tirsdag, 09 september 2014 09:57

Jacksons feat. Mick Jagger - State of Shock

Før 1984 hadde brødrene Jacksons eneste hitlåt i Norge vært en skarve nummer 10 i 1971 med Going Back to Indiana: En single som aldri ble utgitt i USA og som kom fenomenet Jackson 5 egentlig var i ferd med å stilne.

Historien rundt Jackson-familien er like myteomspunnet som hvilken som helst amerikansk såpeserie, og får definitivt ikke plass i en liten artikkel som dette. Det gjøres allikevel et forsøk:

Jackson 5 ble egentlig sakte dannet i 1964, da de tre eldste brødrene i famlien - Tito, Jermaine og Jackie - startet å spille sammen etter at den nokså strenge faren Joe, hadde oppdaget Titos gitarferdigheter. To yngre brødre, Marlon på 7 og Michael på 6, kom deretter forsiktig med på diverse perkusjonsinstrumenter.

Navnet kom året etter da de spilte på sin første talentkonkurranse på Jermaines high-school hjemme i Gary, Indiana, og spillejobbene bare vokste i omfang i årene som kom.

Gladys Knight oppdaget dem allerede i 1967 og sendte da et opptak til Motown, som også var hennes selskap. Den kom imidlertid i retur, og Jackson 5 forsøkte seg først på et annet selskap - før de endelig ble fanget opp av artisten Bobby Taylor året etter. Han introduserte brødrene personlig for Motown-sjefene, og kontrakten gikk denne gang i boks.

Diana Ross har ofte fått æren for å ha introdusert Jackson 5 som gruppe, men hun hadde lite å gjøre med selve oppdagelsen av brødrene. Derimot var det som oppvarmere på hennes siste opptredener med Supremes i 1969, at Jackson 5 fanget både ører og øyne til det amerikanske publikumet: På den måten hadde hun en sentral rolle i selve gjennombruddet. At debutalbumet ble titulert Diana Ross presents The Jackson 5, var ikke noe mer enn et smart markedsføringstriks fra Motowns side.

Hysteriet som fulgte hadde vel få sett for seg - og det hele har en solid plass i alle fall i amerikansk pophistorie. De fire første singlene for alle like til topps på Billboard, og låter som I Want You Back og I'll Be There har blitt klassikere. Brødrene kombinerte musikalske ferdigheter med talent og sjarm, og i tillegg hadde de sjarmtroll som Marlon og Michael som imponerte både med dans og krystallklar vokal.

Micahel og Jermaine fikk også fine solokarrierer på siden av, og i 1972 falt noe av den største populariteten for Jackson 5 som gruppe.

I 1975 ville både brødrene og far Joe ut av kontrakten med Motown. De ble signert til Epic, men ikke uten bråk. Jermaine forlot de andre brødrene og valgte å fortsette på Motown på egen hånd, mens han ble erstattet av yngstebror Randy - som sporadisk hadde opptrått med brødrene fra tampen av 1971. For å unngå rettslige følger fra Motown, ble også navnet endret fra Jackson 5 til The Jacksons.

Musikalsk tok nå brødrene større kontroll over både produksjon og låtskriving, og med klare referanser til discoen beholdt de en solid posisjon i USA også på tampen av tiåret med flere hitlåter på Billboard-listene.

Etter albumet Triumph i 1980 ble det litt stille fra Jackson som gruppe, da flere av brødrene - og spesielt Michael - var midt inne i soloprosjekter. 1983 skulle bli et vendepunkt - et år som ikke bare ble Michaels store år - men som også bygget opp mot at alle de seks brødrene samlet seg om et siste album. Anledningen var Motowns 25 års-jubileum, der alle seks brødrene opptrådde sammen for første gang offisielt som The Jacksons.

Resultatet var albumet Victory, som ble brødrenes mest solgte album gjennom alle tider. Albumet var egentlig en samling av soloprosjekter fra samtlige brødre, og de spilte ikke sammen på de åtte låtene.

State of Shock var Michaels verk, en låt som var overvintret fra innspillingene til Thriller. Den var der spilt inn i duett med Freddie Mercury, men det ble Mick Jagger som ble hyret inn til versjonen som ble utgitt i 1984. Utgaven med Mercury er tilnærmet nokså lik som den endelige versjonen, og denne ligger lett tilgjengelig på tjenester som YouTube.

Selv om låten var hovedsporet og første single fra Victory, ble det aldri spilt inn noen musikkvideo til State of Shock. Det illustrerte bare enda mer at brødrene vel var mer opptatt på hver sin kant, fremfor å få tid til å opptre sammen. Dette ble enda mer forsterker på den kommende turneen, som ble smått kaotisk med krangler og skader - og i desember fikk Michael nok og forlot The Jacksons.

Jermaine, Jackie, Randy, og Tito samlet seg siden i 1989 til The Jacksons aller siste albumutgivelse, 2300 Jackson Street, som på langt nær ble noen stor suksess.

Siden opptrådde alle seks på Michaels trettiårs-show i 2001, og etter hans død i 2009 sang de inn vokal til singlen This is It.  Fire år senere ble det på nytt blåst liv i The Jacksons, da Jermaine, Jackie, Marlon og Tito dro ut på en 70-konserters lang Unity Tour, der de blant annet besøkte Oslo Spektrum i februar 2013.

De seks brødrene Jackson var og er med kallenavn, fødselsår og dåpsnavn:

  • Jackie - 1951 -Sigmund Esco Jackson
  • Tito - 1953 - Tariano Adaryll Jackson
  • Jermaine - 1954 - Jermaine La Jaune Jackson
  • Marlon - 1957 - Marlon David Jackson
  • Michael - 1958 - Michael Joseph Jackson
  • Randy  - 1961 - Steven Randall Jackson

Foruten Michael har spesielt Jermaine og Randy markert seg i amerikansk musikkliv, Jermaine har hatt fin suksess som soloartist, og har også blitt brukt som produsent og låtskriver for flere senere store navn. Randy var og er en ettertraktet bassist, som har spilt på en rekke album som studiomusiker.

Jackson 5 og The Jacksons innflytelse i amerikansk populærkultur kan ikke overvurderes. Foruten de seks brødre, har også søstrene LaToya - og i særdeleshet Janet - gjort seg bemerket. Senere har det også kommet både sønner og nevøer fra Jackson-klanen, som til tider har markert seg godt både bak og foran mikrofonene.

Publisert i 1984
mandag, 11 august 2014 08:59

Michael Jackson - Billie Jean

Billie Jean var andre single fra Thriller, og det var denne låta som banet vei for både Michael Jackson og album som et fenomen.

Førstelåt ut fra Thriller - R&B-balladen This Girl is Mine - hadde vært en fin suksess, men denne duetten med Paul McCartney ble vel aldri noen megaslager. Det ble Billie Jean, men Norge var vel blandt de ytterst få landene der den ikke nådde topp 5. Det kunne skyldes norske kjøpevaner, der det var blitt vanlig blant veldig mange musikkkjøpere at man likesågodt kjøpte "hele greia" foran kun singlen. Men ... Thriller var slett ikke blitt en stor suksess i Norge, og den hadde forsvunnet ut av VGs Topp 20 etter kun 7 uker.

Salgstallene ble allikevel bra for Thriller etter hvert, da albumet fikk en usedvanlig evne til å hoppe inn og ut av albumlista etter hvert som nye låter og videoer ble sluppet fra albumet. De høyeste salgstallene kom faktisk så sent som sommeren 1984, da NRK etter mange medieoppslag endelig bestemte seg for å vise hele kortfilmen til tittelsporet en (veldig) sen fredagskveld på det som ennå var den eneste lovlige TV-kanalen i landet.

Bille Jean var en av de tre virkelig store klassikerne fra Thriller, ved siden av tittelsporet og Beat It. Den var den første av Jacksons kortfilmer, og den utførte musikkvideoen gjorde sitt til at den skapte innpass også for sorte artister på den allerede etablerte MTV. Det var ikke slik at fargede artister var nektet visningstid tidligere, men Billiie Jean ble den første på såkalt heavy rotation. I tillegg ble låten frontet i en storslått Pepsi-reklame, der Jackson under en innspilling ble skadet i hodebunnen. Noe som igjen gjorde at han i store deler av den senere karrieren, brukte parykker.

Det var også med live-opptreden til låten av Jackson introduserte kanskje hans fremste varemerke: Moonwalken. Dette hendte i et jubileumsshow for Motown - som jo hadde vært Jacksons plateselskap sammen med brødrene i Jackson 5/The Jacksons.

Musikalsk var Billie Jean også en hybrid, der sorte funkrytmer møtte hvit radiopop. Det kjennetegnet forøvrig hele Thriller, der f.eks. neste single Beat It (en nr.8 i september) hadde en gitarsolo av datidens fremste gitaridol, Eddie van Halen.

I forbindelse med 25års-utgaven av Thriller i 2008, kom både album og låt tilbake på listene. Det samme gjorde tittelsporet, som aldri var kommet inn på singlelistene i Norge i orginalutgivelsen.

Våren 1984 meldte VG om rekordsalg for Thriller, noe som nok gjorde sitt at albumet bykset tilbake på albumlista. Salgstallene varierer mellom 51 og 65 millioner fra forskjellige kilder, noe som stadig gjør albumet til verdens mest solgte.

Suksessen førte slett ikke til noen pause for Jackson som artist. Allerede året etter var han tilbake sammen med sine brødre i The Jacksons.

Michaels' gjeninntreden der førte til en av deres største suksesser på mange år, og i "duett" med Mick Jagger gikk singlen State of Shock nesten til topps høsten 1984.

Publisert i 1983

Med sine seks uker på topp i USA, er Say Say Say blant både Michael Jackson og Paul McCartneys mest suksessfulle singler - inkludert både Jacksons egne singler og Beatles.

Kun to Beatles-låter har overlevd lengre på toppen av Billboard, I Want to Hold Your Hand og Hey Jude. For Jacksons del, har ingen av hans andre hitsingler overgått denne duetten fra McCartneys 1983-album, Pipes of Peace.

I Norge er situasjonen litt annerledes, da Say Say Say toppet fem uker i november dette året. Flere andre låter fra begge karene har holdt toppen av pallen lengre enn det. Singlen er imidlertid Maccas siste virkelige store hitlåt her til lands, selv om han også senere har svippet innom de øvre delene av listene med My Brave Face (nr 4, 1989) og Hope of Deliverance (nr 4, 1993).

Dette var den tredje av tre suksessrike duetter fra McCartneys side på to år. Også en fjerde, også denne med Jackson - The Man - var inkludert på Pipes of Peace, men denne ble ikke utgitt som single.

Musikkvideoen til Say Say Say - som kom før Jacksons minifilm Thriller - blir ansett som en av 80-tallets viktigste, da den introduserte både en historie og tale i tillegg til musikken.

Samarbeidet med Michael Jackson førte forøvrig med seg en så fengende fascinasjon for Beatles-katalogen, at M.J. likesågreit kjøpte opp hele katalogen. Frem til 1995 hadde Jackson så og si enerett over det meste av McCartneys tidligere utgivelser, men fra da av har McCartney fått adskillig bedre kontroll over rettighetene. Beatles-katalogen, og hele McCartneys produksjon, er i dag lett tilgjengelig på f.eks. tjenester som iTunes - selv om man så langt ikke har utgitt Beatles på strømmetjenestene.

De to duettene i 1983 ble spilt inn i samme periode som McCartneys 1982-suksess Tug of War, noe kritikerne heller ikke var helt begistret for. Mange påpekte at utenom Say Say Say og tittelsporet, bare flere låter preg på å være "overvintret" fra det godtselgende 1982-albumet. Pipes of Peace ble imidlertid en stor suksess, og toppet som andre album på rad fra McCartneys VGs albumliste.

En liten nedgang i salgstallene var det imidlertid, noe som kanskje skyldes at McCartney-paret unnlot den helt store promoteringen. De var nemlig opptatt med å spille inn filmen Give Me Regards to Broadway, som i 1984 vel ikke akkurat fikk en strålende mottakelse. Låten No More Lonely Nights ble imidlertid nok en hit for McCartney, og selv om den aldri svippet innom vår singleliste - fikk den massiv radiospilling.

McCartney valgte deretter å samarbeide med andre krefter. George Martin ble byttet ut med Hugh Padgham, noe som resulterte i en av hans labreste album i Press to Play i 1986. Deretter stod Elvis Costello på dørstokken, og med Flowers in the Dirt i 1989 var han tilbake i god form. Albumet ble meget godt mottatt av både presse og platekjøpere. Allerede nevnte My Brave Face gjorde riktig så bra, spesielt på de britiske listene, og This One fikk adskillige minutter på norske radiostasjoner.

Samtidig ga hun ut et eget album beregnet kun for det russiske markedet, og etter tiåret startet han også å konsentrere seg om flere orkesterverk. I den forbindelse avslørte han at ikke var notedyktig.

Off the Ground i 1993 ble vel McCartneys siste virkelig storselgende utgivelse, og det var også hans siste på fire år: Frem til 1997 samarbeidet han med George Martin og Jeff Lynne om den berømte Beatles-antologien.

I 1998 døde Linda McCartney, men Macca fortsatte trofast med nye utgivelser omtrent hvert andre år. Hans siste album, New, gikk like til topps på VGs topp 40, som det første siden Flowers in the Dirt i 1989.

 Med sine 22 hitsingler er Paul McCartney blant Norges ti mest populære singlenavn gjennom tidene, og han slår Jackson på den listen med en låt! For Jackson var Say Say Say bare av hele sju singlehits i 1983: De seks andre kom fra Thriller.

Publisert i 1983

Det som skulle vise seg å bli en liten intro til pophistoriens største suksess noensinne, var en hyggelig duett og single fra en av rockens største navn - og i 1982 en av de mest talentfulle.

Det var ingenting på tampen av 1982 som tilsa at Jacksons andre voksne soloutgivelse, Thriller, i løpet av året som kom skulle bli et fenomen.

This Girl Is Mine ble McCartneys andre hit for året i duett med en mørkhudet amerikaner. Den ble langt fra like stor som han og Stevie Wonders Ebony and Ivory, og Norge var faktisk et av landene hvor låten plasserte seg høyest i.

Singlen var forøvrig innspilt langt senere enn hva som skulle bli en adskillig større hitsingle, Say Say Say. Denne ble utgitt først på McCartneys 1983-utgivelse, Pipes of Peace.

This Girl Is Mine ble aldri noensinne fremført live, og i dag er heller ikke musikkvideoen fra 1982 tilgjengelig.

Samarbeidet Jackson/McCartney som var riktig så hyggelig disse årene, ble allerede noen få år senere satt virkelig på prøve da Jackson likesågodt kjøpte opp og ble sittende på rettighetene til hele Beatles-katalogen. Mediene fremstilte vel "uvennskapet" mer enn vondt var, men Jackson hadde nok skyld i at Beatles' låter en god stund ble nokså strengt bevoktet.

Thriller ble ikke umiddlebart en stor suksess, bortsett fra hjemme i USA. Den fikk stort sett gode kritikker, men overlevde i første omgang i skarve ni uker på VGs albumliste. Det var først i løpet av våren 1983 at fenomenet Thriller startet å ta av, og også nordmenn (og Europa) fikk omsider opp at noe var på gang som var helt usedvanlig i pophistorisk sammenheng.

Single på single skjøt høyt og også til topps på Billboard, og til dels banebrytende musikkvideoer fikk faktisk også spilletid på norske skjermer.

Låtene som omsider utover i 1983 gjorde Jackson også til stjerne i Norge, var Billie Jean og Beat It.


 


Publisert i 1982

Michael (Joe) Jackson var ennå i 1980 ung og lovende, og selv om hans første voksne utgivelse ble en stor suksess - var han allikevel mer et kommende talent enn en superstjerne.

I alle fall i Norge.

Av forunderlige grunner var Don't Stop 'Til You Get Enough ikke bare den første listetopperen noensinnere fra en i Jackson-familien: Den var faktisk den første singlen noensinne som kom inn på VGs single- og albumlister.

Selv klassikere som I Want You Back og I'll Be There hadde aldri fanget norske platekjøperes oppmerksomhet.

Jackson 5 - eller The Jacksons som de hadde døpt seg om til i 1975- hadde vært et fenomen hos amerikanerne i flere år. De platedebuterte på Motown med Michael som litt av en yndling i 1969, med kyndig moderlig veiledning av Diana Ross.

Frem til 1972 hadde de enorm suksess i USA, og Michael selv ga ut fire soloalbum som barnestjerne i årene 1972 til 1975. Sistnevnte år forlot både han og brødrene Motown til fordel for CBS (Epic), og han valgte da å gi foreløpig opp solokarrieren til fordel for nå omdøpte The Jacksons.

I 1978 medvirket han sammen med Diana Ross i filmenThe Wiz, mens han samtidig startet forberedelsene til sitt første soloalbum på egne føtter. Off the Wall kom i hyllene i august 1979 og var en bevisst motvekt til musikken han jobbet med sammen med brødrene. Albumet ble meget godt mottatt i musikkpressen, og både Jackson og produsent Quincy Jones fikk skryt for et moderne lydbilde, samtidig som røttene til Jackson kom klart frem med sjangre som soul og funk hele tiden liggende som en grunnmur på låtene.

Don't Stop 'Til You Get Enough var klart inspirert av discoen, og singlen kom i butikkhyllene akkurat i riktig tid før sjangren forsvant helt fra listene - i alle fall i USA. Låter og singler fra albumet som Rock With You og She's Out of My Life ble populære gjennom hele Jacksons karriere, selv om det var tittelsporet som sørget for hans andre hitsingle i Norge. Tidlig på vinteren 1980 klatret låten Off the Wall opp til en nummer 4 på VGs singleliste.

Flere låtskrivere på Off the Wall skulle samarbeide med Jackson også videre. Navn som Paul McCartney og Stevie Wonder bidro på låtskriversiden, mens Rod Temperton skulle bli langt mer markant på Thriller. Også Carole Bayer Sager og en på den tiden forholdsvis ukjent David Foster var bidragsytere.

Til tross for store salgstall og pressens sammenligninger med et navn som Stevie Wonder, forsvant imidlertid Off the Wall i glemmeboken nokså raskt etter suksessen i 1979 og -80. De virkelige høye salgstallene kom i ettertid i ly av suksesser som Thriller og Bad.

Michael Jackson var ennå et talent - og ungt og stort talent. To år senere skulle han vende opp ned på popmusikken og skape nye trender, både musikalsk og visuelt.



Publisert i 1980