lørdag, 01 november 2014 14:44

Jim Reeves - Welcome to My World

«Velkommen til min verden», sang Jim Reeves i 1963. Han visste neppe at året etter kunne det virke som hele Norge ville nettopp det.

Jim Reeves var den første artisten som spilte inn denne standardlåten, som senere kom i versjoner med både Dean Martin, Ricky Martin og Elvis Presley. Den ble en solid countryslager også i USA, selv om Reeves nå i 1963 hadde forsvunnet helt fra Billboards hovedliste. I Norge ble den hans eneste singlehit i 1963, og alle hans sju første hitsingler hos oss skulle plassere seg på topp tre.

1963 var også året da Aftenposten startet å publisere albumlister for landet, og her finner vi hele fem Jim Reeves LP-er av året: Welcome to My World var hentet fra A Touch of Velvet, som egentlig hadde vært utgitt sent året før.

Foruten i Norge, var det britene som satte mest pris på Reeves. Det skulle vise seg igjen også i 1964, det året Reeves gikk bort på høyden av sin karriere i Europa.

Publisert i 1963

Jim Reeves var på høyden av sin popularitet, da han døde i 1964. Men det ble med det ikke slutt på verken utgivelser eller slagere, da man oppdaget at Reeves hadde en stor mengde uutgitte og tils uferdige låter liggende.

Det ble enken Mary Reeves som tok kommandoen over de liggende innspillingene, og hun gjorde det sjakktrekket å slett ikke gi ut alle på rekke og rad samtidig. I stedet kombinerte hun og plateselskap disse låtene med eldre spor og slagere for kunne ha nytt stoff og tilfredstille Jims tilhengere i en årrekke fremover.

Distant Drums ble innspilt rundt 1963, da også Roy Orbision gjorde en versjon av låta (og fikk en stor hit med den i Australia). Reeves versjon ble derimot liggende omtrent som en demoinnspilling for låtskriver Cindy Walker, som forøvrig var en av de få kvinnelige Nashville-låtskriverne med stor suksess - spesielt på 50-tallet.

Det var nok ikke tilsiktet at låt og album ble utgitt samtidig med en stor oppblomstring av både kritikk og oppmerksomhet rundt Vietnamkrigen. I ettertid kan kombinasjonen av låtas tema og det noe overraskende at det kom nye spor fra Jim Reeves to år etter den fatale flystyrten, ha gjort sitt til at den føk til topps på de britiske listene.

I USA ble det ingen slager, heller ikke på countrylistene. Det gjorde derimot Snow Flake - som imidlertid aldri nådde de britiske listene. I Norge sa man "ja takk" til begge! Snow Flake var noe så uvanlig som en munter gladlåt fra Reeves. Denne var forøvrig skrevet av Ned Miller, som hadde hatt en stor hit selv i 1963 med From a Jack to a King. Reeves innspilling var fra som tidlig som 1959.

Albumet Distant Drums ble en verdig avskjed på de norske albumlistene, da den ble liggende der i over ett år. Påfølgende utgivelser i 1967 gikk også godt ut av platebutikkene, men bare en senere single gjestet VG-lista igjen: I Won't Come In While He's There i mars 1967.

Da hadde imidlertid Jim Reeves siden gjennombruddet i 1960 med He'll Have To Go, hatt sytten slagere i Norge - og ubegripelige 25 mer eller mindre storselgende album!

Hos britene fikk Reeves sin siste hitsingle i 1972, men kun vel But You Lobe Me Daddy i 1969 var i nærheten av sukssesåret 1966.

USA ble imidlertid ikke lei av Reeves før godt ut på 80-tallet, da både nye og gamle låter - nyarrangerte og remiksede versjoner av gamle hits - stadig gikk høyt på countrylistene.

Den største, mest minneverdige - men også kontroversielle, var utvilsomt 1980-singlen Have You Ever Been Lonely (Have You Ever Been Blue). Innspillingen var nemlig en posthum miks på alle måter mellom Reeves som døde i 1964 - og Patsy Cline som hadde omkommet og hun i en flyulykke, året før - i 1963 ...!


usa

JIM REEVES (1923-64)

cmf logo

DISTANT DRUMS
1966 RCA
(Cindy Walker)
Produsert av Chet Atkins
 jim reeves distant drumsjim reeves distant drums album

uk tyskland norge
1 37 2


SNOW FLAKE
1966 RCA
(Ned Miller)
Produsert av Chet Atkins
jim reeves snow flake

usa norge
66 2


Publisert i 1966

I april 1964 holdt Jim Reeves to konserter i Njådhallen i Oslo. Tre måneder senere omkom han i en flyulykke på vei til Nashville.

I mellomtiden hadde konsertene, som han hadde holdt sammen med Bobby Bare, Chet Atkins, og The Anita Kerr Singers, først til Jim Reeves-feber i Norge. Konserten hadde også blitt kringkastet (og også siden vist i mange repriser) på NRK, noe som var svært uvanlig i disse tidlige årene i NRKs historie. I hvert fall når det jeg gjaldt utenlandske navn.

Flyulykken, der Reeves omkom sammen med sin manager, Dean Manuel, fikk mye oppmerksomhet både i amerikansk og norsk presse. Etter hvert kom det frem at Reeves selv hadde fløyet, og at ulykken trolig skyldes mennesklig svikt i kraftig uvær. Reeves omkom i Brentwood i Tennessee,

Singlene I Love You Because (egentlig en 1949-låt) og I Won't Forget You fikk omtrent oppsjon på førsteplassen på singlene fra mai til oktober. Kun Beatles klarte å avbryte Reeves' på toppen en enslig uke i august med A Hard Day's Night.

I Won't Forget You  var forøvrig skrevet av Harlan Howard som gjennom seks tiår serverte slagere og låter fra Nashville til en rekke artister. Han er kjent for sitatet for hva som skal være en god country-låt: «Three chords and the truth

I tillegg til disse låtene, gikk også Reeves-sinlgene  I Guess I'm Crazy (en nr. 2), Not Until The Next Time og There's a Heartache Following Me inn på listene i løpet av høsten. Og LP-lista var omtrent bare Reeves: Årsoppsummeringen til VG viste hele ti (10) album som mer eller mindre hadde solgt bra, og The Best of Jim Reeves som kom i august, skulle bli liggende der i 82 uker(!).

Suksessen fortsatte også inn i 1965. Det viste seg nemlig at det lå en god del uutgitt materiale, og enken Mary Reeves tok nå over både ansvar og rettigheter til disse, slik at man slett ikke hadde sett den siste Jim Reeves-slageren på listene.

I 1966 kom to av hans aller største slagere, og Distant Drums skulle da faktisk gå helt til topps også i andre land enn "bare" i Norge.


usa

JIM REEVES (1923-64)

cmf logo

I LOVE YOU BECAUSE
1964 RCA
(Leon Payne)
Produsert av Chet Atkins
 jim reeves i love

uk norge
5 1


I WON'T FORGET YOU
1964 RCA
(Harlan Howard)
Produsert av Chet Atkins
jim reeves i wont

usa uk norge
93 3 3


Publisert i 1964

Hjemme i Statene hadde Jim Reeves hatt vanskeligheter med å følge opp suksessen He'll Have To Go fra 1960. Låtene hans skulle i årevis fremover gjøre det bra på countrylistene - men han fikk aldri siden noen større hitsingle.

Det gjorde han til gangs hjemme hos oss - og hos britene.

Som ung var Reeves en lovende basketballspiller, men måtte legge på grunn av en ulykke. Han hadde spilt gitar siden han var ni år gammel, og var en ekte Texasgutt.

På midten av 40-tallet fikk han en jobb som DJ på en radiostasjon som spilte hillbilly-låter. Den dype og behagelige stemmen hans ble regnet som perfekt som "plateprater", og Reeves spritet snart opp sendingene med små og underholdene hillbillytoner av seg selv mellom låtene - sterkt inspirert av Hank Williams.

Det var nettopp en Hank Williams som ikke møtte opp som gjest, som førte til at Reeves fikk platekontrakt - da han selv måtte steppe inn som erstatning under et radioprogram på kort varsel. I ekte jodlende hillbilly-innpakning, fikk han raskt suksess med låter som Bimbo og Mexican Joe like før Bill Haley og Elvis skulle omdefinere listene i USA.

Den ikke ukjente Chet Atkins, fikk i 1955 Reeves med til RCA i Naschille - og sammen var de med på å danne grunnlaget for det kommende tiårets country & western-musikk. Atkins og Reeves eksperimentere med lavt syngeleie, strykere og piano fremfor fele og steelgitar - og plutselig var countrymusikken stueren i USA.

Jim Reeves skulle fra 1962 bare bli større og større i Europa - og hans største hits var ennå i vente.

Publisert i 1962
onsdag, 11 april 2012 00:00

Jim Reeves - He'll Have To Go

Han var mannen med den dype og behagelige stemmen. Han var også mannen som byttet ut cowboyhatt og boots med dress og slips.

Da han også valgte å arrangere sine sanger med piano og strykere fremfor tradisjonelle country-instrumenter som fele og steel-gitar, ble han dermed like populær blant pop-publikumet som hans tidligere country-tilhengere.

He'll Have To Go var Reeves' første store slager i Norge (og Europa).

I løpet av den første halvdelen av 60-tallet, skulle hans popularitet bare øke her hjemme - mens karrieren langsomt gikk nedover i hjemlandet.

Publisert i 1960