynne om den berømte Beatles-antologien.

I 1998 døde Linda McCartney, men Macca fortsatte trofast med nye utgivelser omtrent hvert andre år. Hans siste album, New, gikk like til topps på VGs topp 40, som det første siden Flowers in the Dirt i 1989.

 Med sine 22 hitsingler er Paul McCartney blant Norges ti mest populære singlenavn gjennom tidene, og han slår Jackson på den listen med en låt! For Jackson var Say Say Say bare av hele sju singlehits i 1983: De seks andre kom fra Thriller.

torsdag, 03 juli 2014 08:40

Mike Oldfield - Moonlight Shadow

Hadde noen hevdet fem år tidligere at Michael Gordon Oldfield skulle få en 1983s store sommerslagere, ville nok mange i musikkpressen ristet nokså lattermilde på hodene.

I 1978 hadde Oldifeld gitt ut den timeslange (fordelt på fire LP-sider) og minimalistiske Incantations, som var så langt unna pop at den knapt kunne kategoriseres som populærmusikk. Fem år senere toppet han singlelistene over store deler av Europa med Moonlight Shadow.

Incantations hadde vært Oldfields fjerde album, og kanskje hans mest ambisiøse. Den ble hans første utgivelse som nådde de norske listene, og frem mot 1983 forble nordmenn riktig så trofaste mot Oldfield og fikk samtlige utgivelser i denne perioden inn på VGs albumliste.

Vi hadde derimot helt oversett Oldfields signaturverk, Tubuler Bells, tilbake i 1973. Oldfield skrev dette sære, men også banebrytende stykket, som 17-åring - da han egentlig reiste rundt på engelske småklubber som trubadur i tospann med søsteren Sally. "Oppkoket", som en journalist beskrev utgivelsen som, ble senere ansett som en av de viktigste utgivelsene på 70-tallet, da den sprengte alle båser på hva som kunne kalles "rock". Albumet står ennå blant de mestselgende i Storbritannia gjennom tidene med en klassifisering på 7 ganger platinum, og i USA ble "temaet" en singlehit da deler ble brukt i filmen Eksorsisten.

På tampen av tiåret startet Oldfield forsiktig å blande inn mer sedvanlige pop-elementer på utgivelsene. Da var han foruten Tubular Bells mest kjent for sine julesingler, der instrumentale "fløytelåter" som In dulci jubilo og Portsmouth var blitt store hits i Storbritannia. Et vendepunkt kom i 1982 med Five Miles Out, der tittelsporet må være tidenes rareste popsingle. Deretter spilte den amerikanske duoen Hall & Oates inn Oldfields  Family Man, som ble en stor hit i USA - og Five Miles Out solgte plutselig mer enn noe annet Oldfield-album siden midten av 70-tallet.

Moonlight Shadow ble sunget av skotske Maggie Reilly, som Oldfield skulle samarbeide med gjennom hele 80-tallet. Reilly skulle senere klare hva Oldfield ennå ser langt etter: Nemlig nok en nummer 1 i Norge. Dette skulle komme med hennes egen Everytime We Touch ti år senere.

Medprodusent både på låten og albumet Crises var en ung og lovende trommis ved navn Simon Phillips. Han var en ettertraktet studiomusiker som også senere skulle gjeste norske lister, men da som bandmedlem i Toto.

Oldfields videre karriere ble nokså variert - på alle mulige måter. Ingen flere låter gjestet noensinne norske barometre, og etter Islands i 1987 forsvant han helt fra de synlige delene av også albumlistene. Han fikk imidlertid en radiohit sammen med vår egen Anita Hegerland i 1989, der Innocent ble en enorm suksess i Tyskland.

Etter å kranglet - og forlatt - plateselskapet Virgin, slo han seg til på Warner og ga ut en oppfølger av Tubular Bells i 1992. Dette førte ham tilbake på toppen av de britiske listene, og fra da av har Oldfield stort sett gitt ut instrumentale album og låter. Den keltisk-inspirerte Voyager i 1996, fikk såpass oppmerksomhet at den svippet innom VG-lista og er i dag hans siste listeplasering i Norge.

Enda en ny utgave av Tubular Bells kom to år senere, denne gang plassert midt inne i 90-tallets dance-bølge. Den introduserte Oldfield for et helt nytt og yngre publikum, og spesielt i Spania ble han et stort navn det neste tiåret.

I 2008 var han imidlertid tilbake til "scratch" der Music of the Spheres" ble noe som sjeldent som et godt-selgende nyklassisk verk - og nominert til årets klassiske innspilling i Storbritannia. Den nådde topp 10 hos britene og plasserte Oldfield som en av ytterst få navn med toppalbum i fire påfølgende tiår.

Etter en lengre pause så også nordmenn Oldfield igjen under London-OLs åpningsserenomi, der utdrag fra Tubular Bells '98 ble spilt og brukt i en lengre sekvens.

I mars 2014 kom hans siste album, Man on the Rocks - denne gang plassert i trygt radiorock-land.

Mike Oldfield regnes som en solid gitarist, og hans verk fra 70-tallet har blitt stående tilbake som innflytelsesrike utgivelser på tvers av alle slags sjangre. Med Moonlight Shadow skapte han også en solid singlehit, som ofte har vendt tilbake i mange forskjellige kåringer over tidenes sommerslagere.

Irene Caras karriere hadde skutt i været med rollen som Coco I Fame 1980. Tittelsporet til Flashdance ble en enda større suksses, men Cara spilte denne gangen ikke i selve filmen.

Cara var først og fremst en sceneartist, og etter Fame vekslet hun dels mellom TV og lerrettet. En soloutgivelse i 1981 ble vel ikke den helt store suksessen.

1983 ble hennes største år som popartist, der What a Feeling var spesialskrevet til filmen av discokongen Giorgio Moroder i samarbeid med Irene Cara selv og briten Keith Forsey. Sistnevnte hadde hjulpet både Moroder og Donna Summer blant annet på hennes Hot Stuff i 1979, og han var også svært delaktig i Boney M.s album mot slutten av discobølgen.

Flashdance var den første i en rekke av lignende musikalske dramafilmer som nesten skulle komme årlig utover 80-tallet. Den ble fulgt av Beat Street året etter og kulminerte vel i 1987 med Dirty Dancing. Den startet en lang karriere for hovedrolleinnehaver Jennifer Beals, og var produsert av Jerry Bruckheimer - som en av hans største store suksesser.

Filmen ble først bare en måtelig hit, men godt hjulpet av Cara og What a Feeling - skjøt den etter hvert oppover filmlistene og ble en riktig så fin suksess. Selve låten ble en årets største singler i USA og vant både en Academy Award og Golden Globe for årets beste filmlåt.

I Norge fikk låten en forunderlig tur på VGs singleliste, da den lenge lå og krøp i bunnen av listen. Først etter 13 uker gikk den til topps, og da den forlot topplassen fire uker senere - var det ikke lenge før den falt helt ut. Den var imidlertid årets single som lå lengst inne på Topp 10, med 20 uker.

Irene Cara maktet en liten hitsingle til, med Why Me? på tampen av året, og også hennes andre soloalbum - What a Feelin' - lå noen uker på de norske listene i overgangen 1983/84. Da var nok Flashdance-feberen litt over, etter at også soundtracket til filmen hadde toppet albumlisten i løpet av året.

I USA, men ikke i Norge, fikk Cara nok en stor hit med Breakdance i 1984, men etter det forsvant hun fra pophimmelen og konsentrerte seg mer om skuespiller-karrieren, fremfor popinnspillinger. Hun har hele tiden vært aktiv både på scene, på fiilm og på TV-lerretet - og sangkarrieren kom siden aldri helt tilbake på sporet. Hennes eneste senere utgivelse, albumet Carasmatic i 1987, ble en gedigen fiasko.

Frem til midten av 90-talllet medvirket hun derimot som studiovokalist til et såpass kjent navn som Lou Reed.

What a Feelin' ble i 2001 nok en stor hit i de tyskspråklige landene, denne gang i en nokså eurodance-lignende sak med DJ Bobo hvorr Cara la på ny vokal og deltok i musikkvideoen.

De siste årene har Cara samarbeidet med gruppen Hot Caramel, som også har rukket å utgi et album.

For produsent og låtskriver Giorgio Moroder, var dette med å levere filmlåter langt fra over. I 1982 samarbeidet han med David Bowie på Cat People, og i 1984 skulle han skrive og produsere en landeplage om en viss uendelig historie ...