torsdag, 06 desember 2012 22:03

Beatles - Something | Let It Be

10. april 1970 annonserte Paul McCartney at hans tid i Beatles var over. Ti dager senere kom hans egen soloutgivelse på markedet, fulgt deretter i mai av Beatles siste ordinære album: Let It Be.

Da Beatles brøt opp våren dette året, var det på ingen måte noe som hendte der og da. Man kan si at prosessen startet allerede tilbake i 1966, da bandet stanset å turnere. Det er velkjent at nettopp McCartney senere forsøkte uten hell å overtale de tre andre i gruppa til nye opptredener. I tillegg falt manager Epstein fra i 1967, og Beatles mistet da den personen som alltid hadde klart å holde de fire sammen i både ermer og ører.

Våren 1970 var dessuten alle de fire i bandet opptatt med andre prosjekter. McCartney hadde allerede en soloutgivelse klar, mens Lennon og Yoko Ono snart hadde klar sitt første album. De fikk en fin suksess allerede dette året med singlen Instant Karma!. Også Starr og ikke minst Harrison syslet med andre prosjekter.

Beatles startet derimot 1970 på topp - med George Harrisons Something høyt oppe på listene. Something ble vel det endelige gjennombruddet for Harrison som låtskriver, og man kan godt å si at det også innledet en både kreativ og suksessrik periode for artisten George Harrison. Han ble den fra The Beatles som skulle gjøre det best kommersielt de første årene av det nye tiåret.

Something var inkludert på 1969-albumet Abbey Road, som i januar 1970 stadig solgte godt nok til å ha høye listeplasseringer.

Det er en velkjent diskusjon i musikkpressen om det er 1969s Abbey Road eller 1970s Let It Be som skal regnes som Beatles' siste album. Selv om sistnevnte ble utgitt i mai 1970, var de aller fleste låtene på Let It Be sanger som opprinnelig hadde vært tiltenkt på det havarerte Beatles at Work-prosjektet fra tidlig 1969. Låtene ble mikset og omarrangert av Phil Spector for albumet, et valg som vel ikke akkurat har fått en solid anerkjennelse med årene.

Tittelsporet, Let It Be, ble bandets siste store originale singlehit - og dette var også en av de få sporene som gjennomgikk nye innspillinger og såkalte overdubs våren 1970. Bandet medvirket ikke samlet på disse, med unntak at de for aller siste gang var sammen i januar for å spille inn Beatles' aller siste studiolåt: I Me Mine. Riktinok var John Lennon i ferie i Danmark på denne tiden, men det var allikevel bandet siste innspilling som gruppe.

Beatles' siste ordinære single fra et originalt album kom i mai 1970: The Long and Winding Road.

Alle de fire i bandet opplevde egne store singler og album i de første årene etter 1970: Den eneste som ikke maktet å nå helt til topps, var Ringo Starr: Hans største bidrag til historien, i hvert fall på listene, var låtene It Don't Come Easy i 1971, og Photograph og You're Sixteen to år senere. 1973-albumet Ringo ble en riktig så fin storselger.

Lennon, McCartney og ikke minst Harrison skulle derimot prege musikken det påfølgende året, 1971.

I 1972 og 1973 kom gruppas velkjente røde og blå samlealbum i handelen, mens det gjennom årene kom noen gjenutgivelser av eldre låter fra tid til annen. Spesielt britene var hengivne til disse, slik at Beatles like frem til 90-tallet opplevde å oppnå høye listeplasseringer - lenge etter at de var oppløst som band.

The Beatles var derimot ikke helt borte med nye utgivelser. I 1995 ble det snekret sammen en storslått antologi, både på CD, TV og senere DVD: Anthology 1 til 3. Her ble de to første nye Beatles-låtene på 25 år publisert: Free as a Bird and Real Love. Begge var John Lennon-demoer fra 1977, men bearbeidet av McCartney, Harrison og Starr i samarbeid med Jeff Lynne til prosjektet. 

Det er også verdt å merke seg utgivelsen 1 (One) fra 2000, som samlet alle bandets nummer 1-singler fra USA og Storbritannia. Beatles markerte seg igjen i rekordbøkene, med tiårets mest solgte album.

I 2003 ble Let It Be gjenutgitt som Let It Be... Naked - uten Phil Spectors innblanding og i følge McCartney, slik originalutgivelsen skulle - eller i det minste burde - ha vært utgitt tiblake i 1970. Selve låta ble på ny en nummer 1 i prosjektet Ferry Aid, til inntekt for de etterlatte etter fergekatastrofen i Zeebrugge samme år.

The Beatles hadde 32 singler inne på de norske listene, pluss en gjenutgivelse av Yesterday i 1976. Av disse 32, toppet 21 i perioden 1963 til 1970.

De har i Norge kun Cliff Richard foran seg når det gjelder antall uker på singlelistene, og i antall hitsingler - er de nummer tre etter Richard og Elvis Presley. Det er verdt å merke seg at begge disse, og spesielt Richard, hadde en mye lengre aktiv karriere enn The Fab Four.

Historien sier at Brian Epstein en gang foran Beatles' gjennombrudd sa: «Denne gruppa kommer til å bli større enn Elvis». Det er mulig at han hadde rett i det!


storbritannia

THE BEATLES

rmf logo

SOMETHING
1969 Apple
(George Harrison)
Produsert av George Martin
 beatles somethingbeatles abbey road
 Utgitt på albumet Abbey Road
rs278

usa uk tyskland norge
3 4 1 2


LET IT BE
1970 Apple
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles let it bebeatles let it be album
Utgitt på albumet Let It Be
rs20

usa uk tyskland norge
1 2 2 1


Publisert i 1970

The Beatles siste store år som aktivt band, skulle bli preget av så vel uenigheter, som hvorfor Beatles nettopp var blitt The Fab Four.

På overflaten startet året riktig så bra, med både The White Album og soundtracket til Yellow Submarine på toppen av listene. Bak studioveggene gnistret det imidlertid av motsetninger mellom bandmedlemmene.

Bakgrunnen var et ønske fra Paul McCartney om en back-to-basics, gå tilbake til opptredener og basere et album på dette. Idèen ble ikke umåtelig godt mottatt av de tre andre. Man startet innspilling av flere låter, men det hele endte opp uferdig da George Harrison truet med å slutte om ikke pratet om konserter ble stanset. En TV-spesial, visstnok hetende Beatles at Work ble stanset, og låtene ble deretter tiltenkt et album hetende Get Back.

Singlen Get Back kom på markedet i april. Skrevet av McCartney, skulle dette bli den siste Beatles-låta som toppet listene både i Norge, USA og Storbritannia. Samtidig var den også den første singlen noensinne som ble kreditert en utenfor bandet, da Billy Preston deltok på innspillingen på tangenter, og ble nevnt på coveret til singlen. Låta ble senere brukt som avslutningsspor på 1970-utgivelsen, Let It Be.

To måneder senere kom årets andre listetopper, The Ballad of John and Yoko, som var en innspilling kun med Lennon og McCartney. Begrepet ballad tok i dette tilfellet hensyn til historiebegrepet ballade, fremfor musikkbetegnelsen. Utgivelsen ble Beatles' siste nummer èn hjemme i Storbritannia.

I mellomtiden var Get Back som et album, blitt skrapet. Restene skulle senere gjenoppstå som det som ble Let It Be i 1970, og lei av uenighetene som hadde gjennomsyret innspillingene i første halvdel av 1969, la Paul McCartney ned nærmest et veto om begrave stridsøksene.
 George Martin bet på tanken, og forlangte slutt på syting og klaging, og at nå skulle man værsågod kunne samarbeide og virkelig gå inn for å lage et best mulig album.

Og slik ble det.

Arbeidet med Abbey Road ble preget av kunsterisk og vellykket kjemi de fire Fab i mellom, og resultatet blir ansett som kanskje gruppas beste "ordentlige" album. Det var rundere i kantene og mer polert enn Sgt Pepper, som jo var et langt nær eksperimentelt konseptalbum. Abbey Road bar også preg av å være mer band enn solostykker, slik tilfellet hadde vært med Beatles/The White Album året i forveien.

George Harrison stod ved siden av Lennon/McCartney mer profilert enn noensinne som låtskriver, og låter som Here Comes the Sun og Something stod absolutt ikke tilbake for de to andres bidrag på albumet.  Somethingble som single en stor suksess i overgangen fra 60- til 70-tallet. Den vil på disse sidene derfor bli omtalt under 1970-seksjonen.

Åpningssporet Come Together har i forøvrig ettertid blitt et av bandets mest brukte låter i andres versjoner.

Coveret og fotoet til Abbey Road, ble kjapt et ikon både den ene og andre måten.

Selve fotgjengerovergangen har blitt en turistattraksjon med eget live webkamera og webside. En allerede kjent konspirasjonsteori om at Paul var død, fikk også blod på tann da man mente at bildet symboliserte at han var død og begravet - og at McCartney selv var blitt erstattet av en dobbeltgjenger på bildet.

1969 var uansett Beatles' siste år som band. John Lennon skal ha gitt beskjed om at han ønsket å trekke seg før Abbey Road ble lansert, og trolig visste nok bandmedlemmene at denne innspillingen var og ville bli deres siste som The Beatles.

Det betydde imdilertid på ingen måte at det hele var ordentlig over, for først skulle man runde av det hele med restene av Get Back-prosjektet. Det endte med både torden og ovasjoner, for meningene om Phil Spectors ferdigstillelse av Let It Be i 1970, skulle bli svært, svært delte.


storbritannia

THE BEATLES

rmf logo

GET BACK
The Beatles with Billy Preston
1969 Apple
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
 beatles get backbeatles let it be
Senere utgitt på albumet Let It Be

usa uk tyskland norge
1 1 1 1


THE BALLAD OF JOHN AND YOKO
1969 Apple
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles ballad of john yoko

usa uk tyskland norge
8 1 1 1


Publisert i 1969
tirsdag, 11 september 2012 00:00

Beatles - Hey Jude | Hello Goodbye

Overgangen fra 1967 til 1968 ble alt annet enn et lyst kapittel i The Bealtes historiebøker. Men til tross for vakumet som oppstod etter manager Brian Epsteins død, startet Fab Four allikevel 1968 på topp - og leverte også en av årets virkelig store låter.

Paul McCartney var den som forsøkte å erstatte Epsteins rolle. Han kunne på ingen måte erstatte Epstein ved å holde kvartetten samlet, og McCartney fikk også nokså umiddelbart som ørene flagre kritikk for filmen Magical Mystery Tour - som på ingen måte vant verken kritikernes eller publikums nåde.

Alllikevel startet Beatles året på topp, da Hello Goodbye ble en av deres største singlehits - og Guinness skrev betegnende nok i ettertid: «Probably their most straightforward single since Help

Senere på året kom Hey Jude. En låt av McCartney inspirert av Lennons sønn Julian og egentlig tiltenkt som Hey Jules. Den ble kvartettens femtende nummer en i Storbritannia og attende her hjemme! Igjen brøt The Beatles nye barriere, for utover noen få forsøke på klassike stykker på de små 45' vinylplatene, hadde ingen grupper tidliger utgittt en låt som oversted Hey Judes syv minutter.

I Storbritannia ble det med knappe to uker på topp, slått ned av McCartneys egen produksjon i Mary Hopkins Those Were the Days - men i USA og her hjemme, er Hey Jude en av de mest suksessrike utgivelsene i Beatles-katalogen.

Den tredje store singlen dette året, var Lady Madonna - som ikke gjorde det så mye dårligere enn de to nevnte. Egentlig utga Beatles bare to singler i 1968: Hello Goodbye var en 1967-innspilling, som ble utgitt like før juletider dette året.

The White Album kom i butikkhyllene i november. Albumet manglet egentlig en tittel og ble markedsført kun som The Beatles. Igjen brøt bandet datidens normer for hva som var "inn", da coveret var utført minimalistisk uten foto eller den fargerike grafikken som preget flertallet av utgivelsene disse årene.

Utgivelsen var i tillegg dobbel, og viste langt på kvartettens individuelle talenter - fremfor å være et helstøpt bandprosjekt. Låtene var spredt over et vidt spekter av sjangre, og akkurat dette gjorde at bandmedlemmene slett ikke behøvde å være i samme studio samtidig. George Martin var også påfallende mindre aktiv som produsent enn tidligere. Til tider var han ikke aktiv bak miksebordet i det hele. Albumet - og Hey Jude - var også de første utgivelsene på bandet eget selskap, Apple.

Innspillingene kom også i etterkant av kvartettens Indiaopphold våren dette året, der flere av låtene ble til. Guruen Maharishi Mahesh Yogi var en viktig inspiriasjonskilde for spesielt for Lennon og McCartney, mens Harrison og Starr visttnok fikk nok av både det ene og andre innen oppholdet egentlig var over. Ring Starr var også omtrent ute av bandet en liten stund, da han langt på vei følte seg tilsidesatt som en studiomusiker - fremfor å være medlem av et band!

The White Album innholder også de første sporene med referanser til - og medvikrning - av Yoko Ono, og det er også påfallende hvor mange låter som til dels har fått anerkjennelse i ettertid - flere med andre grupper og artister.

Spor som Ob-La-Di, Ob-La-Da og Helter Skelter ble senere store låter for andre grupper, mens låter som While My Guitar Gently Weeps og Back in the U.S.S.R ofte blir regnet blant The Beatles aller fremste komposisjoner. Dear Prudence ble opphavet til bandnavnet til en av Norges fremste band i årene som kom.

Oppsummert var 1968 nok et suksessrikt år for The Beatles. Men til tross for gode kritikker og nye listetoppere, begynte det å bli nokså opplagt at bandet startet å splittes i fire individuelle personligheter - fremfor å være et band.

1969 skulle forsterke dette inntrykket - men det skulle også bli året da The Beatles viste at man fortsatt kunne stå sammen, om bare viljen og inspirasjonen var til stede!


storbritannia

THE BEATLES

HELLO GOODBYE
1967 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
 beatles hello goodbye

usa uk tyskland norge
1 1 1 1


HEY JUDE
1968 Apple
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles hey jude

usa uk tyskland norge
1 1 1 1


Publisert i 1968

Hadde det vært opp til The Beatles selv, hadde det litt en stille vår fra The Fab Four. Da det ikke bli slik, skyldes det en utålmodig manager - og et utålmodig plateselskap - som syntes bandet brukte ulovlig lang tid i studio.

Og da ante de knapt ennå hva som skulle komme ut av det (den gang) lange studiooppholdet.

I februar, to måneder inn i den prosessen som skulle bli Sgt. Pepper, kom dobbeltsinglen Penny Lane/Strawberry Fields Forever ut i butikkhyllene. Begge sporene ble godt mottatt, og begge hadde temaer knyttet til barndommens minner i Liverpool. Selv om begge låtene tradisjonen tro var signert Lennon/McCartney, var den muntre men allikevel surralistiske Penny Lane McCartneys verk - mens den flytende (på flere måter) Strawberry Fields Forever, var John Lennons komposisjon.

Penny Lane ble forvørig den av sporene som fikk mest radiospilling - spesielt i USA der den gikk helt til topps på Billboard.

Felles for de nokså ulike låtene, var bruken av usedvanlige instrumenter innen rocken - og dette bare videreførte de kreativene ideene fra Rubber Soul og Revolver. Noe utrolig nådde den aldri førsteplassen i hjemlandet: Den ble i disse ukene okkupert av Engelbert Humperdinck(!).

Da Beatles (endelig) trådde ut av studioet og lanserte Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band 1. juni, var det på flere måter et nytt band. Som ved Revolver fra 1966, var låtmateriellet likt både i USA og Europa - og også her var bandet en lang finger foran de aller fleste andre europeiske grupper og arister, som helst kommersialiserte albumene skreddersyd for det amerikanske markedet.

Utad fremstod nå Beatles med uflidd hår, Lennon hadde fått briller, de hadde latt barter og skjegg gro - og både musikalsk og visuelt, stod de nå langt unna de fire talentfulle unge mennene fra platedebuten tilbake i 1963.

Sgt. Pepper var et sammensurium av stilarter og idéer. Det var rå rock og lydkollasjer side om side med kabaretinspirerte låter og indiske og psykedeliske toner . Det ble mer eller mindre indirekte henvist til LSD i et spor som Lucy in The Sky With Diamonds. Alt ble allikevel samlet til en helhet, fordi låtene var sekvensert inn i hverandre: Det vil si det var ingen opphold mellom sporene. Dette hadde vært gjort på en del store klasssike verk tidligere, men aldri fra et rockeband.

Sgt. Pepper var tiltenkt som et tenkt psedonym for bandet, da det sies at i hvert fall John Lennon ønsket å bli kvitt det noe uskyldige imaget fra "tidlig-Beatles". Albumet ble etter hvert omgjort til et av tidenes første konseptalbum, der en grunnleggende idè (konsept) var gjennomført fra start til slutt.

Like kjent og nyskapende som musikken og uttrykket for innspillingene, ble albumcoveret. Foruten å symbolsk gravlegge sitt gamle "oss" på coveret, står medlemmene plantet i Sgt Pepper-uniformer sammen med en rekke pappfigurer av kjente ansikter og ikoner - deriblant "seg selv" fra 1963/64 og Stuart Sutcliffe som jo hadde vært bandets første bassist.

Ikke alle ønskede ansikter og figurer ble med på det endelige resultatet. Skuespilleren Leo Gorcey ønsket et honorar for ansiktsbruken, og retusjert bort fra det endelige resultatet. Det sammen skjebnen ble utført ovenfor Ghandi, på sterk oppfordring fra plateselskapet. På bilder fra avfotograferingen, kan man også se Hitler stuet bort i et hjørne ...

Sgt. Pepper var også den første LP-utgivelsen som innholdt plussmateriell som tekstene til låtene, samt coveret kunne brettes ut omtrent som et hefte/bok. I tillegg kunne man klippe bildekort av både Sgt Pepper og bandmedlemmene.

For de største bandene og mer seriøse artistene, ble tanken om tekster og ekstra info på platecoveret nokså kjapt snappet opp og videreført - men idèen førte også til plateselskapene like raskt innså at her kunne det reklameres! Snart var de fleste LP-utgivelsene enten i Beatles' ånd - eller innleggslommene for LP-platene var fyllt opp av likegyldig og heller kommersielt rettet reklame for selskapenes artister og utgivelser.

Det ble ikke sluppet noen singler fra Sgt. Pepper, men mange av låtene regnes blant bandets beste og mest slitesterke.

With a Little Help From My Friends skulle snart bli en stor (gjennombrudds)hit for Joe Cocker, mens avslutningssporet A Day in the Life ofte blir regnet som en av Beatles' beste låter og innspillinger.

Albumet ble et kunstnerisk høydpunkt både innenfor rocken og den psykedeliske bølgen, men den var også viktig fordi utgivelsen viste at det var mulig å være nyskapende og spennende, uten at publikum tok avstand fra musikken. Tvert imot: Albumet ble en stor kommersiell suksess og lå uker på topp i alle de store platelandene.

En drøy uke etter at Sgt Pepper hadde nådd butikkene, kom All You Need is Love i butikkene. Låta hadde vært fremført i Our World, verdens første satelittoverførte TV-sending over kontinentene. Noen uker etter var den i butikkene, og ble bandets største singlesuksess dette året.

All You Need is Love startet med å sitere Frankrikes nasjonalsang, gikk videre i å sitere fra låter som In the Mood og Greensleeves - før den endte i en selvironisk fleip med seg selv i She love you, yeah yeah, yeah.

Den ble et av de store symbolene på The Summer of Love - og har siden symbolisert nettopp Love, slik få andre låter har gjort gjennom tidene.

Helt på slutten av året kom TV-filmen og EP-en Magical Mystery Tour. Den ble bare måtelig mottatt, og heller ikke EP-en solgte all verden til Beatles å være. Bortsett fra i USA, der den ble utgitt som en hel LP blant annet inkludert både Penny Lane og All You Need is Love.

I desember kom også en ny stor single i Hello Goodbye, som på disse sidene vil omtalt under 1968.

Allikevel knirket det noe i det velsmurte og kreative maskineriet. I august døde manager Brian Epstein, og med ham forsvant kanskje den personen i Beatles' verden som til nå hadde klart å holde dem i ørene om krumspringene fra enkelte bandmedlemmer ble for surrelastiske.

1968 skulle jovisst bli nok et stort år for Beatles som band, men albumet som kom - ble ikke helt som tidligere utgivelser.


storbritannia

THE BEATLES

rmf logo

PENNY LANE
Strawberry Fields Forever
1967 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles penny lane
rs456

usa uk tyskland norge
1 2 1 1

<>

ALL YOU NEED IS LOVE
1967 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles all you need is love
rs370

usa uk tyskland norge
1 1 1 1

<>

Publisert i 1967
mandag, 09 juli 2012 00:00

Beatles - Michelle | Yellow Submarine

The Beatles slapp kun to (offisielle) singler i 1966. Men i Norge gikk de til topps med tre - egentlig fire!

Michelle, en McCartney-låt fra Rubber Soul, ble nemlig kun utgitt som 45-tommer i enkelte land, og ikke i det hele tatt i Storbritannia eller USA. Hos britene var det døgnfluene i The Overlanders som brakte låta til toppen av listene, mens den her skulle bli en av bandets aller mest populære låter her. Innspillingene til både Overlanders' og Beatles' selv, nådde nummer 1 på VG-lista.

For den stadig like popoulære britiske kvartetten, skulle 1966 bli et veiskille. Met Rubber Soul og låtene derfra, hadde bandet klart å fenge både kritikere og fansen - og samtidig våget å ta skrittet bort fra den beatmusikken de selv hadde vært de største eksponentene for.

Med stadige nye teniske fremskritt og ideer i studioet, fikk også Beatles nå problemer med å videreformidle uttrykk og arrangementer i levende live. Den 29. august holdt bandet sin siste konsert (i San Fransisco), og fra nå av var The Beatles i det hele et studioband - noe som hadde vært utenkelig omtrent bare et lite år i forveien.

Grunnen var ikke bare kompleksiteten av innspillingene, men de fire (ennå) unge mennene, var i det hele tatt lei av hylende fans og forholdene under konsertene, der de ikke kunne høre verken instrumenter eller sine egne stemmer.

I juni kom Paperback Writer/Rain (selvfølgelig en nummer 1) i "riktig" tid foran albumet Revolver i august. Det var ennå i 1966 egentlig uvanlig for Beatles (og mange andre band)  å presentere slike låter foran albumutgivelser (man skulle da ikke betale to ganger for samme låt), men akkurat denne gangen falt det seg nå slik. Noen grupper og artister hadde smått oppdaget at en single var en ypperlig "reklame" for et album, men Beatles - og f.eks. Rolling Stones - holdt helt ut tiåret stand på å skille singler og album.

Revolver var en mer gitarorientert utgivelse enn Rubber Soul, og produksjons- og stilmessig står den tilbake som en milepæl i rockens utvikling. Her ble det introdusert nye studioteknikker som senere skulle bli vanlig kost innen pop og rock. Her ble det eksperimentert med vokalmiksing (såkalt ADT/dubbing) og helt nye metoder for å fremme bassgitaren i lydbildet.

Også trommesoundet ble eksperimentert med. Blant annet ble en mikrofon plassert omtrent inne i basstrommen, og dette hadde var et grep som spesielt de mange mer hardstlående gruppene som kom på slutten av tiåret skulle dra nytte av.

Strykekvartetten fra Yesterday ble utvidet til en oktett(!) i Eleanor Rigby, og for kreativiteten fantes ingen grenser i Yellow Submarine (også en McCartney) der det krydde over at mer eller finurlige lydeffekter... og hva var egentlig en låt som Love You To ...?

Yellow Submarine var forvørig frontet av Ringo Starr, den første listetopperen så langt fra The Beatles som ikke var sunget av McCartney eller Lennon .

Revolver hadde en spennvidde fra gitarrock til musikalpop, fra strykerballader til indisk raga. Allikevel hadde den en helhet og gode melodier, som gjorde den både spennende og tilgjengelig. I likhet med The Beach Boys og kandkje til dels The Byrds, varlset The Fab Four og Revolver om at det lydmessige nå var blitt like viktig som tekst og melodi. Konkurrentene på begge siden av Atlanteren, ledet klart frem mot den såkalte psykedeliske bølgen i rocken, som skulle komme ut i 1967.

Til tross for suksessen, var 1966 allikevel ikke bare rosenrødt (eller kanskje gult...?) for The Beatles. De hadde et nokså uorotodoks opphold på Filippinene, John Lennon fikk ris (men også litt ros) for sitt berømte større-enn-Jesus-sitat. Og samlealbumet Yesterday and Today ble totalslaktet(...) grunnet sitt i dag berømte slaktercover.

I november, med Beach Boys' Good Vibrations svingende på toppen av hitlistene, gikk bandet tilbake i studio. Hva som kom ut, var noe helt nytt - både utenpå og inni.


storbritannia

THE BEATLES

rmf logo

MICHELLE
1965 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
 beatles michellebeatles rubber soul

tyskland norge
6 1


YELLOW SUBMARINE
ELEANOR RIGBY
1966 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles yellow submarinebeatles revolver

usa uk tyskland norge
2 1 1 1


Publisert i 1966
søndag, 10 juni 2012 00:00

Beatles - Help! | Yesterday

Beatlemania hadde på ingen måte lagt seg i 1965, selv om de "bare" hadde fem av årets mest populære singler - mot sju året før!

I USA gikk både platekjøpere og ikke minst plateselskap langt ned i kjelleren for å finne tilgjengelig (og ikke fullt så tilgjengelig) Beatles-materiale, og mens Europa og Norge stort sett slo seg til ro med gruppas offisielle singler og LP-er - klarte amerikanske Capitol å skrape sammen materiale til hele 11 Beatles-album fra 1963 til -65.

Beatles' to "egentlig" album i 1965 var Help! og Rubber Soul. Sistnevnte kom for sent på året (i desember) til å fostre noen stor hitsingle, slik at bandets største '65-slagere var hentet fra augustutgivelsen Help!.

Help! var markedsført ved hjelp av kvartettens andre spillefilm, som i ettertid nok må sees som litt mindre vellykket enn A Hard Day's Night. Dette var bandets andre av tre kontraktsbundne filmer med United Artists, men film nummer tre skulle vise seg å bli litt mer vrien å få til.

Albumet var egentlig ikke noe ordentlig soundtrack, da omlag bare halvparten av låtene var hentet fra filmen. To av disse, tittelsporet og Ticket To Ride, ble to av årets aller største slagere. LP-en inneholdt også et par George Harrison-komposisjoner, og man kan godt si at dette var starten på en gryende karriere for Harrison som låtskriver i bandet. Tittelsporet var som vanlig signert Lennon/McCartney, men var opprinnelig en John Lennon-komposisjon.

Help! var i sin helhet kanskje noe mer råere enn tidligere Beatles, men det var en ballade som i ettertid skulle bli det mest populære sporet fra utgivelsen. Yesterday ble innen et tiår Beatles' mest spilte låt og historiens mest populære innspilling i rockens historie. Den ble av en eller annen forunderlig grunn ikke gitt ut i på de britiske øyene som single før i 1976, men toppet både i Norge og USA senhøstes '65.

Yesterday var McCartney og George Martins håndverk, der sistnevnte stod for strykerarrangementet fremført av en liten kvartett. Arrangementet var helt nytt og uventet for en popgruppe. Det vanlige ved bruk av strykere, var at man klasket man på med omtrent fullt strykerorkester a la Phil Spector. Nærheten, det enkle - men allikevel sofistikerte i Yesterday sørget for at mangt en gruppe og produsent nå satte seg i studioet og klødde seg nok godt i hårvikene ...

Omtrent mens Yesterday lå på toppen av listene, la Beatles' de siste strøkene på Rubber Soul i studio. Etter å ha avsluttet både turneer og promotering, hadde nå kvartetten for første gang på lang tid fått tid sammen - og albumet ble spilt inn i løpet av fire korte, men uavbrutte uker.

Resultatet ble et album som var et veiskille for Beatles som band - og som også kan defineres som gruppas overgang fra beat og pop til rock. I ettertid har kanskje Rubber Soul forsvunnet litt i skyggen av de kommende utgivelsene, og utgivelsen fremstår kanskje som et litt "glemt" mesterverk i Beatles-katalogen.

Det var mye "først" med Rubber Soul: Her ble det tatt i bruk nye instrumenter (sitar på Norwegian Wood), nye produksjonsteknikker ble brukt (baklengsvokal i Rain) og tekstene var gjennomført med refleksive enn hva man hadde hørt av Beatles (og andre beat-grupper) tidligere. Ringo Starr var forøvrig også inne på låtskriversida for første gang med What Goes On. Låta In My Life inneholdt ikke noen gitarsolo, men en pianosolo av George Martin som hørtes ut som var hentet fra 1600-tallets barokkstil.

Michelle var spilt inn på engelsk og fransk. Denne ble nesten en eksklusiv norsk listetopper vinteren 1966.

Beatles hadde en startet en kreativ og kunstnerisk ferd, der de selv tok mer og mer kontroll over både karriere og det musikalske. Platecoveret, som artistene svært sjelden hadde noe kontroll over, var bandets ide. De ferdige fotoene ble etter fotoseansen stilt ut for kvartetten, men et av kortene falt bakover slik at perspektivet ble dratt bakover. Bandet likte det de så, og dermed ble resultatet også slik i platebutikkene.

Beatles' norske singlehits i 1965 var disse (kronologisk):

  • Rock and Roll Music (nr. 1 - februar)
  • Ticket To Ride (nr. 1 - april)
  • Help! (nr. 1 - august)
  • 'll Follow the Sun (nr. 10 - oktober)
  • Yesterday (nr. 1 - november) og 
  • Day Tripper/We Can Work It Out (nr. 1 - desember).

storbritannia

THE BEATLES

rmf logo

HELP!
1965 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
 beatles help singlebeatles help album
rs29

usa uk tyskland norge
1 1 2 1


YESTERDAY
1965 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles yesterday
rs13

usa uk tyskland norge
1 8 6 1


Publisert i 1965

The Fab Four startet 1964 på topp, gikk gjennom året på topp - og endte året på topp. Det er fakta, ingen klisje, at bandet helt og holdent invaderte USA (i hvert fall listene) dette året - og den 4. april viste den nesten uvirkelige populariteten til The Beatles på dette tidspunktet:

Denne datoen lå hele tolv Beatles-singler på Billboards Top 100-liste - fem av dem okkuperte de fem øverste plassene: Can't Buy Me Love (1), Twist and Shout (2), She Loves You (3), I Want to Hold Your Hand (4) og Please Please Me (5).

Da året var talt opp, hadde The Beatles hatt seks nummer 1 og 19 forskjellige singler på de amerikanske listene. Noe av bakgrunnen for dette antallet, skyldes uenigheter med EMIs amerikanske søsterselskap Capitol som først ikke ønsket å utgi bandets låter. Da dette endelig skjedde mot slutten av 1963, boblet det bokstavelig talt over av singler både fra 1963 og '64 på markedet.

I Want to Hold Your Hand og Can't Buy Me Love var gruppas to første hits av året. Førstnevnte smatt inn på de norske listene like på nyåret, og det var også den låta som utløste USA-hysteriet gjennom en smart radiokampanje. Med en opptreden i The Ed Sullivan Show i februar, var settingen for Beatlesmania satt. Hos britene ble låta tidenes mest solgte single til da, og først i 1977 skulle Paul McCartney selv overta denne - da sammen med Wings.

Can't Buy Me Love var egentlig en McCartney-pennet låt, som "bare" nådde tredjeplass i Norge. I det hele tatt kan det virke som Beatles ikke fikk ordentlig tak på de norske platekjøperne før sommeren, men fra utgivelsen av A Hard Day's Night, toppet samtlige Beatles-singler også her hjemme. I Feel Fine avsluttet musikkåret på topp.

I alt var følgende Beatles-låter innom VG-listene dette året (kronologisk):

  • I Want To Hold Your Hand (januar, nr 1)
  • Twist And Shout (januar, nr 7)
  • All My Loving (mars, nr. 2)
  • Can't Buy Me Love (mars, nr. 3)
  • Roll Over Beethoven (juni, nr 2)
  • Long Tall Sally (july, nr 2)
  • A Hard Day's Night (juli, nr 1)
  • I Should Have Know Better (september, nr 1)
  • If I Fell (november, nr 1) og
  • I Feel Fine (desember, nr 1)

 

The Beatles utga i 1964 to album: A Hard Day's Night og Beatles For Sale. Førstnevnte fungerte som soundtracket til gruppas første film og ble selvfølgelig en suksess!

Den enorme mottakelsen The Beatles fikk i 1964, snudde musikkverdenen på hodet. Først og fremst banet de vei for andre britiske grupper på verdens viktigste platemarked, men de de forandret også premissene for popindustrien: Der det til nå hadde vært "alle andre" som hadde kopiert og latt seg inspirere av Elvis og amerikanske stilarter som rock & roll og country, ble det nå amerikanerne som hentet inspirasjon fra den andre siden av Atlanteren.

Musikkhistorisk skulle dette faktisk føre til å skille sjangre og stiler i det vi i dag grovt kan kalle pop og rock, men i 1964 var det beatmusikken som var i førersetet - og i 1964 var og er The Beatles' år:

«Wherever they went, they brought Beatlemania with them. They couldn’t help it; it was a form of real love».


storbritannia

THE BEATLES

rmf logo

I WANT TO HOLD YOUR HAND
1963 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
 beatles i want to hold your hand
rs16

usa uk tyskland norge
1 1 1 1


I SHOULD HAVE KNOWN BETTER
1964 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
Utgitt på A Hard Day's Night
beatles i should have known better

usa uk tyskland norge
53 - 6 1


Publisert i 1964
fredag, 27 april 2012 00:00

Beatles - She Loves You | From Me To You

Populæmusikkens desidert mest populære og innflytelsesrike gruppe noensinne - og opphavet til begreper som popmusikkens hjemland og noe feilaktig beat-begrepet:

The Beatles tok navnet etter musikken, ikke omvendt.

Startet i Liverpool i 1956 som Quarrymen av John Lennon og noen skolekamerater, spilte gruppa en stil inspirert av Elvis og den britiske skiffle-kongen, Lonnie Donegan. Etter hvert stabiliserte besetningen seg med Lennon, Paul McCartney, Stuart Sutcliffe og George Harrison. På høsten 1960 kom også Pete Best med som trommeslager, etter at bandet egentlig ikke hadde hatt noen fast medlem med stikkene tidligere.

De første årene av 60-tallet, spilte Beatles (Silver Beatles fra 1959) på klubber i Liverpool og Hamburg. I 1961 mellom to av de i alt tre Hamburg-turene, traff de Brian Epstein som da ble gruppas manager.

Stuart Sutclliffe sluttet av egen vlje sommeren 1961, og reiste til Hamburg for å satse på en karriere som kunstmalen. Han døde allerede i april året etter.

1962 var preget av Epstein og Beatles' jakt på platekontrakt, noe de til slutt fikk hos EMIs datterselskap Parlaphone og selskapets daværende sjef, George Martin. Da hadde fått avslag fra selskapet Decca, noe som siden har blitt beskrevet som en av platehistoriens største tabber. (Decca slo imdlertid tilbake et par år senere ved å signere Rolling Stones.)

Deler av '62 tilbrakte de også som oppvarmere rundt på de britiske øyene, bla for Helen Shapiro og Chris Montez.  Like før deres første singleinnspilling (Love Me Do), ble Best erstattet av Ringo Starr - noe som imidlertid vakte skepsis hos Epstein, og det var en innleid studiomusiker som trakterte slagverket på Beatles' første single.

I Norge fikk Beatles sin første listeplassering 19. juni 1963, en ussel niendeplass med From Me To You. Selve klassikeren dette året, She Loves You skulle bli liggende 17 uker på lista - men først etter tre måneder våknet nordmennene og plasserte singelen på førsteplass. Da viste kalenderen januar 1964. I hjemlandet hadde i tillegg til disse to, også Please Please Me vært en stort hit, men også blant britene tok det ikke ordentlig av før samtlige tenåringer gikk rundt og sang She Loves You, yeah, yeah, yeah... senhøsten 1963.

Hysteriet var da i gang, og Beatles kom helt uforberedt hjem til kaoset etter en liten turnè i Sverige i november '63.

From Me To You regnes ikke blant de virkelige store klassikerne i Beatles' katalog i dag. She Loves You, derimot, har min sin krystallklare produksjon og fengende melodi - blitt en av tidenes virkelig store klassikere. Selv i dag, høres låta ufordragelig frisk ut.

Etter dette, skulle man oppleve en idoldyrkelse som oversteg britenes villeste fantasier og Elvis' på høyden av hans.popularitet. Man kalte det Beatlesmanina, og verden (og rocken) skulle nå aldri bli den samme som før.

To album kom fra kvartetten dette året: Please, Please Me og With The Beatles. Utgivelsene inneholdt ingen av hitlåtene, og det var i 1963 helt vanlig å skille kraftig mellom singler og album.

Men The Beatles var dette året ikke det største bandet i den gryende beatbølgen. Dette året befant de ennå i skyggen av hjemlandets store stolthet Cliff Richard og sine byfrender i Gerry & The Pacemakers.


storbritannia

THE BEATLES

rmf logo

SHE LOVES YOU

1963 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin

beatles she loves you

rs64


usa uk tyskland norge
1 1 7 1


FROM ME TO YOU

1963 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin

beatles from me to you


usa uk norge
41 1 3


Album fra The Beatles i 1963 (britiske):

  • Please, Please Me
  • With The Beatles

beatles pleasebeatles with-the


Publisert i 1963