Til tross for at River Kwai var en britisk film, forstod ikke britene dette her. Men temaet og marsjen fra filmen, gjorde det bra i en rekke andre land ettersom filmen inntok kinolerretet verden over.

Mitchell William Miller fra Rochester, New York, var egentlig en oboist som i førkrigstiden fikk en solid musikkutdannelse og ble ansatt i CBS - som på den tiden stod for Columbia Broadcasting System. Foruten andre spillejobber, spilte han også ofte i CBS' eget symfoniorkester.

Etter krigen forlot han et par år Columbia til fordel for konkurrenten Mercury, og ble der flyttet over fra den klassiske avdelingen til popmarkedet. Miller rakk da å signere et stort navn som Frankie Laine, før han var tilbake i CBS i 1950. Da startet han en forunderlig og flerfoldig karriere som både musiker, produsent, arrangør - samtidig som han ledet markedsavdelingen for det stigende popmarkedet. Han rakk å få Frank Sinatras karriere på fote igjen, før han nok en gang byttet selskap - denne gangen til Capitol.

I 1956 fikk han selv en stor slager med Yellow Rose of Texas, og året etter spilte han på oppdrag inn temaet til River Kwai - men stod ikke for filmmusikken som var komponert av Malcolm Arnold. Denne Arnold stod forøvrig også bak musikken til 1965-filmen Helter i Telemark.

March From the River Kwai eller The River Kwai March som den også ble hetende, var delvis basert på marsjen Colonel Bogey fra 1914 komponerrt av Kenneth J. Alford, som egentlig het Frederick Joseph Ricketts. Kun hovedtemaet ble brukt, og flere partier ble omarrangert og lagt til av Malcolm Arnold som stod for hele filmmusikken. Selve filmen ble en stor suksess der den omhandlet de britiske fangenes (under japansk oppsyn) bygging av en jernbanebro over elven Kwai i Thailand og Burma. Syv Oskar ble det, blant til nettopp fillmmusikken.

Mitch Miller var på høyden av sin karriere frem til omlag 1965. Da hadde han sørget for millioninntekter til de plateselskapene han var innom, og i fem år på 60-tallet ledet han det uhyre populære TV-showet Sing Along with Mitch. Men på midten av 60-tallet gikk det tråere, da det ble klart at Miller ikke klarte å fange opp det sterkt voksende markedet mot de yngre platekjøperne, og TV-showet ble etter hvert kansellert da det ble klart at også det middelaldrende seerpublikumet endret musikksmaken mot de nye trendene fra de britiske øyene.

Han trakk seg nesten fullstendig tilbake på slutten av tiåret og hadde kun sporadiske gjesteopptredener som dirigent i årene som kom.

Miller var nok betydelig større hjemme i USA enn på vår side av Atlanteren, men sørget i alle fall for at noen tusen nordmenn i 1958 gikk plystrende hjem fra kinosalene.

Publisert i 1950-tallet