Eivind M. Sætre

tirsdag, 22 april 2014 00:00

Frida - I Know There's Something Going On

Da Frida gikk i studio våren 1982 for å spille inn sitt første soloalbum siden 1975, var det helt bevisst å fjerne seg så mye som mulig fra ABBAs sound.

 Med Phil Collins som produsent, ble resultatet ikke overraskende preget av trommer mikset med gitarer og Fridas kjølige stemme. Albumet Something's Going On og tittelsporet ble store suksesser verden over, men pussig nok ikke i Storbritannia.

Frida, halvt norske Anni-Frid Lyngstad, var et kjent navn for svenskene da hun i 1971 startet samarbeidet med Andersson og Ulvaeus. Hun hadde erfaring fra lokale grupper i en mer jazzpreget sjanger, da hun i 1967 vant svenskenes stolthet Skansen.

Flere singler fulgte ut tiåret med måtelig suksess i Sverige, men hun ble allikevel kjent gjennom scene og TV-opptredener og samarbeid med andre artister.

I 1971 og 1975 kom to godtselgende soloalbum, begge produsert av Andersson og Ulvaeus. Det første ble hennes store gjennombrudd i Sverige, mens album nummer to, Frida ensam, blant inneholdt den svenske originalversjonen av Fernando.

Ut tiåret ble det naturlig nok ikke tid og rom for flere soloprosjekter, da ABBAs karriere tok fulsltendig av. Først våren 1982, da gruppen tok en pause etter hva som ble deres siste studioutgivelse The Visitors, fikk Frida anledning til igjen å forsøke seg på egen hånd.

At det var Phil Collins som ble hyret inn som produsent, var heller ikke tilfeldig. Sammen med Genesis hadde han nemlig vært den første utenfor ABBAs egne rekker som i 1980 hadde fått spilt inn et album i Polars studio.

Etter suksessen i 1982, vendte Frida tilbake med Shine i 1984, denne gang med Steve Lillywhite bak spakene. Det ble ingen stor suksess, og utover noen få singler i hjemlandet - ble Frida et mer navn for kjendispressen enn for musikkmarkedet i et tiår fremover. I motsetning til hennes kollega, Agnetha Fältskog, var hun ikke engstelig for å vise seg frem - og hennes ekteskap med prinsen Reuss og hennes bopæl i Sveits gjennom flere år, var stadig tilbakevendende i kjendispressen.

Først i 1996 var hun tilbake: Da med et album på svensk, Djupa andetag, i samarbeid med Anders Glenmark. Dette solgte riktig så hyggelig både i Sverige og Norge, og låten Även en blomma fikk god spilletid på radio.

Siden dette har hun bare sporadisk opptrådd musikalsk, og valgt å konsentrere seg om veldighetsarbeid.

I 2010 kunne hun høres i samarbeid med den svenske musikeren Georg Wadenius.


 


Ingen andre filmer i 1982 hadde større publikum i kinosalene enn historien om Arthur, og både single og album fra filmen solgte i store kvantum.

Den amerikanske dramakomedien regnes i dag som en liten klassiker. I voksenpopen regnes Christopher Cross' ballade det samme, og låten spilles enda hyppig på amerikanske radiostasjoner for de mer godt voksne av oss.

Cross ga aldri ut låten på et egen album, og suksessen i 1981/82 ødela nok på flere måter hans egen karriere. Han hadde nemlig slått gjennom med et brak hjemme i USA med sitt debutalbum i 1979. Sailing gikk like til topps på Billboard, og den var bare en av tre låter som ble enormt populære fra Cross rundt tiårsskiftet.

Christopher Cross het egentlig Christopher Charles Geppert og var fra San Antonio i Texas. Han spilte i lange tider utover 70-tallet i San Antonio-basserte Flash, før han ble fanget opp av Warner Bros. Trygt inne i voksenpopen ga han ut 1979-albumet med stort sett egne låter og ballader, før skaperne av Arthur - selvfølgelig en Warner Bros-film, fanget ham opp til temalåten for filmen.

Bak Best What You Can Do, som låten egentlig het, stod noen av den amerikanske popindustriens toppnavn. Burt Bacharach og Carole Bayer Sager var legender med et utall viktige låter bak seg, og Bacharach hadde blant annet gjort flere låter av Dionne Warwick til klassikere. Med på låtskriverteamet var også Peter Allen, som var kjent gjennom sitt arbeid med Linda fra filmen: Liza Minneli.

Den toppet i USA, gjorde det skarpt hos britene - men balladen var slett ikke populær f.eks. i Sverige. På VG-lista kapret den to førsteplasser med seks ukers mellomrom i mars og april.

Cross egen karriere ble stående litt på vent etter suksesslåten, og hans andre album - Another Page - ble ventende til 1983. Det kom ikke helt opp mot debututgivelsen, men han kapret da en grei hitsingle også i Europa denne gang med All Riight - en nummer 5 i Norge i januar.

Albumet solgte til rundt 500 000 i USA - ti ganger mindre enn forgjengeren.

Deretter stilnet karrieren fullstendig, og Cross forsvant fra listene både hjemme og på vår side av Atlanteren. Noen få låter svippet innom de amerikanske voksenpoplistene, mens han stødig har gitt album like til i dag . Flere av disse har vært adksillig røffere i kanten enn suksessutgivelsene i 80-årene.

Det siste tiåret har det kommet et julealbum, samt en ren akustisk utgivelse. Hans siste utgivelse var A Night in Paris i 2013.

Med et par låter som snurrer og går på radiostasjonene også i dag, har Cross beholdt et lite og trofast publikum og turnerer stadig rundt i USA.


 


fredag, 11 april 2014 00:00

Survivor - Eye of the Tiger

Survivor var blant de mange bandene som frontet en gryende bølge av erketypisk amerikansk radiorock, midt mellom ufarlig tungrock, gitarer og refrenger.

Frem til 1982 hadde de imidlertid kun hatt en enslig topp 40-hit i USA, selv om frontfigur og keyboardist Jim Peterik (f. 1950)  slett ikke var ukjent med suksess etter at han hadde vært medlem av Ides of March som hadde hatt et riktig så stort publikum på 70-tallet.

Besetningen var mildt sagt variabel helt fra bandets start i 1978, og foruten Peterik var kun vokalist og gitarist Frankie Sullivan (f. 1955) noenlunde med på notene gjennom årene. Da Peterik la inn årene i 1996, var det Sullivan som fikk videreføre bandnavnet - og han fortsatte som frontfigur i bandet like til dags dato.

Survivor ble en døgnflue i Norge. Suksessen i 1982 skyldes en eneste ting, og det var at de ble forespurt av Sylvester Stallone til å lage en temalåt til Rocky III: En film som ble en enorm suksess dette året, og gjenetablerte Rocky-serien som en gigantisk kommersiell suksess for både Stallone og filmselskapet MGM.

Låten var spesialskrevet for filmen, selv om den ble tittelsporet også for Survivors album av året. Frasen Eye of the Tiger nevnes flere ganger gjennom selve filmen. Sjangermessig forespeilet singlen bølgen av "radioheavy" som skulle komme fem år senere, og kanskje var det derfor at låten ble en av de mest spilte på amerikanske radioer gjennom hele tiåret. Den karakteristiske og lett gjenkjennelige introen har også blitt bruke like frem til i dag i såvel reklamer som en mengde andre TV-serier og filmer.

Survivor klarte på ingen måte å følge opp denne suksessen, og i Norge fikk aldri siden en singlehit. Etter et par labre år viste de derimot muskler hjemme i Statene, og i 1984 fikk de en stor hit der med I Can't Hold Back.

Året etter bidro til den fjerde Rocky-filmen, og Burning Heart gjorde det meget skarpt både i USA og i Storbritannia. Is This Love gjorde det nesten like bra året etter, men fra da av forsvant bandet fullstendig til fordel for adskiilig yngre og nyere navn innen amerikanske radiorock.

Formelt ble bandet oppløst mot slutten av 1988, men fem år senere var de sammen igjen med en ny best of-samling og en stil i retning av en mer autentisk bluesrock-retning. De fortsatte, med vokalist Sullivan, som et live- og klubband - og satset vel aldri på et virkelig comeback. Et par album i 1996 og 2008 ble stort sett forbigått i stillhet.

Vokalist på siste ugivelse var forøvrig Robin McAuley, et navn en del vil gjenkjenne fra MSGs nesten-hit fra tidlig 90-tall: When I'm Gone.

Eye of the Tiger blir ofte regnet som en av 80-tallets mest gjenkjennelige singlehits, og i salgstall er den med sine anslagsvis ni millioner blant de større slagerne dette tiåret.

 


 


 

torsdag, 10 april 2014 00:00

1982

Noe av den norske magien fra 1981 forsvant til fordel for nye impulser fra vest. London var med ett i skuddet, og en nyromantisk bølge slo inn også over Norge dette året.

Kun Jahn Teigen av norskspråklige artister maktet å hevde seg blant utenlandske stornavn, mens det var noe bedre med de som valgte engelsk: Jon Eberson, Trond Granlund og nye norske tenåringsyndlinger i Drama sørget for noe utjevning. 1982 var også Åge Aleksandersens første virkelig store år som artist.

Listene bar preg av at trendene fra 70-tallet fullstendig stilnet. Lite var igjen av disco og punk og andre nye bølger. I Storbritannia herjet en ny generasjon av unge artister, som alle hentet inspirasjon fra det tidlige 70-tallet. Det førte til at nye navn som Human League fikk suksess side om side med store forbilder som Roxy Music og David Bowie. Det hele var en trend av synthpop, som i sin mest rendyrkede form aldri ble stor i Norge.

Større ble den såkalte new romantics-bølgen, der navn som Culture Club og Duran Duran begge skulle få sine singler også i Norge. De måtte derimot vente noe ut over 1982.

Også tungrocken startet igjen å bli populær, ti år etter sitt gjennombrudd. Nå var den hardere og mer markert enn det tidlige 70-tallet, og den fikk gangske kjapt betegnelsen heavy metal. Et navn som Iron Maiden startet å selge godt med album også her i landet.

På albumlistene var det allikevel en trend med godt "voksne" navn som dominerte. Alle de tre mest populære albumnavnene var veteraner: Roxy Music, Paul McCartney og Dionne Warwick. Dire Straits og Fleetwood Mac forsterket det forunderlig fraværet av tenåringsidoler dette året, mens Michael Jacksons Thriller kom for sent på året til å kunne markere seg.

I ettertid fremstår 1982 kommersielt som et slags mellomår. 80-tallet - slik vi kjenner det - startet kanskje i november da F. R.  David slapp sin Words - og den lettfattelige kombinasjonen av synther og pop skulle deretter nesten dominerere den norske singlelisten ut tiåret.

Årets store farsott - og en helt ubegripelig nummer 1 - var Fugledansen!


Spilleliste for 1982 oppdateres for hver artikkel:.

 


De ti mest populære singlene i Norge 1982:

Sortert etter antall uker på høyeste oppnådde plasseringer.

  1. DAVID BOWIE - Cat People (Putting Out the Fire)
  2. SURVIVOR - Eye of the Tiger
  3. PAUL McCARTNEY & STEVIE WONDER - Ebony And Ivory
  4. SHAKIN' STEVENS - Oh Julie
  5. BOLLAND - You're in the Army Now
  6. F. R. DAVID - Words*
  7. ELECTRONICAS: Dance Little Bird
  8. CHRISTOPHER CROSS - Arthur's Theme (Best That You Can Do)
  9. GARY HOLTON & CASINO STEEL - Ruby (Don't Take Your Love To Town)**
  10. HUMAN LEAGUE - Don't You Want Me
*Vil inkluderes under 1983.

Det som skulle vise seg å bli en liten intro til pophistoriens største suksess noensinne, var en hyggelig duett og single fra en av rockens største navn - og i 1982 en av de mest talentfulle.

Det var ingenting på tampen av 1982 som tilsa at Jacksons andre voksne soloutgivelse, Thriller, i løpet av året som kom skulle bli et fenomen.

This Girl Is Mine ble McCartneys andre hit for året i duett med en mørkhudet amerikaner. Den ble langt fra like stor som han og Stevie Wonders Ebony and Ivory, og Norge var faktisk et av landene hvor låten plasserte seg høyest i.

Singlen var forøvrig innspilt langt senere enn hva som skulle bli en adskillig større hitsingle, Say Say Say. Denne ble utgitt først på McCartneys 1983-utgivelse, Pipes of Peace.

This Girl Is Mine ble aldri noensinne fremført live, og i dag er heller ikke musikkvideoen fra 1982 tilgjengelig.

Samarbeidet Jackson/McCartney som var riktig så hyggelig disse årene, ble allerede noen få år senere satt virkelig på prøve da Jackson likesågodt kjøpte opp og ble sittende på rettighetene til hele Beatles-katalogen. Mediene fremstilte vel "uvennskapet" mer enn vondt var, men Jackson hadde nok skyld i at Beatles' låter en god stund ble nokså strengt bevoktet.

Thriller ble ikke umiddlebart en stor suksess, bortsett fra hjemme i USA. Den fikk stort sett gode kritikker, men overlevde i første omgang i skarve ni uker på VGs albumliste. Det var først i løpet av våren 1983 at fenomenet Thriller startet å ta av, og også nordmenn (og Europa) fikk omsider opp at noe var på gang som var helt usedvanlig i pophistorisk sammenheng.

Single på single skjøt høyt og også til topps på Billboard, og til dels banebrytende musikkvideoer fikk faktisk også spilletid på norske skjermer.

Låtene som omsider utover i 1983 gjorde Jackson også til stjerne i Norge, var Billie Jean og Beat It.


 


onsdag, 09 april 2014 11:19

Finn Kalvik - Aldri i livet

Få norske artister har hatt slike opp- og nedturer som Bjørn Finn Kalvik. 1981 kan vel trygt sies å være selve summen av dette.

Kalvik fra var Fåvang i Oppland, men han vokste opp i Groruddalen. Fra slutten av 60-tallet ble han en del av visemiljøet på klubben Dolphin, der han ble kjent for sin noe spesielle gitarstil og en noks særpreget og klar fonetikk i sangstilen.

Han fikk nokså raskt et forholdsvis stort og trofast publikum, også blant platekjøperne, og låter som Finne meg sjæl og En tur rundt i byen regnes ennå i dag omtrent som klassikere innen den norske visekunsten.

Platesalget var lett varierende, men de fleste av hans utgivelser gjennom hele 70-tallet solgte bra og lå inne på VGs albumliste. Et kjennetegn ved Kalvik var hans variasjon mellom egne låter, komposisjoner til andres tekster og ikke minst dikt - samt også oversettelser av utenlandske låter. Til det siste kom blant annet hans norske tektst til Harry Chapins (og Cat Stevens') Cats in the Cradle: Ride ranke - en låt som stadig står støtt på egne ben i Kalviks oversettelse. Singlen var også innom den norske singlelisten et par små uker sensommeren 1975.

Kalvik reiste også mye til Sverige, der gitarer og miljøet var langt større for visekunsten. Det var på disse festivalene han ble kjent med Benny Andersson og Björn Ulvaeus, som i 1979 fikk ham over til Stockholm og Polar og produserte suksessen Kom ut kom fram.  Dette var Kalviks andre egentlige popalbum, etter at Nederst mot himmelen i 1977 vel heller hadde blitt mottatt noe skuffende.

Kom ut kom fram solgte i nesten rekordtall til en være norskspråklig utgivelse, og albumet var vel en usedvanlig fin miks mellom Anderssons produksjon og Kalviks enkle og litt banale melodier. Da oppfølgeren kom i 1981, anført av Aldri i livet, var Anderssons påvikrning enda større - og albumet Kom ut kom fram gikk rett til topps på den norske albumlisten, og solgte i et antall de første ukene uten sidestykke i norsk pophistorie.

Aldri i livet var tiltenkt som førstesingle uavhengig av at låten deltok og vant årets Melodi Grand Prix. Nedturen i Dublin, der Kalvik ikke fikk ett eneste poeng, sørget nok for at interessen dalte noe i månedene fremover. Det ble ikke bedre av at NRK formelig spøkte bort fadesen, og Kalvik ble ufrivillig satt i et noe dårlig lys ovenfor mediene.

Noe av fiaskoen skyldes nok at låten kanskje var klippet ned i forhold til studioinnspillingen, som varte over ett minutt for lenge i forhold til reglene i Eurovision.

Albumene som fulgte i 1982 og 1984 ble store nedturer, der Kalvik fortsatte med pop - men uten de store låtene som kunne hjelpe utgivelsene til større suksess. Svenskproduserte Tenn dine vakre øyne solgte slett ikke så ille, mens Det søte liv ble nærmest en fiasko.

Kalvik vendte da tilbake til gitaren og gjendiktninger av andres materiell, og hans tonesetting til Inger Hagerups dikt i Lille Persille ble meget godt mottatt i 1986. Ut tiåret var han allikevel et nokså upopulæret navn innen norsk pop og blant platekjøperne, og Livets lyse side i 1988 ble nok en stor nedtur.

Rundt tiåret begynte imidlertid tittesporet å leve sitt eget lite liv på radioene, og da Kalvik ga ut sin 40 beste i 1993, begynte også forsiktig platekjøperne å vende tilbake.

I egne hender svippet inn på VGs albumliste i 1995, men låtene ble fullstendig satt i skyggen av hva Kalvik selv følte var en regelrett offentlig mobbing av ham selv på NRKs Åpen post. Selv om skittenvasken stilnet og Kalvik fikk unnskyldning, satte det comebacket flere år tilbake - og det var så og si stille fra ham ut tiåret.

Finn Kalviks store revansje kom i 2002 da hans Klassisk Kalvik fikk flotte kritikker - og albumet ble hans mestselgende på 20 år. Det gikk til nummer 3 på albumlistene og lå inn på listene i 17 uker. Han fikk også nærmest en hit i duett med Cajsa Stina Åkerström på Trøstevise.

På siden av musikken har han også vakt noe oppsikt som billledkunstner. Hans siste album Sommersangeren kom i 2012.

Finn Kalvik er en av de norske artistene som har fått flest tekster utgitt i bokform.

 




 

tirsdag, 08 april 2014 22:31

Jon English - Six Ribbons

Historien om Jonathan og Marys reise fra Irland til Australia i Mot alle vindar fenget TV-seerne så mye, at den mannlige hovedrolleinhaveren Jon English et par fattige år ble stjerne både i Norge og Sverige.

Jonathan James English var egentlig britisk, født i dypeste London, men familien emigrerte til Australia da han var 12 år gammel. Fra starten av 70-tallet startet han en rekke opptredener på scenen, spesielt i musikaler, men det var nettopp TV-serien Against the Wind (Mot alle vindar) som ble hans gjennombrudd som skuespiller også på skjermen. På siden av musikalscenen og skuespillerjobbene, var han også innom flere band dette tiåret: Ett av dem sammen med Mario Millo, som skrev det meste av musikken til Mot alle vindar.

English oppnådde flere hitsingler også på egen hånd, og karrieren tok virkelig av i 1977 da låten Words Are Not Enough ble hans tredje nummer 1 i Australia.

TV-serien Against the Wind  ble spilt inn i 1978 og var en storsatsning fra en av Australias største kringkastere, Seven Networks. Den ble solgt til en rekke land i Europa de to kommende årene, og da NRK omsider viste serien i 1981 - var dette ett år etter at svenskene hadde fått stiftet bekjentskap med dramaet.

Tittellåten ble hentet inn og også brukt i serien av filmkomponisten Mario Millo først etter at han hadde hørt English' innspilling. På TV-skjermen ble den brukt som et gjennomgående tema gjennom alle de tretten epsiodene, og som eneste land i verden gikk deretter Jon English til topps i Norge med den "vokale" versjonen - Six Ribbons.

I Australia var English en av landets mestselgende artister frem til omlag 1984, mens han i Norge maktet tre hitsingler og fire album på listene i løpet av 1981 og 1982. Foruten Six Ribbons, var Get Your Love Right den største  - en nummer fire i september 1981.

Fra midten av 80-tallet dalte platekarrieren, men English forble et kjent navn på musikalscenen. Han skrev også en del filmmusikk, som til tider ble riktig så godt mottatt. Hans bidrag til stykket Paris i 1991 førte til både lovord og priser i hjemlandet. Paris var basert på figuren fra Trojaner-krigen og var fullt og holdent skrevet og iscenesatt av English selv.

På siden av scenen har han også deltatt i flere filmroller - samt han har fortsatt med forskjellige musikalske prosjekter og band.

Det siste tiåret har han tatt det noe roligere og har engasjert seg sterkt i dyrevern, spesielt på Tasmania. I 2012 var han tilbake der karrieren startet tretti år tidligere, i en oppsetning av Jesus Christ Superstar.

Vi i Skandinavia fikk stifte et nytt bekjentskap med Jon English i 2013, da han opptrådde på Sweden Rock Festival i Sölvesborg.



mandag, 07 april 2014 10:30

Riki Sorsa - Reggae OK

Esko Richard Sorsa er en veteran inn finsk rock og pop, og med Reggae OK har han ennå i dag Finlands mest populære single i Norge noensinne.

Låten var 1981s bidrag for Finland i dette årets Eurovision. Der gikk det ikke så bra, men han slo da vår egen Finn Kalvik. Singlen ble derimot en hit ikke bare hjemme i Finland, men også i Norge og Sverige. Den var egentlig innspilt på engelsk, men Europa hørte kun en finsk versjon grunnet reglene - og som flere smarte eksperter siden har påpekt: Avstanden fra finsk reggae til Bob Marley virket vel mer sær enn gjennomført.

For Sorsa var dette derimot starten på en stor og lang solokarriere. Han var født og oppvokst i Helsingfors, og fra fjortenårsalderen ble han så og si frelst av de av den nye britiske gitarrocken. En konsert med The Who i den finske hovedstaden i 1966, gjorde at Sorsa var fast bestemt å bli sanger og musiker.

Fra 1969 ble Riki medlem og frontfigur i bandet The Zoo. Her var han medlem i seks år, før de brøt opp like etter deres eneste plateinnspilling i 1975. Han flyttet så over til Jig-Saw et par år, før han reiste til USA og fikk kontakter der blant annet med den amerikanske legenden Kim Fowley, uten at det resulterte i noe langsikitg samarbeid.

CBS fanget ham allikevel opp, og i løpet av 1980 innledet han et samarbeid med Jim Pembroke fra det finske progrock-bandet Wigwam. Det resulterte at Sorsas solodebut Changing Times ble en storselger, og Reggea OK var bare en av flere låter som gjorde det stort hjemme i Finland.

Årene som kom ble fulgt av flittige turneer og opptredener både i hjemlandet og Sverige og Norge (blant annet under Ski-VM i Oslo 1982), og han vekslet hele tiden mellom solokarrieren og deltakelser i andre band og prosjekter.

Fra 1984 forlot han engelske innspillinger og konsenterte seg for det meste å synge på finsk. Han deltok også flere ganger i den finske nasjonale utvelgelsen til Eurovision, ofte med låter som ble langt større hits enn vinnerne. Flere av singlene hans er låter hele Finland kjenner, og senest i 2002 ble Kuulen laulan en stor singlehit. Denne var tatt fra Sorsas 20-års jubileum som artist, et samlealbum som inneholdt det meste fra hans langvariege solokarriere og deltakelser i andre band og prosjekter.

Fra 1997 tok Sorsa det noe roligere, selv om han ble en kjent og stor figur i finsk rock. Nyheten om at han led av strupekreft i 2007 ble forsideoppslag, og karrieren ble satt på en alvorlig prøve. Seks lang år fulgte uten nye utgivelser, og først i 2013 vendte Sorsa forsiktig tilbake til studio - da med stemmen i behold, men med sterkt svekket hørsel.



fredag, 04 april 2014 11:57

Boomtown Rats - Banana Republic

Boomtown Rats var ved siden av The Police blant de beste eksemplene på hvordan en punkgruppe rett og slett ble for flinke for formatet, og bandet ble ganske raskt blant eksponentene for new wave-begrepet.

De hadde sin base i Dublin fra 1975, men kom raskt over til England og London hvor de fikk en rekke hitsingler og fin oppmerksomhet fra 1977 til 1981. Vokalist Bob Geldof hadde også et usedvanlig tak på journalister og publikum, der han ofte kom til ordet med akkurat hva han ville.

I 1979 hadde de hatt sin første hit i Norge med I Don't LIke Mondays, som da svippet til en nummer 3 på våre lister. Også Someone's Looking At You gjestet VGs singleliste i 1980, selv om irene vel kan sies å aldri ha fått det helt store gjennombruddet her.

Nettopp ved inngangen til 80-årene forsvant nok også Geldofs interesse for bandet noe, og han ble mer involvert i andre prosjekter. Foruten å stadig ta til ordet i mediene om både det ene og andre som var galt i denne verden, involverte han seg også på scene og i film. I 1982 medvirket han blant annet i filmversjonen av The Wall.

Banana Republic ble deres siste større suksess på de britiske øyene, og deres største single i Norge. Både på single og på album eksperimenterte Geldof og bandet nå med musikkstiler milevis unna punkbegrepet, og til tross for suksessen solgte ikke albumet Mondo Bongo (opprinnelig tenkt som Crazy Bongo) vel så mye som forventet.

Gitarist Cott forlot bandet året etter, og salgstallene formelig raste med de to neste utgivelsene. Det siste av disse, In the Long Grass, ble utgitt like etter Band Aid-prosjektet, som jo var Geldofs hjertebarn - og det var uten tvil en av grunnene til at bandet så og si ble oppløst like etter. Deres opptreden på Live Aid-konserten senere på året, var gruppens siste farvel. Geldof fikk i Norge en hit på egen hånd i 1986 med This is the World Calling, men musikalsk var han egentlig borte fra kartet etter Band Aid.

I januar 2013 ble det annonsert at fire av de seks originalemedlemmene ble gjenforent, inkludert Geldof, til en rekke konserter og opptredener i både Irland og Storbritannia.

Dette ble feiret med et samlealbum, Back to Boomtown: Classic Rats Hits, som vel viste at ikke alt fra Boomtown Rats hadde overlevd tiårene like bra. De vil allikevel, og uavhengig av Geldofs senere prosjekter, bli stående tilbake som et navn som med på utviklet new wave-begrepet langt bort fra den opprinnelige og enkle punken.

 



 

torsdag, 03 april 2014 12:03

Beranek - Dra te hælvete

Akkurat mens lyden av andre nye norske navn som Jannicke og Marius Müller forsiktig startet å stilne, dukket det opp enda et nytt norsk navn som fikk stor oppmerksomhet. Denne gangen ante man imidlertid ikke hvem artisten egentlig var ...

Dra te hælvete var en slags primitiv gutteromsinnspilt synthlåt, som jo egentlig hadde et helt riktig antidop-tema i seg. Derimot førte selvfølgelig refrenget og tittelen til bannlysing av NRK, i følge ryktene etter en enslig gjennomspilling på datidens mest populære popshow, 10 i skuddet.

At Beranek deretter kommuniserte til pressen via mikrofon og høytaler gjennom en vegg, uten å vise seg foran fremmøtte journalister, hevet jo bare medieomtalen og oppmerksomheten.

Selv om låten kun fikk en enslig uke på toppen av VGs singleliste, ble den allikevel året mest solgte single - noen hundre eksemplarer foran Jannickes Svake mennesker. Det skyldes nok tiden av året, der Beranek hadde adskillig sterkere konkurrenter på sommeren enn hva Jannicke hadde hatt noen måneder tidligere.

Da Espen Beranek Holm omsider ble "avslørt" (Beranek er et familienavn), ble det så starten av en lang og variert karriere som har vart like frem til i dag.

Som Espen Holm, vokste Beranek opp på Frogner med en anerkjent jazzmusiker som far, og en båndopptaker han hadde byttet til seg mot en moped. Han var inspirert av såvel Frank Zappa som Kraftwerk, og særlig sistnevntes synthbaserte musikk, kunne tydelig høres på Beraneks utgivelser.

Etter 1981 la rhan askt om til en adskillig mer voksen synthpop, samtidig som han innledet samarbeid med en rekke band og artister. Hans egne utgivelser ble belønnet med en Spellemann for X-ray i 1983 og hyggelige salgstall med Trigger året etter. Imidlertid fikk ikke den "nye" Beranek like stor suksses som med 1981-singlen, og etter 1988 og et nokså labert mottatt album, la han så og si sin egen popkarriere på hyllen.

Samme året fikk han imidlertid en nummer 1 i Norge som The Retrievers, der han endevendte og samplet adskillige uttalelser av meteorolog Vidar Theisen til Heavy Metal.

I disse årene var også i kortere eller lengre perioder invovlert i band som Dronning Mauds Land, Mors Beste Barn, Langsomt Mot Nord og Ung Pike Forsvunnet.

Beranek var imidlertid ikke tapt til tross for en famlende solokarriere. Han var allerede kjent som en ivrig plateprater som "Dj" på flere av VGs kassettserie På Gang - og han hadde også lenge sin egen spalte i VG.

Hallo i uken ble hans tilholdssted i 20 år, mens andre stikkord for hans karriere de siste årene er Løvebakken, Maestro og Virtuos; sommerhows med Are Kalvø, samt sist en rolle i musikalen Shockheaded Peter på Det Norske Teatret.

Musikken er derimot ikke helt lagt på hyllen, og Beranek ga ut albumet Sensitive Dependence i 2013.