Eivind M. Sætre

tirsdag, 01 juli 2014 08:20

Agnetha Fältskog - The Heat is On

Et halvt år etter Fridas solosuksess, fulgte også Agnetha Fältskog første soloutgivelse på mange år. Den var hennes første på engelsk, men ikke hennes første hit på egen hånd.

Sammen med Tomas Ledin hadde hun nemlig hadde en fin singlehit i 1982 i duetten Never Again - en nummer fem også i Norge mot tampen av året.

Agnetha Fältskog vokste opp i Jönköping med Vätterm som nabo. Hun hadde en kreativ far som engasjerte henne tidlig i revyer og teateroppsetninger han selv stod for. Agnetha ble dermed tidlig kjent med scenen, og hun fikk også jevnlige pianoleksjoner gjennom oppveksten.

Fra trettenårsalderen sang hun jevnlig i lokale band inspirert av amerikanske stjerner som Connie Francis. Fra 1965 satset hun fullt på musikken ved siden av en jobb som telegrafist. Hun skrev også flere av låtene selv, og som vokalist i Bengt Enghardts Band ble bandet snart stående i skyggen av Agnethas egenskrevne Jag var så kär – som imponerte både bandmedlemmer og publikum.

Bengt Enghardts spilte inn en demo av låten, som nådde den tidligere svenske rock & roll-artisten Little Gerhard. Bandet fikk ikke kontrakt, med det gjorde Agnetha – og i 1968 kom hennes debutalbum på CBS. Den ble en umiddelbar suksess, og en rekke store singler kom fra Fältskog de neste årene – flere av dem selvskrevet, og flere toppet de svenske listene.

Mot slutten av tiåret hadde hun et kort musikalsk/personlig forhold til tyskeren Dieter Zimmerman, som forsøkte å introdusere henne på det tyske markedet. Samarbeidet – på begge fronter – ble kortlivet, og Fältskog vendte snart tilbake til hjemmemarkedet etter noen få tyske innspillinger.

Sommeren 1969 møtte hun Björn Ulvaeus for første gang, og de ble raskt et par til glede for den svenske pressen. Gjennom Ulvaeus ble hun introdusert for Benny Andersson – og igjen Frida, som hun jo allerede hadde sunget sammen i én, enslig opptreden ett år tidligere. Det ble forløperen til ABBA.

Frem til 1975 ga Agnetha ut fem album på svensk, alle med stor suksess. Hennes foreløpig siste, Elva kvinnor i ett hus fra 1975, inneholdt blant annet originalutgaven av S.O.S. - på svensk.

ABBA var offisielt ikke oppløst, men kun satt på pause da Agnetha i 1983 vendte tilbake til studio. Produsent var en av 70-tallets mestselgende bakmenn - Mike Chapman, som nylig hadde avsluttet et årevis samarbeid med Smokie. Nettopp Smokie, som da var Chris Norman, Alan Silson og Terry Uttley, bidro med vokal på flere spor av Wrap Your Arms Around Me.

Albumet bar preg av iørefallende radiopop, der The Heat is On ble den største singlen - og en av årets største sommerhiter både i Norge og Sverige. Låten hadde første gang blitt spilt av britiske Fox i 1979. I USA ble den ikke utgitt, og der valgte man andresinglen Can't Shake Loose som hovedlåt - noe som tok Agnetha inn på topp 30 av Billboard for første og eneste gang på egen hånd.

Albumet toppet de norske listene i fem uker sommeren 1983 og ble blant årets mestselgende utgivelser her hjemme.

Oppfølgeren Eyes of a Woman i 1985 ble nærmest en flopp, selv om den var produsert av 10cc's Eric Stewart. Da gikk det noe bedre med Peter Cetera-produserte I Stand Alone fra 1987, men etter dette trakk Agnehta seg tilbake fra rampelyset i mange år. Hun fikk da et stempel som Sveriges Greta Garbo, der hun skygget unna offentligheten - men var kanskje nettopp derfor et yndet objekt for sladderpressen i Sverige.

Etter at Mamma Mia ble en stor suksess på tampen av 90-tallet, vendte Agnetha sakte tilbake til offentligheten. Det resulterte i en innspilling av en rekke personlige coverinspillinger i 2004 på albumet My Colouring Book og stort sett hyggelige salgstall. Enda større suksess ble svenskproduserte A i 2013, der Agnetha fikk høye listeplasseringer over hele Europa. I Storbritannia utsolgte den hennes tre engelskspråklige album fra 80-tallet, og ble hos britene hennes største solosuksess noensinne.

Det har aldri vært noen hemmelighet at Agnetha har foretrukket studio fremfor scene og promoteringer, og dette er også hovedgrunnen til hennes lange perioder utenfor søkelyset. Comebacket i 2013 viste at hun nærmest er en liten legende, spesielt blant ABBA-tilhengerne, og det skal absolutt ikke sees bort fra at det ville komme flere utgivelser fra henne i fremtiden.

The Heat is On er uansett hennes største single i Norge - og kanskje en liten og noe ufortjent glemt sommerslager.

 

 

mandag, 30 juni 2014 07:00

1983

I 1983 startet det egentlige 80-tallet med en rekke bemerkelsesverdige like poplåter som skulle dominere året. Borte var synth-eksperimentene fra året før - og gitarer virket å være synd og skam.

Nordmenn flest fikk slett ikke se det, men mange av navnene slo seg frem på det raskt voksende musikkvideofenomenet - og selv om MTV knapt var kommet over spebarnstadiget, hadde kanalen allerede forandret forutsetningene for pop og rock. De første (ulovlige) parabolene ble riktignok noe vanligere i Norge, men de som tørstet etter musikkvideoer i Norge måtte følge med på NRKs Zikk-Zakk.

Det navnet som virkelig skulle kombinere musikk og skjerm,, var selvfølgelig Michael Jackson. Hans Thriller hadde blitt godt mottatt mot slutten av 1982, også i Norge, men det var i 1983 at både Jackson og Thriller skulle bli et fenomen. 1983 var også året da hans kvinnelige "motstykke" skulle debutere i USA, men Madonna fikk dette året liten oppmerksomhet på vår side av Atlanteren.

Årets to største hits, i alle fall etter antall førsteplasser, kom begge forunderlig nok tidlig på året - og både F.R. David og Rene & Renato ble døgnfluer med sine nokså ufarlige og radiovennlige låter. Av veteraner med suksess som maktet å blande seg inn alt det nye, fant vi navn som Paul McCartney og David Bowie, som begge maktet å selge tusenvis av både låter og album dette året. Også Eric Clapton og Bob Dylan fikk fine sukesser.

De to eneste bandene med i alle fall noen røtter i rocken som fikk suksess dette året, ble begge Norgesvenner ut karrieren: Genesis og Toto.

Norsk musikk gjorde det best det på engelsk. The Monroes og duoen Teigen/Skorgan sørget for at det. De yngste løp i alle retninger etter Drama dette året - og Carola! 16-åringen fra Sverige sørget for en idoldyrkning man knapt hadde sett siden Wenche Myhres unge dager, og da selvfølgelig i en helt annen skala og tidsalder: En Wenhe Myhre som forøvrig fikk sin største suksess på norsk siden 60-tallet med tidenes første norske CD-utgivelse i Vi lever.

Den nesten eneste norsksprålige utgivelsen som siden fikk størst heder og omtale, kom imidlertid helt på tampen av året: Knutsen & Ludvigsens Juba Juba.

1983 var det første året preget av musikkvideoene, og de to-tre kommende årgangene skulle videreføre denne trenden - på både godt og vondt. Året utmerket seg også ved å ha usedvanlige mange topp 3-singler.


De ti mest populære singlene i Norge 1983:

Sortert etter antall uker på høyeste oppnådde plasseringer.

1. F.R. DAVID - Words
2. RENE & RENATO - Save Your Love
3. DAVID BOWIE - Let's Dance
4. MIKE OLDFIELD - Moonlight Shadow
5. THE MONROES - Sunday People
5. BONNIE TYLER - Total Eclipse of the Heart
7. PAUL McCARTNEY & MICHAEL JACKSON - Say Say Say
8. IRENE CARA - Flashdance... What A Feelin'
9. TRACY ULLMAN - They Don't Know
10. AGNETHA FÄLTSKOG - The Heat is On

 


onsdag, 25 juni 2014 00:00

Nicole - Ein bisschen Frieden

17 år gamle Nicole Seibert formelig parkerte både Jahn Teigen og seksten andre konkurrenter i årets Eurovision, og fikk med sitt lille fredsbidrag en av tidenes mer minneverdige seire i konkurransen.

Nicole var fra Saarbrücken i Saarland, Tysklands minste delstat om man ser bort fra storbyene. Hun ble scenevant allerede som syvåring, og knapt skoleferdig i 1980 ble hun oppdaget av produsenten Robert Young på en sangfestival i Schwäbisch Hall i Baden-Württemberg. Young introduserte henne for Ralph Siegel og plateselskapet Jupiter, og i 1981 kom hennes debutsingle, Flieg nicht so hoch mein kleiner Freund.

Denne ble en stor suksess på de tyske listene og gikk helt til nummer to. Singlen gjorde det også bra i Sveits og Østerrike. Hun var dermed allerede et kjent navn for TV-seerne, da hun et halvt år senere stilte opp i den dengang vesttyske nasjonale uttakningen til Eurovision.

Ein bisschen Frieden vant der overlegent, og en enkel fremføring og en iørefallende låt, var det som skulle til at også resten av Europa fulgte etter. Den ble en av tidenes mest populære vinnere og ble innspilt på flere språk. I Norge foretrakk vi den tyske versjonen, mens britene ble overbevist nok til å sende hennes engelske innspilling helt til topps. Ennå i dag er Nicole den foreløpige siste vinneren av Eurovision som har toppet Storbritannias offisielle singleliste.

For komponist Ralph Siegel var også seieren noe av en triumf. Dette var hans fjerde bidrag på rad for Vest-Tyskland, og selv nordmenn hadde ført hans prosjekt Ddschinghis Khan til noe av sommerslager i 1979. Siegel skulle senere levere jevnlige bidrag til Eurovision like til dags dato, men ingen kom opp mot fredslåten i 1982: En låt som først og fremst handlet om freden inne i oss, og var alt annet enn politisk motivert.

Nicole fikk en minislager til med Give Me More Time i august senere på året, og albumet og oppfølgeren Meine kleine Freiheit sørget for at hun i Norge unngikk et døgnflue-stempel, da dette solgte riktig så bra i årsskiftet 1982/83.

På hjemmebane fikk hun nok en stor hit med Ich Hab' Dich Doch Lieb i 1983, og samme år vant nok en stor festival - World Popular Song Festival - i Tokio. Deretter dalte karrieren nokså kraftig, men først og fremst fordi hun midt inne i suksessen fullførte videregående, samtidig som hun giftet seg og fikk ei datter.

På 90-tallet fikk hun så en renessanse som artist, denne gang trygt plantet i tysk schlagerland og voksenpop. For hennes 1999-utgivelse fikk hun en ECHO-nominasjon, en den tyske platebransjens svar av Spellemannsprisen. Etter flerfoldige år på Siegels selskaper, ble hun i det nye årtusenet signert til Sony - og på de siste albumene har hun styrt karrieren selv.

Nicole er ennå i dag et godt og kjent navn innen det tyskspråklige markedet, og i skrivende stund er hun aktuell med en helt ny låt - Afrika.

 

tirsdag, 24 juni 2014 00:00

Electronica's - Dance Little Bird

 Fugledansen kjemper vel med krokodillen Schnappi (2005) om å være tidenes mest absurde listetopper, og svært mange av oss i dag vil neppe innrømme å ha bitt på denne farsotten tilbake i 1982.

Selve låten var opprinnelig en bokstavelig talt festlig oktoberfest-sak, i ekte alpin ompa-tradisjon. Hvor gammel den er og hvem som skrev den, vet ingen i dag - men opphavet ser ut til å ha vært i Sveits. Trekkspilleren Werner Thomas fra Davos blir flere steder kreditert for å ha skrevet låten en gang på 50-talllet.

Utover 60- og 70-tallet ble stykket kjent under flere navn i de tyskspråklige landene, og også noe i Nederland og det tyske miljøet i USA. Opprinnelig var tittelen Der Ententanz, som betyr Andedansen - men Vogeltanz - Fugledansen ble vanligere og vanligere utover i 70-årene.

Det nederlandske dansebandet De Electronica's lanserte så sin versjon i 1980, i en visstnok litt mer tempofylt utgave en tidligere. Opprinnelig en B-side fikk sporet så mye oppmerksomhet, at stykket raskt ble lansert som en singleutgivelse. Det bar like til topps på flere nederlanske lister, i et Nederland som på den tiden ennå ikke hadde fått noen egentlig offisiell salgsbarometer.

Suksessen og farsotten spredte seg deretter til Tyskland der låten etter hvert gikk til topps og lå på listene i et uhorvelig langt år!

Resten av Europa - og verden -fulgte deretter, med en TV-opptreden på NRK som den sannsynlige årsaken til at singlen to år etter utgivelsen smalt inn på førsteplass på VGs singleliste i januar 1982.

I Storbritannia utkonkurrerte den seg selv, da prosjektet The Tweets ga ut sin egen versjon som The Biridie Song. Denne utgaven klatret til nummer 2 på de britiske listene.

Svenskene overså begge versjonene og laget sine egne. Fågeldansen med Curt Hagers invaderte både Svensktoppen og folkeparkene med sin utgave.

Hvor mange millioner singler som ble solgt i forskjellige versjoner, er det kanskje like greit å ikke spekulere i. Men en ting var selve låten, noe helt annet var dansen!. Vi siterer NRKs omtale i programmet Ting vi ikke savner:

 

«Ikke en gang den selvironiske "la oss være skikkelig teite og tulledanse, dere" hjelper - fugledansen er såpass tragisk at selv tjukke lag med ironi preller av.»

 Og til alle de som både vil huske, mimre og kanskje helst glemme? Her er instruksjonene:

  1. Tapp fingrene mot tommelen som et fuglenebb fire ganger.
  2. Bøy armene og slå albuene mot siden av kroppen som fuglevinger fire ganger.
  3. Sett deg på huk samtidig som du vrikker på stjerten fire ganger med samlede ben.
  4. Klapp fire ganger.
  5. Gjenta punkt 1-4 fire ganger.
  6. Sving deg rundt med en partner arm i arm, ansikt mot ansikt fire ganger.
  7. Gjenta punkt 1-6.

 PS! Oppfølgeren Dance Litte Cat ble liksom ikke helt samme suksessen ...

 

 


 


 

mandag, 23 juni 2014 00:00

Attack - Ooa hela natten

Attack klarte aldri å etablere seg i svensk rock slik som sine samtidige søsken i Freestyle og Gyllene Tider, men de maktet da å skape en partylåt som klart å overleve de tre tiårene siden.

Kvartetten hadde sin base i Huddingen utenfor Stockholm, og bestod fra starten i 1980 av Åke Eriksson på vokal og trommer, Rosa Körberg på vokal, Björn Uhr på gitarer og Peter P.J Jägerhult på bass. Eriksson kom fra jazzrock-bandet Wasa Express der han var kjent som Dr. Åke, mens Rosa Körberg fikk oppmerksomhet som søster av Tommy (Körberg).

De startet nesten som et sideprosjekt av Eriksson etter at Wasa Express strandet, der han lekte seg med en adskillig mer rockete sjanger enn jazzkrysningen i 70-tallsbandet. Etter å ha gitt ut debutalbumet i 1980 nærmest på egenhånd, fikk de oppmerksomhet av Epic og fikk en minihit med singlen Kompaktmannen.

Med Ooa hela natten fikk de sitt store gjennombrudd, en låt som ble innspilt på rekordtid og med glimt i øyet. Hitsinglen var deres eneste store slager, selv om de fikk Tokyo på de hjemlige listene senere i 1982.

Den opplagte grunnen til fraværet av flere hitlåter, var at Attack egentlig spilte en nokså pretensiøs og hardtslående gitarrock, og Ooa hela natten var det ene friske poppustet som skilte seg ut på repertoaret.

I 1985 la kvartetten bandet på hyllen, men både Eriksson og Körberg ble snart kjent i utallige andre sammenhenger. Interessen for både band og låt fikk imidlertid en renessanse på 90-tallet, og siden har Attack turnert land og strand rundt i Sverige uten å bry seg om at de for evig og alltid er og vil bli kjent for sin store slager i 1982.

Åke Eriksson er en respektert musiker i Sverige, og ved siden av Attack spiller han også i band som Reform og det gjenforente Wasa Express.



tirsdag, 27 mai 2014 00:00

Shakin' Stevens - Oh, Julie

Shakin' Stevens sørget for å bringe litt humør inn i et synth-tungt 1982, der Oh, Julie ble en av årets største singlesuksesser.

Han var fra Wales, født som Michael Barrat i en søskenflokk på 13. Artistnavnet tok han i 1969, da han var melkebud, gift - og tilsynelatende var godt stasjonert midt i arbeidsklassen i Cardiff.

Allerede fra 14 års-alderen hadde han spilt i flere grupper i det sørvestlige hjørnet av Wales, før han ble vokalist og frontfigur for Shakin' Stevens & The Sunsets i 1969. De var et band klart influert av musikken ti år tidligere, der repertoaret stort sett bestod av gamle klassikere fra før beat og Beatles veltet om popmusikken.

De opplevde kanskje sitt største høydepunkt allerede helt i startfasen, da de fikk være oppvarmere for Rolling Stones. Deretter om aldri noe gjennombrudd, selv om spillejobber både i inn- og utland sørget for at bandet fortsatte å eksistere helt frem til 1977.

1977 var ikke tilfeldig for et skritt frem for Stevens karrieremessig, da kongen selv - Elvis Presley - døde. I London ble det raskt planlagt en musikal basert på Elvis' liv og karriere, og Stevens ble raskt funnet som en av tre innehavere av rollen som kongen selv. Han kjente jo allerede flere av låtene fra utallige klubbkonserter fra The Sunsets.

Da musikalen ble en suksess og Stevens' engasjement forlenget, ble The Sunsets lagt på is - og endelig oppløst i 1979 etter en kort gjenforeningsturnè i Australia. Det ble også starten på et usedvanlig suksessrikt tiår for Stevens, som gjennom musikalen og påfølgende TV-opptredener, var blitt et kjent navn for britene.

Han platedebuterte som soloartist i 1980. Gjennom å veksle på versjoner av gamle klassikere ved siden av egne låter, skapte han et lydbilde som var tilpasset 80-tallet - men der musikken alltid hadde røttene i 50- og tidlig 60-tallets populærmusikk.

Hans virkelige gjennombrudd kom med albumet og låten The Ole House i 1980, som ble en stor suksess i store deler av Eurpa, samt Australia. Nordmenn våknet til neste album, Shaky', som ble liggende hele 45 uker på våre albumlister. Imidlertid var det først med Oh, Julie, gitt ut i januar 1982, han også fikk en stor singlehit - og listetopper - her hjemme.

Frem til omlag 1987 var Stevens britenes absolutte mest populære mannlige artist, med 15 topp 10-hits - og tre nummer 1. I Norge var vi mer moderate med fire små slagere utover 1982, der duetten med Bonnie Tyler i Rockin' Good Way (nr. 4) ble hans neste største single i 1984.

Hans siste plassering hos oss ble med en enslig uke med Because I Love You i 1986, mens han for siste gang gjestet topp fem i hjemlandet i 1987: Da var låten en nyinnpilling av Emile Fords 1960-slager: What Do You Want to Make Those Eyes at Me For.

Fra 1990 tok Stevens en pause fra nye innspillinger, noe som til dels skyldes krangel om tidligere rettigheter med plateselskap. Han tok det adskillig roligere noen år, før han fra 1999 igjen har opptrådd sporadisk - og surfet på en liten nostalgibølge der et samlealbum i 2005 førte han tilbake høyt på de britiske listene.

Et nytt album i 2007 ble imidlertid noe heller labert mottatt, og Stevens har også slitt med helseproblemer og utmattelse.

Hans nummer 1-hit fra 1986, Merry Christmas Everyone, har derimot blitt en låt som de siste årene nesten årlig kryper inn på britenes låtliste hver jul - og slikt sett har Shakin' Stevens stadig et navn som huskes.

Et nytt album er ventet i løpet av 2014, mens hans gamle band - The Sunsets - igjen turnerer rundt med ny vokalist.


 


tirsdag, 20 mai 2014 00:00

Kim Wilde - Cambodia

Kim Wilde ble sent inn i musikken og studioet via en kjent far og en talentfull bror, og det utnyttet hun fullstendig utmerket.

Dåpsnavnet hennes var egentlig Smith, akkurat som faren - Marty Wilde - egentlig het Reginald Leonard Smith. Han var en av britene største rock & roll-artister på 50-tallet, men i Norge var han dels for tidlig ute til å oppnå noen listesuksesser. Derimot var han kjent for mange nordmenn gjennom Glen Campbells innspilling av hans By the Time I Get to Phoenix fra 1969.

Marty giftet seg med ei korjente, og dermed fikk Wilde-barna både musikalitet og sang inn med blodet. I 1980 takket legenden Mickie Most i selskapet RAK ja til en rekke demolåter lillebror Ricki og far Mary hadde sendt inn med den da 18 år-gamle Kim bak mikrofonen, og singlen Kids in America ble en stor suksess året etter. Det pussige var at låten egentlig var tiltenkt broren, og ikke Kim selv.

Singlen kom høyt på listene i hele verden, og Norge var ett av landene der den satte minst spor av seg - med en enslig niendeplass sommeren '81. Det gjorde imidlertid oppfølgeren Cambodia og albumet Select i 1982, der Wilde la om stilen i retning synthpop - etter å ha flørtet med forskjellige sjangre på debuten.

Cambodia ble liggende på VGs singleliste i hele atten uker, og albumet solgte også jevnt og bra. Kritkerne var derimot ikke helt begeistret, og spesielt britiske presse savnet det mer eksperimentelle fra forgjengeren. Låten ble en av årets største hits i Frankrike med millionsalgs - og den toppet i Sverige.

Wilde så ut til å bli en døgnflue i Norge, siden det skulle noen år før hennes neste store single kom her. To album - og flere singler - fulgte i både 1983 og 1984, som førte med seg en rekke mindre hits hjemme i Storbritannia, og det virket som om Wilde ikke helt klarte å levere nye låter opp mot de to store låtene fra starten av tiåret.

I 1984 floppet hennes Teases and Dares omtrent i hjemlandet, men den ble en fin suksess i Tyskland. Selv om låten og singlen The Second Time aldri kom inn på listene i Norge, fikk den alliekvel en god del radiospilling - og slikt sett var ikke Kim Wildes navn helt forsvunnet fra norske lyttere.

Låten som skulle bringe henne tilbake til toppen - og vel så det - ble en fullstendig omarbeidet innspilling av Supremes' You Keep Me Hangin' On. Da viste kalenderen 1986.

¨

 


 


 

mandag, 19 mai 2014 00:00

Falco - Der Kommissar

Falcos suksess i 1982, skulle bare bli en liten forsmak på hva som siden skulle komme fra den østerriske artisten - men Der Kommissar ble allikevel en av årets mest utpregede hitlåter.

Wien-fødte Falco - Johann Hölzel - var en herre med solid musikalsk bakgrunn. Han spilte piano fra fireårsalderen, og fra tenårene spilte han bass i flere band. Han ble oppdratt i et katolsk hjem med enslig mor, noe som skulle komme til synlig i tekster - og ikke minst videoer - ut gjennom karrieren.

Artistnavnet tok han visstnok etter den østtyske skihopperen Falko Weisspflog, som var en folkhelt i Berlin hvor Falco oppholdt seg noen år på tampen av 70-tallet.  Med det noe hardtslående bandet Drahdiwaberl var han bassist helt frem til 1983, der han virkelig fikk bruk for basskunnskapene da musikken var nokså kompleks for noe større gjennombrudd.

Gjennom Drahdiwaberl fikk han kontakt med produsenten Robert Ponger, som også skaffet ham platekontrakt på det østerriske selskapet GIG. Resultatet ble langt fra jazzrocken og punkelementene Falco hadde vært innom til da i karrieren, og albumet Einzelhaft bar preg av eksperimentering med rapp og synthpop. David Bowie var en klar inspirasjon på flere av låtene, ikke så rart da Falco selv hadde bodd i Vest-Berlin under Bowies tre Berlin-album på slutten av 70-tallet.

Der Kommissar (kommisæren) ble overraskende suksess i Skandinavia, foruten hjemlandet og Tyskland. Den ble den første singlen helt og holdent på tysk som ble en stor slager i Norge, og den første østerriske siden schlageren Seeman med  Lolita i 1961!

Singlen ble ikke utgitt på det britiske markedet, men den ble allikevel lagt merke til. Bandet After the Fire spilte inn sin versjon av låten, og denne klatret da til nummer 25 på Billboard i engelsk utgave. Også et navn som Laura Branigan brukte sporet på hennes debutalbum, som nettopp kom i 1982.

Falcos oppfølger, Machine Brent, ble en mye mindre hit - men også denne maktet å innta de norske listene (nr. 4). Albumet nummer to, Junge Roemer, i 1984 ble derimot en stor flopp utenfor Østerrike/Tyskland.

Falco søkte da samarbeid utenfor det tyskspråklige markedet, blant annet med de nederlandske Bolland-brødrene og eksperimentering med en blanding av tysk og engelsk i låtene.

Det skulle vise seg å bli noe av en innertier. På høsten 1985 kom Falco 3 - anført av store singler som Rock Me Amadeus og Jeanny.


 


fredag, 16 mai 2014 00:00

Irene Cara - Fame

Da produsentene noe tilfeldig overhørte stemmen til knapt 18-år gamle Irene Cara under kastingen til Fame, skrev de sporentreks om rollen som Coco til henne. Slik ble det suksess av.

New Yorker Irene Cara var i 1980 en lovende skuespillerinne, som allerede hadde flere års erfaring fra både skjerm- og scene. Noe stort gjennombrudd hadde hun ikke hatt, og Til Fame var hun først og fremst tiltenkt en rolle som danser.

Musikkfilmen var behagelig dysset ned i forhold til datidens andre store musikaler på lerretet, og således vakte filmen både oppsikt og harme. Den ble ingen umiddelbar stor suksess, men musikken vakte oppsikt og ble nominert - og vant - flere gyldne amerikanske priser. Tittelsporet ble også en storselger i USA, men i 1980 vekket den lite oppmerksomhet utenfor Statene. Den gjorde imidlertid Irene Cara til et nytt og hett navn i amerikansk "showbuiss", og hun utnyttet dette til å få moderat suksess med et eget album Anyone Can See i 1981.

Vendepunktet i Europa, og først og fremst i Storbritannia og Skandinavia, kom med spinn-off TV-serien Fame i 1982. Med nye låter, men med 1980-låten som vignett og tittelspor, skjøt plutselig Irene Cara oppover listene igjen. To år etter suksessen befant hun seg som nummer 1 i Storbritannia, samt høyt i land som Sverige og Nederland.

I Norge fikk låten ingen listeplasseringer, men TV-serien nådde skyhøy popularitet også her. Den gikk i fem år, og NRK var trofast med å sende de nye sesongene, slik at låten levde på skjermen langt utpå 80-talllet. Irene Cara var ikke med som skuespiller, men rollefigurene Coco levde videre.

Mest berømt ble kanskje danseren Gene Anthony Ray (1962-2003) som gjestet Norge flere ganger. Også Debbie Allen fikk stor oppmerksomhet, men først og fremst fordi hun var søsteren til TV-fruen til Cosby selv i 80-tallets største TV-suksess, The Cosby Show.

Det ble utgitt flere album fra TV-serien med nye låter, og det første ble en stor suksess i store deler av verden. I motsetning til filmmusikken, gjestet også The Kids from Fame våre lister da det ble lansert i 1983.

Fame ble siden en stor suksess på Broadway hvor den ble satt opp i 1995, og i 2009 kom en nyinnspilling som fikk heller lunken mottakelse.

Irene Cara lot imidlertid ikke fraværet av "seg selv" i serien stenge opp for videre suksess, for i 1983 ble hun hyret inn til å synge tittelsporet fra nok en musikkfilm: Flashdance. Og denne gangen skulle også nordmenn være med på notene og sende låten helt til topps.

kids from fame

 


 


 

 

torsdag, 15 mai 2014 00:00

Jahn Teigen - Bli bra igjen | Adieu

Hvem som helst kunne bli anpusten av Jahn Teigens tempo i årene 1978 til 1983. Etter et år med filminnspilling og scenemusikk, ble albumet Klar dag/instamatik nok en stor suksess i 1982.

Det maktet riktgnok ikke å toppe VGs albumliste, slik hans forrige tre album hadde gjort - men i motsetning til 1980-utgivelsen Mentalkrem, kom albumet med to store singler.

Bli bra igjen var en låt egentlig skrevet av det israelsk-amerikanske ekteparet Shuki Levy og Deborah Shelton, der sistnevnte et par år senere ble verdensberømt gjennom tre sesonger i Dallas! På norsk ble låten en av Teigens mest muntre og holdbare innspillinger, der mottoet var et typsik Teigensk "Stå på"!

Bare noen uker etter at singlen var utgitt i januar, stilte Teigen opp i Melodi Grand Prix - for tredje gang på fem år. Denne gangen hadde han med seg Anita Skorgan, og balladen Adieu - som ble inkludert på Klar dag - seiret klart. Den ble verken en 0-poenger eller en kjempeslager men skaffet Teigen hans andre singlehit for året.

Duetten sørget også for noe av spalteplass for paret, som i månedene som kom for alvor innledet et forhold både foran og bak studioveggene.

1982 var også året det siste kreative året for Prima Vera, der Teigen sammen med Falsk og Mathiesen fikk en stor albumselger med Ha, ha he, he, ho. De spilte også inn "filmen" Olavs menn, som både på lerret og på plate skulle få premiere året etter.

For Anita Skorgan var dette hennes andre tredje single på listene etter MGP-låtene Casanova og Oliver. Hun hadde hatt fin suksess med langtidsselgeren Pastell i 1981, og samarbeidet med Teigen skulle bare gjøre henne enda mer populær i årene som kom.

Jahn Teigen gikk ut av 1982 som landets desidert mest populære popartist: Noe han fint skulle ta vare på også det kommende året med to nye hitsingler: En på norsk - og en på engelsk i tospann med Skorgan..

*Videoen under til Bli bra igjen er fra 2001: