Eivind M. Sætre

tirsdag, 13 mai 2014 00:00

Taco - Puttin' On the Ritz

Irving Berlins klassiker og både film- og scenelåt fra 1929, fikk bokstavelig talt nye rytmer å hvile seg på, da nederlandske Taco laget en av 1982s mest merkverdige innspillinger.

Taco Ockerse (f. 1955) var fra Indonesia, men som mange andre fra den tidligere nederlandske kolonien, endte han opp i "moderlandet" Nederland etter å ha bodd store deler av oppveksten omtrent i halve verden.

Han gjorde en solid karriere gjennom 70-tallet på scenen, og spesielt i musikaler, og bidro blant annet på store oppsetninger av Spelemann på taket, blant annet i Hamburg. Fra 1979 satset han også på musikken noe utenfor musikkscenen med bandet Taco's Bizz.

RCA fanget han opp to år senere, og resultatet ble et helt album fylt av nye og moderne synth-versjoner av låter Taco var godt kjent med fra scenen. Her var det Broadway-låter tiår tilbake satt i moderne rytmer, og det hele ble frontet av Puttin' On the Ritz, som ble en stor hit - også i USA. Imidlertid ble den oversett hos britene, og selv i 1982 var det svært uvanlig at en single ble stor i Norge og USA - men ikke i Storbritannia.

Taco forlot scenen i 1982 og 1983 for å surfe på denne suksessen, men han klarte aldri å få noe flere større hits utover 1982. I Mellom-Europa strandet oppfølgeren, en like underlig utgave av Singin' in the Rain, på de nedre delene av listene.

Taco la snart bort det meste eksperimentelle av musikken, og konsentrerte seg mer om tradisjonelle innspillinger av Broadway-låter og musikalslagere. Markedet ble først og fremst Tyskland, hvor han også fotsatte med roller både på scene og også etter hvert som skuespiller i TV-produksjoner.

Etter et stille tiår på 90-tallet, ble han en del av 80-talls-renessansen i Tyskland inn i det nye tiåret, mens han siden har opptrådd flere ganger i Russland.

Puttin on The Ritz lever imidlertid videre i dag, men kanskje mer i Fred Astaires svingende og klassiske fremføring fra 1946. Hva låtskriver Iriving Berlin mente om innspillingen i 1982 vites ikke, men 92 år gammel var det godt mulig han overhørte Tacos innspilling.

Overlevde gjorde han, for Berlin gikk bort først i 1989 - 101 år gammel.

 


 


 

mandag, 12 mai 2014 00:00

Bolland - You're in the Army Now

Brødrene Rob og Ferdi Bolland var opprinnelig fra Sør-Afrika, men slo seg ned i Nederland etter et kort opphold i Tyskland i tenårene.

Allerede knappe 20 år gamle, dannet de sitt eget studio på midten av 70-tallet etter å noe mislykket ha forsøkt seg innen folk/pop-sjangeren. De fikk jevnlig suksess i sitt nye hjemland Nederland med flere singler og album, men utenfor var det knapt noen som noterte seg låtene deres.

Musikken bar preg av elktroniske innflytelser, og brødrene var tydelig inspirert av de elektroniske bølgene som spesielt tyske Kraftwerk og David Bowie førte på 70-tallet. I Nederland ble de senere forbilder for dance-bølgen som satte inn på 90-tallet, men utenom hitsinglene på 80-tallet - var det som produksjonsteam Bolland & Bolland først og fremst skulle få internasjonal suksess.

You're in the Army Now ble deres eneste hitlåt utenfor hjemlandet, der den ble en stor suksess i Skandinavia. I Norge lå den på topp i hele seks uker. Da denne innspillingen er omtrent glemt i dag, skyldes det selvfølgelig Status Quos totale omarbeidelse av låten fire år senere - en innspilling som (utenom i Norge) ble en lagnt større hit i Europa.

Bolland fortsatte med å gi ut jevnlig med album og singler frem til 1995 på egen hånd, men selv i Nederland kom deres egne utgivelser til kort med den suksessen som kom som låtskrivere og produsenter for andre.

Spesielt fikk østerriske Falco hjelp sin sin suksess fra brødrene, og de stod bak alle hans største hits dette tiåret. Også et navn som Samantha Fox, fikk stødig hånd av Bolland til sin største amerikanske hit i Naughty Girls.

Fra slutten av 90-tallet ble det roligere fra både produksjonshendene og egne utgivelser fra Bollands. De har siden eksperimentert med et adskillig hardere lydbilde, enn synthpopen de var kjent for i storhetstiden.


 


mandag, 26 mai 2014 00:00

Roxy Music - More than This

Roxy Music startet i et smart og alternativt glamrock-land, for å ende opp som en kritikerrost og sofistikert poprock-gruppe. De oppnådde sin største suksess i 1982, akkurat i tide før de ble oppløst.

Primus motor var hele tiden vokalist og keyboardist Bryan Ferry (f. 1945), der resten av besetningen helt siden starten i 1971 var mildt sagt vekslende. Imidlertid var hele tiden gitaristen Phil Manzanera (f. 1951) medlem, ved siden av Andy Mackay (f. 1946) på blåsere som ble medlem fra 1972. Blant andre tidlige medlemmer, må legenden Brian Eno veksles - samt trommis Paul Thomson, som ble igjen av bandet i gjenforeningen 2001.

Både Roxy Music og noe senere Ferry oppnådde raskt suksess i Norge, til tross for at musikken egentlig ikke "burde" nådd ut til de store massene. Men ved å dra veksler både på glamrocken, der de blandet inn adskillig mer originalitet enn samtidige grupper, vant de raskt kritikernes hjerter - og et lite, men trofast publikum. De ble med sin musikalske dyktighet noe av et forbilde for samtidige glam-ere, og har nok noe skyld i at et band som Sweet forstod at det var mulig å nå frem med egenskrevet musikk - og ikke bare hits levert av plateselskapene.

Seks av Roxy Musics syv første album gjestet VGs LP-liste i årene 1973 til 1976, selv om de ikke fikk noen hitlåter. Da de deretter tok en kort pause, fikk også Bryan Ferry selv finn oppmerksomhet med sine to album fra 1976 og 1977.

Pausen var et smart trekk, da rocken - bortsett fra punkbølgen - var fullstendig død på listene på slutten av 70-tallet. Da Roxy Music vendte tilbake med Manifesto i 1979, var de glemt av de norske platekjøperne. Men de våknet igjen da discoen forsvant, og Flesh & Blood kom på markedet i 1980. Denne ga også trioens første singlehit i norge med Jealous Guy - en låt som toppet de britiske listene.

På disse to albumene seilte Roxy Music på sin egen sti og sjanger, som kombinerte uttrykk fra både pop og rock. Stilen ble roligere og innadvendt - men ikke mindre melodiøs. Deres siste originale utgivelse Avalon var kulminasjonen, et album som har blitt en aldri så liten klassiker i ettertid.

More than This var første single herfra, og gjorde det noe dårligere enn Jealous Guy fra vinteren 1981. I Norge ble den imidlertid større, der den klatret helt til nummer 2 på VGs singleliste, med fine 21 uker inne på listen.

Avalon ble en storselger, og ingen andre album solgte mer dette året i Norge.

Etter det som ble avskjedsturne, la Roxy Music inn årene - mens Bryan Ferry fortsatte en fin solokarriere. Hans tre utgivelser fra 1985 til 2001 solgte alle fint - også her hjemme, med 1985-låten Slave to Love som hans største låt og single.

90-tallet ble preget av at både Roxy Music og Ferry kom noe i skyggene, men fra 2001 har de vært gjenforent flere ganger som en kvartett - men et nytt nesten-annonsert album har aldri sett dagens lys.

Hjemme på de britiske øyene har Roxy Music et ikon-status som har formet mangt et band i fire tiår. De inspirerte til nye veier og stiler både i klesstil og bak spakene, men viste samtidig at det var mulig å vekke oppsikt med nokså outrerte kostymer, i tillegg til en solid musikalsk dyktighet i bakhånd.


 


fredag, 02 mai 2014 00:00

Trio - Da da da

Originaltittelen på Trios eneste millionselger, var Da da da, ich lieb' dich nicht du liebst mich nicht aha aha aha !

Da var det kanskje like greit at resten av verden aldri fikk vite nettopp det, siden låten ble utgitt i alle fall på tre språk utover den tyske originalversjonen. I Norge ble den kjent både på tysk og engelsk - og i noen versjoner midt mellom.

Trio var nettopp en trio bestående av Stephan Remmler, Kralle (Gert Krawinkel), og Peter Behrens. De hadde sitt opphav utenfor Oldenburg i Niedersachsen, og i tenårene spilte alle tre på slutten av 60-tallet i forskjellige band i Hamburg. Ingen av gruppene eller prosjektene fikk derimot noen suksess, til tross for sporadiske utgivelser, og Remmler og Kralle utdannet seg etter hvert til lærere og hadde omtrent musikk kun som hobby utover 70-tallet.

Trioen ble endelig Trio rundt 1980, og tanken var å danne et fullt band. Men uten bassist fortsatte de tre alene, og utviklet dermed et nokså særpreget og minimalistisk lydbilde basert på svært enkle gitargrep, synthpregede trommer - og Remmlers kjølige stemme.

I ettertid har de blitt plassert i den tyske trenden og betegnelsen Neue Deutsche Welle, som er en betegnelse på de nye musikkstrømmene som kom i Tyskland på starten av 80-tallet.

Som gruppe fikk Trio utgitt tre album i perioden 1981 til 1985, flere singler - og en totalt mislykket spillefilm! Da da da ble deres ene store verdensslager, med salgstall som oppgis til opptil smått utrolige 13 millioner, noe som gjør den til en av tidenes mest solgte tyske låter.

Noe av grunnen var muligens at samlere kunne kjøpe flere versjoner, utgitt i forskjellige farger på singlecoveret.

Utenfor Tyskland klarte selvfølgelig ikke trioen å følge dette opp en slik hitlåt, men de maktet fire store låter til i hjemlandet - før det hele sprakk fullstendig i overgangen 1984/85.

Vokalist Remmler var den eneste av de tre som etter splittelsen hadde en viss suksess, der flere låter og album solgte greit på det tyske markedet. Men mot slutten av tiåret, var det blitt helt stille også fra ham.

I 1997 våknet imidlertid Da da da til live igjen, etter at VW brukte låten og temaet i en bilreklame - også i Norge. Trio ble aldri gjenforent som mange andre prosjekter, men plateselskapet fikk ristet ut et par samlinger - og selve låten har siden fått en litt renessanse både i andres innspillinger og i nye remikser.


 


David Robert Jones fikk sine største suksesser i Norge akkurat da hans egne krumspring fra noen år tilbake, plutselig ble en av trendene innen popmusikken.

Nordmenn hadde hatt litt trøbbel med hans Ziggy Stardust-konsept, som førte til ellevill bistand fra musikkpresse og publikum og ble millionselgere i andre deler av den vestlige verden. Men utover 70-tallet etablerte Bowie seg også med en solid tilhengerskare også her til lands.

Bowies forhistorie er velkjent. Via Londons modsmiljø forsøkte han seg via flere grupper, før han på egen hånd fikk en nokså solid forsmak av suksess på egen hånd med Space Odity i 1969. Hva som imidlertid så ut til å bli en døgnflue av en artist, utviklet seg derimot til noe av trendsetter utover tiåret: Først gjennom Stardust - siden som en artist som aldri var redd for å hente inspriasjon fra undergrunnen og gjøre stilene til sin egen.

Etter en kreativ periode fra 1973 til 1976 med en "haug" album og tre små hitlåter i Norge, forsvant Bowie til Tyskland og skapte grobunnen til synthpopen som i 1982 også ble en trend på norske lister. Å bruke maskiner fremfor instrumenter innen pop og rock til å lage kreative uttrykk, var noe helt nytt og langt fra hva man på starten av 80-tallet forbant med synther og syntetiske lyder. Til da hadde disse vært forbeholdt den mer "lette" og dansevennlige skalaen av popindustrien.

Kommersielt var disse tre Berlin-utgivelsene fra 1977 og 1978 for sære for det store publikumet, men en konsert i Drammenshallen sistnevnte år - gjorde Bowie for alvor til superstjerne i Norge.

I 1980 kom hans Scary Monsters (and Super Creeps)  i butikkhyllene, og Ashes to Ashes ble hans første virkelige hitsingle her hjemme. Han fulte opp med Fashion og Queen-"duetten" Under Preasure som begge gjorde det bra, og både album og låtene sørget for at Bowie fikk sine største salgssuksesser i Norge så lang i karrieren.

Sannheten var imidlertid at Bowie selv på denne tiden slet med å overbevise plateselskapet om han var berettiget flere utgivelser, siden salgstallene spesielt i USA slett ikke hadde vært i samsvar med Ziggy-perioden et lite tiår tidligere.

Cat People ble heller ingen store suksess der, hvor låten i grunnen var et samarbeid der Bowie selv kun stod for tekstlinjene. Han ble hentet inn av produksjonensteamet til filmen av samme navn, der Giorgio Moroder stod som låtskriver og produsent: En Moroder som i 1982 hadde brutt med Donna Summer og som gjennom 80-tallet først og fremst skulle nettopp bli kjent for sine filmlåter.

Filmen var en noe forundelig erotisk skrekksak, med Nastassja Kinski og Malcolm McDowell i hovedrollene. Den fikk 18 års-grense her til lands og ble en langt mindre suksess enn musikken, der Bowie kun var engasjert i tittellåten.

Året etter spilte han inn en nyversjon som ble inkludert på Let's Dance - der Bowie denne gang skapte sin egen hybrid av en slags kjernesunn popmusikk.

Det førte til nok en stor single fra herren - og nok en storselger. Også i USA.

 


 


 

onsdag, 21 mai 2014 00:00

Human League - Don't You Want Me

Bandet og låten som satte standarden for mye av popmusikken resten av tiåret, var britiske The Human League og en av 1982s toppselgere: Don't You Want Me.

For det første viste Philip Oakey og hans kompanjonger at det var mulig å kombinere synthbasert pop med kommersielle refrenger, og deretter viste de vei for noe av en britisk renessanse på amerikanske lister. Til det fikk de god hjelp av den nyfødte, men raskt voksende MTV - som i USA fylte opp et tomrom av popmusikk med nye og til dels unge britiske navn.

Human League ble dannet i 1977 på restene av gruppen Newton, der keyboardistene Adrian Wright og Martyn Ware hadde vært medlemmer. Sammen fikk de med seg Oakey på vokal, samt Ian Craig Marsh - også han på tangenter. Uten tradisjonelle instrumenter, vekket de oppsikt med sine to første utgivelser, men musikken var for eksperimentell til at de fikk noen stor kommersiell suksess.

Dette forandret seg da gruppen ble splittet i 1980, det Ware og Marsh fortsatte på egen hånd som ikke helt ukjente Heaven 17.

Philip Oakey (f. 1955) fikk med seg nye medlemmer, der grunnmuren helt frem til i dag ble han selv, Joanne Catherall (f. 1962) og Susan Ann Sulley (f. 1963). Frem til midten av 80-tallet, var også bassisten Ian Burden og Jo Callis på gitar medlemmer.

Med et bevisst spill på både melodilinjer og det visuelle, blant annet gjennom utstrakt bruk av musikkvideoer, ble Human League i 1981 og 1982 en yndling både hos platekjøpere og presse. Don't You Want Me var deres store gjennombrudd, til tross for at dette faktisk var den fjerde singlen som ble sluppet fra albumet Dare. De tre første hadde alllerede vært store hits i Storbritannia, men med denne utgivelsen tok det hele av der den nådde helt til topps i USA.

Human League fulgte fint opp med en rekke singler, der f.eks. Mirror Man og (Keep Feeling) Fascination (1983) solgte i bøtter og spann på begge sider av Atlanteren. Allikevel ble bandet døgnfluer i Norge, og ingen senere utgivelser etter 1982 har gjestet verken single- eller albumlistene her hjemme.

Selv om de kommersielt og kreativt vel aldri overgikk utgivelsene fra 1981, hadde bandet til en viss grad suksess helt frem til midten av 90-tallet. Human toppet f.eks. Billboard i 1986, mens Tell Me When gjorde det skarpt i hjemlandet i 1995.

Siden 1996 har de tatt det adkskillige roligere med kun noen sporadiske utgivelser, men som navn vil Human League alltid ha en solid plass for å ha "kommersialisert" synthpopen som sjanger. Navn som Pet Shop Boys og a-ha, har trolig mye å takke Human League for.

Don't You Want Me ble den mestselgende britiske låten de to-tre første årene av 80-tallet, og den har siden blitt spilt inn på nytt og remikset flere ganger: Også av andre artister.

 


 


 

Donna Summer fikk et fint comeback på de norske listene, med noe av et superteam bak produksjonsspakene.

Bak hitsinglen Love Is in Control og det selvtitulerte albumet av året, stod Quincy Jones - og albumet innholdt låter og bidrag fra store navn som Bruce Springsteen, David Foster, Toto og Yes' Jon Anderson.

Til tross for et ras av toppnavn på låtskriversiden, ble allikevel albumet ingen stor suksess - og Norge var faktisk det landet single og album gjorde det skarpest i. Det forunderlige var at samtlige bidragsytere, nesten alle av dem, skulle komme skarpt med egne låter og album som skulle sette preg på listene de to neste årene. Quincy Jones ble vel også legendarisk bare noen måneder senere, da Michael Jackson lanserte Thriller med Jones og flere andre bakmenn fra Sumemrs album bak spakene.

For Summer hadde overgangen fra discodronning til popartist ikke vært helt enkelt. Hun hadde byttet både plateselskap og produsenter, noe som resulterte i The Wanderer (hennes siste med Giorgio Moroder) og måtelig suksess i 1980 - men også i et skrotet album fra 1981. Allikevel ble Summer en av ytterst få artister innen discobølgen som klarte å videreføre en karriere også videre.

Imidlertid ble 1982-utgivelsen, til tross for stjerneteamet, hennes laveste plasserte i USA siden gjennombruddet i 1976. Hun tok da grep og tok enda mer control over både låtskriving og musikk, og dette slo til i 1983 da She Works Hard For the Money ble hennes største 80-tallslåt i USA. Ironisk nok skrapet den bare så vidt bunnen i Norge - som jo hadde vært riktig så kjøpevillige for hennes 1982-utgivelse.

Summers karriere falt deretter som en stein utover tiåret. Hennes album i 1984, Cats Without Claws solgte OK, men ikke stor mer - mens 1987-utgivelsen All Systems Go ble en dundrende fiasko. Den ga imidlertid Summer hennes største hit i Storbritannia siden 70-tallet med Dinner with Gershwin, og la grunnlaget for at Summer to år senere satset på britiske produsenter.

For til tross for at Donna Summer i Norge var fullstendig borte på midten av 80-tallet, skulle hun igjen slå tilbake med en ny stor single. Denne gang satt i typiske 80-talls popterreng i samarbeid med tiårets mest suksessfulle låtskrivertrio: Stock, Aitken og Waterman.

Låten som tok Summer tilbake til de norske listen i 1989, het typisk nok: This Time I Know It's For Real.


 


fredag, 25 april 2014 00:00

Trond Granlund - Girl 16

Trond Granlund rakk både å synge Elvis som Dynamitt Dennis og svippe innom gruppen Unimits sammen med Grete Faremo, før han de første årene av 80-tallet ble en landets mestselgende popartister.

Singlen Girl 16 var hans største hitsingle, mens albumet Pleasant Suprise ble en storselger som også inkassert en Spellemannspris og gode aviskritikker.

Granland var en ekte østkantsgutt, født på Torshov, men oppvokst på Manglerud. Herfra gikk turen til Lørenskog hvor han slo rot siden. Han hadde spilt i band allerede tidlig i tenårene, og han var mer influert av Elvis enn Beatles. Det kom til syne da han ble medlem av gruppen Jailhouse Rock på starten av 70-tallet, og han ble raskt en del av miljøet rundt Elvis-hyllestene Rock - en serie på fire album.

Han fikk platekontrakt i 1976 og vekslet mellom å bruke kun sitt egen navn og Trond Granlund Band. Låten Say We’re Not Apart fra Made in Manchester ble et lite gjennombrudd, der sangen ble kjent som en norsk hyllest til nylig avdøded Elvis.

Han representerte Norge i flere sangfestivaler i utlandet, og hans første virkelig store single kom med en slik låt: Give Me Time i 1980 (nr 4 på VGs toppliste). Eloise ble en også en hit, og albumet solgte meget bra til å være en norsk popartist med engelske tekster.

De var imidlertid små sammenlignet med Girl 16 og det påfølgende albumet, som kom på tampen av 1981.

1982 var også Granlund med i Melodi Grand Prix, men hans forsøk om Lisa strandet der i dette årets norske semifinale. Vente på noe ble derimot hans fjerde - og siste - store single, mens mange også vil nikke gjenkjennede til hans fotball-låt for det riktig så lokale laget Kjenn. Han var også medlem av den superkorte gruppen X-tra, blant annet med Hilde Heltberg og Marius Müller.

De tre påfølgende albumene solgte greit, men salgstallene var dalende for hver utgivelse. Etter Hearts in dager i 1985, som med et nødskrik skrapte innom VGs albumliste i mai, valgte Granlund å gå bort fra popmusikken.

Siden har han blitt en av landets mest trofaste slitere og kjempet både mot popbransje og sykdom. Han har derimot alltid vendt tilbake, og innen roots-sjangeren var han faktisk en foregangsmann mot slutten av 80-tallet. Flere av albumene hans, som fra 1985 har kommet jevnlig, har også fått svært så hyggelige tilbakemeldinger fra musikkpressen.

I 2001 kom både biografien og samlealbumet På vei til rock’n’roll, typisk nok uten hans største 80-talls-slagere: Noe Granlund selv bevisst valgte, da han både i boken og senere intervjuer har understreket at denne perioden var hans minst tilfredsstillende i musikkbransjen.

Trond Granlunds karakteristiske hese stemme gjorde han allikevel til et stort norsk popnavn i en femårsperiode, der han kombinerte amerikansk vestkystpop med kvalitet på feilfri engelsk.

Hans siste utgivelse kom i 2012 - Bror min og jeg - til blant annet terningkast 5 fra VGs anmelder.


 


Lennon var død og Wings var historie. Men med George Martin tilbake i produsentstolen, seilte Paul McCartney frem i 1982 som en av årets storselgere.

Starten på albumet Tug of War var egentlig tiltenkt som et Wings-album, men etter Lennons død følte både han, konen Linda og gitarist Denny Laine at tiden var moden for en forandring. McCartney hadde allerede hatt måtelig suksess med sin 1980-utgivelse, men med Martin som produsent - tok han for alvor steget inn i 80-tallet og la det mer eksperimentelle som hadde preget McCartney II  bak seg.

Tug of War innledet et par-tre gyldne år for Macca, og den var anført av en av årets største singler i tospann med Stevie Wonder: Ebony and Ivory.

Låten var opprinnelig tenkt som nettopp det, svart og hvit, med henspeiling til pianoets hvite og svarte tangenter: Men med en hvit og mørk sanger bak mikrofonen, fikk snart skribenter og lyttere assosiasjoner også utenfor det tiltenkte uskyldige.

Den tanken ble ytterlige forsterket da McCartney senere på året kom med nok en duett med en mørk artist, Michael Jackson i dennes This Girl is Mine.

Ebony and Ivorys har vel blitt et lite hatobjekt gjennom årgangene, og den er en låt McCartney spiller svært sjeldent til tross for suksessen. Av og til omtalt som en av tidenes "verste" duetter, er vel låten et typisk janteoffer: Et stykke popmusikk som ble så populær at det etter hvert ble litt for mye for hvermannsen.

For McCartney skapte den uansett en av hans største singler fra et soloalbum, og låten gjorde også Tug of War til en millionselger.

Paul og George Martin fortsatte samarbeidet også videre. En god låter var uferdige fra sesjonene til innspillingen: Og i 1983 var McCartney tilbake på toppen med Pipes of Peace - og nok en stor suksess med en duett: Say Say Say sammen med Michael Jackson.

For Stevie Wonder var dette hans andre singlehit dette tiåret.

Hotter Than July hadde vært en langtidsselger i overgangen 1980/81, og selv om han på norske lister hadde hatt noe tungt med å få singlene inn på VGs barometer - hadde til og med nordmenn våknet til klassikeren og en av rockens store utgivelser: Songs in the Key of Life fra 1976. Selv velkjente Sir Duke hadde vært innen noen få uker på VGs singleliste i 1977.

Duetten med McCartney skulle bli Wonders andre av tre listetoppere hos oss, og der den første hadde vært helt tilbake i 1969/70 med Yester-Me, Yester-You, Yesterday.

Det skulle imidlertid gå enda et par år før hans største låt, i alle fall kommersielt, kom: I 1984 beslagla popballaden I Just Called to Say I Love You førsteplassen i flere måneder.


 


onsdag, 23 april 2014 00:00

Dionne Warwick - Heartbreaker

Marie Dionne Warrick ble aldri en legende i Norge, men i USA står hun fortsatt som en av tidenes mest populære kvinnelige artister - bare overgått av Aretha Franklin.

Hun kom fra midt i det dypeste gospelmiljøet i New Orleans, der foreldre og familie hadde en sentral posisjon både foran og bak den gryende gospelbølgen på 20-tallet. Ut av klanen Warrick-Houston kom også en søster Dee Dee, som hadde en viss suksess på 70-tallet, samt Dionnes kusine Cissy Houston - som igjen var mor til Whitney.

Dionne Warwick startet som disse i gospelkor, men hennes karakteristiske og nesten klangfulle sangstemme førte henne snart til søkelyset for etablerte navn. Hun var knapt 20 år gammel da hun turnerte og spilte inn plater med The Drifters, noe som igjen gjorde sitt til at produsent- og låstkriverparet Burt Bacharach og Hal David fanget henne opp.

Gjennom 60-tallet ble hun en yndlig i USA, både blant publikum og en gryende musikkpresse, der Bacharach og Dionne kombinerte kvalitet og melodier til en rekke klassikere innen pop- og soulsjangeren. Walk on By har aldri gått av moten, mens låter som Anyone Who Had a Heart (også en hit med Cilla Black) og Don't Make Me Over regnes som popklassikere.

På slutten av 60-talllet var Warwick blant USAs mestselgende artister, med flere Grammy-priser og nominasjoner - og i overgangen til 70-årene, startet også det norske publikumet å kjøpe platene hennes. I alt var tre album innom VGs LP-liste, der I'll Never Fall in Love Again fra 1970 ble den mestselgende.

Utover tiåret ble hun like mye en "entertainer" som artist, og platekarrieren falt nokså kraftig da hun brøt samarbeidet med Bacharac - som allikevel skulle levere enkeltlåter til Warwicks senere utgivelser. Hun ledet store show på amerikansk TV, samtidig som hun viste et glimt at gammel storhet med hiten Then Came You i samarbeid med Spinners i 1975.

I overgangen til 80-tallet fikk en fint comeback høyt på listene da hun flyttet over til selskapet Arista, og det var gjennom forbindelsene her at hun fikk kontakt med Bee Gees og Barry Gibb som produserte hele 1982-utgivelsen Heartbreaker.

Selv om Warwick gjennom hele karrieren hadde opptrådd i grenselandet mellom pop og soul, og gjerne i hva vi kan kalle voksenpop-segmentet, var dette hennes mest pop-rettede album noensinne - og hennes mest suksessfulle.

Tre år senere var hun tilbake med Friends, denne gang med vekt på ballader og midttempo pop- og soulbaserte låter. Denne ble anført av henens siste store verdensslager i That's What Friends are For, i samarbeid med Elton John, Stevie Wonder og Gladys Knight til inntekt for AIDS-forskningen.

Hennes siste egentlige popalbum kom i 1987 med Reservations for Two som gjorde langt dårligere, men allikevel ga henne nok en toppslager hjemme i Statene med Love Power.

Fra da av tok hun det adskillig roligere, med kun sporadiske utgivelser - og det stort sett langt fra den mest kommersielle retningen.

De siste årene har hun derimot vært mer i søkelyset grunnet økonomisk rot, og i 2013 ble hun erklært personlig konkurs.

Dionne Warwick opplevde gjennom tre tiår hele 56 singler på Billboards topp 100-liste. Det er det samme som Madonna, men 21 færre enn Aretha Franklin. Det er allikevel 54 flere enn hva hun fikk på VGs singleliste(!)