torsdag, 04 september 2014 21:40

Bette Midler - Beast of Burden

En gjennomsnitts amerikaner ville antagelig steilet nokså godt om han/hun hadde fått vite noe om Bette Midlers bedrøvelige popularitet i Norge, og det er i så fall fullt forståelig. Hjemme i USA er hun nemlig nærmest et ikon, og et av landets mest kjente ansikter i nær sagt alle deler av underholdningsbransjen.

Typisk nok er 1983-utgivelsen No Frills og Rolling Stones-coveren Beast of Burden nærmest ukjent i Statene, men i Skandinavia og i mange land på kontinentet - er den på siden av The Rose hennes største suksess. Låten var en Rolling Stones-låt fra 1978-albumet Some Girls, og også utgitt uten noen veldig stor suksess som single det året. Mick Jagger medvirker forøvrig også i musikkvideoen.

Bette Midler, som faktisk heter Bette Midler, var fra Honolulu av jødisk opprinnelse, men hun flyttet til New York som attenåring. Da hadde hun allerede underholdt på lokale (og noe lugubre) klubber på Hawaii i flere år, og erfaringen trakk hun med seg til tidlige klubber for homofile i metropolen på den helt aldre siden av Statene.

Erfaringen og opptredene ga henne for alltid et stor pluss i margen blant de skjeive miljøene, noe hun har beholdt like til dags dato.

På starten av 70-tallet tok karrieren for alvor av, da hun utviklet sitt alter-ego fra scenekanten: The Divine Miss M - som også ble tittelen på hennes debutalbum. Samtidig debuterte hun på de store scenene, blant i en oppsetning av The Whos rockeopera Tommy. Med en salig blanding av humor, talent og en solid stemme, ble hun raskt umåtelig populær i USA - og albumene solgte i millioner utover tiåret. Bette Midler var aldri redd for å dumme seg ut, eller å spille nettopp på dette. Selvironien var aldri langt unna, og det gjorde henne adskillig mer folkekjær enn mange andre samtidige underholdningsartister. Bette var Bette uansett, om det så var fra scenekanten eller via TV-skjermen.

I Europa var hun stort ukjent før hun gjorde sin egentlig debut også på lerretet i portrettet av Janis Joplin i The Rose i 1979. Tittellåten har med tidene blitt en evergreen, spilt inn av et utalls artister - men det var Bettes versjon som introduserte låten og gjorde den populær. Den hadde trolig blitt Oscar-belønnet for beste originallåt, hadde det ikke vært for at Oscar-reglene motsa at tidligere melodier kunne bli nominert innen kategorien. Balladen hadde nemlig blitt skrevet et år tidligere, men slett ikke innspilt!

I så fall ville Bette Midler vært unik, da en Oscar er den eneste av de store amerikanske prisene som mangler på peishylla. Gjennom årene har hun mottatt priser i samtlige av de store amerikanske prisutdelingene:  Tony, Grammy, Emmy og Oscar (samt Golden Globe): Hvilket sier mest av alt om diversiteten i karrieren hennes.

I Norge fikk hun aldri hun aldri noen hits verken før eller etter Beast of Burden i 1984, selv om filmmusikken til The Rose solgte "greit nok" noen år tidligere. Noen veldig få nordmenn må imidlertid ha oppfattet noe av karrieren hennes, for samlealbumet Jackpot overlevde en hel uke på VGs albumliste i 2012 - med en 36. plass som eneste og beste plasssering.

Bette Midler har tviholdt på sin delte karriere mellom skjerm, film, scene og musikk helt siden starten av karrieren. Derfor er albumutgivelsene også rimelig sporadiske. Hennes kanskje største suksess etter 1983, også i deler av Europa, kom vel i 1990 da hun utga albumet Some People's Lives. Herfra kom blant annet balladen From a Distance, som fikk godt med radiospilling også i Norge.

Siden da har hun stort sett holdt seg borte fra pop- og rockinnspillinger, bortsett fra utgivelsen Bette i 2001 som langt fra ble samme suksess som albumene fra tiårene tidligere.

Det siste tiåret har hun reist USA rundt med sitt eget sceneshow, samt hatt et tre års engasjement i ikke ukjente Caesars Palace i Las Vegas.  Hun er for tiden opptatt med ferdigstillingen av en HBO-produksjon av legenden Mae West, der hun spiller hovedrollen. En ny turrunde er ventet mot slutten av året.

Bette Midler er blant disse store amerikanske navnene, som vel aldri har fått sitt gjennombrudd i Europa. Tilbake står Beast of Burden som hennes største single, og denne 1978-låten fra Rolling Stones var i alle fall på 80-tallet omtrent mer kjent i Bettes versjon fremfor originalinnspillingen.

Publisert i 1984
tirsdag, 21 mai 2013 18:03

Rolling Stones - Angie

Rolling Stones som stødig leverandør av hitsingler, stanset på ingen måter ikke med Angie i 1973. Men den ble deres virkelig siste store hitlåt i Norge.

Med unntak av 1970, hadde Stones levert femten hitsingler hvert eneste år siden 1964. Imidlertid hadde kun Satisfaction og The Last Time tilbake i 1965, nådd førsteplassen i Norge. Angie ble den tredje, og faktisk den første egentlig store Stones-balladen som fenget norske ører.

1973 ble enden på tre gyldne år for gruppa, da de rundet av en flott rekke med kommersielle og kritikerroste album. Goat's Head Soup var årets album og ble i likhet med forgjengerne en stor suksess.

Et underlig fenomen med Stones i 1973, var fraværet av oppstyr rundt bandets opptredener. Årets turnè var europeisk, der  mange nordmenn reiste til Göteborg for å oppleve gruppa live.

Deretter begynte imidlertid utgivelsene å bli noe mer ujevne, selv om fans og publikum slett ikke sviktet dem. De største høydepunktene - og singlene - skulle det derimot bli lengre mellom. Mick Taylor forlot Stones året etter, og han ble da etterfulgt av Ronnie Wood (f. 1947) som blant annet hadde vært innom Steve Marriots The Faces.

Neste virkelig store Stones-år, kom vel ikke før i 1977 - da de fikk suksess med låta Miss You og albumet Some Girls. Litt discoflørt var å høre mellom gitarene, noe som sjokkerte en del fans - men også viste at bandet våget å eksperimentere med stil og sjangre, selv om de velkjente gitarriffene stadig var å høre. Samme kom Keith Richards i søkelyset grunnet en narkotikadom, og han ble faktisk dømt til å spille en egen veldedighetskonsert etter en batalje i rettsapparatene på flere måneder.

Start Me up fra 1981, ble en milepæl for Stones. Den er ennå i dag deres siste topp 10-single i hjemlandet, og mange regner denne låta som kanskje bandets siste store "klassiske" innspilling - der de fleste Stones-kjennetegnene er i behold. Albumet samme år, Tattoo You, ble også en storselger.

Samarbeidet mellom Jagger og Richards begynte deretter å ramle fra hverandre, noe som kom til syne på stadig færre opptredener og heller labre album. Undercover ble ingen stor suksess i 1983, selv om kritikerne slett ikke syntes dette var så ille. Dirty Works fra 1986, var imidlertid langt fra noen milepæl i karrieren - selv om singlen Harlem Shuffle faktisk ble deres høyeste plasserte single i Norge nettopp siden Angie.

Etter et halvt tiår med krangling og mer eller mindre vellykkede soloforsøk, fant så Jagger og Richards tilbake til notene på tampen av tiåret. Steel Wheels, anført av singlen Mixed Emotions, førte bandet tilbake til førsteplass i Norge for første gang siden 1973.

Bill Wyman forsvant fra gruppa i 1992, og Stones forsvarte som kvartett. De har siden aldri oppnådd samme suksess som på i de gyldne årene på 70-tallet, men deres tre studio album i nyere tid: Voodoo Lounge (1994) Bridges To Babylon (1997) og A Bigger Bang (2005), har allikevel stort sett fått greie kritiker - og solgt tilsvarende greit.

Rolling Stones  er selvfølgelig i dag en av rockehistoriens viktigste grupper, selv om produksjon og låtskriving gjennom årtiene har variert fra det labre til det glimrende.

I 2012 feiret Stones sitt 50-års jubileum med flere, om ikke så mange, konserter - samt en ny samleplate GRRR! inkludert to nye låter. Til dags dato, det aller siste og nyeste Stones har utgitt.


storbritannia

ROLLING STONES

rmf logo

ANGIE
1973 Rolling Stone Records
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Jimmy Miller
rolling stones angie rolling stones goats heads soup
Utgitt på albumet Goat's Heads Soup
usa uk tyskland norge
1 5 2 1


Publisert i 1973
onsdag, 06 mars 2013 20:11

Rolling Stones - Tumbling Dice

1972 ble året Rolling Stones da ikke bare bygget under myten om sex, drugs & rock & roll. De redefinerte den!

Årets store låt og single ble Tumbling Dice, som plasseringsmessig ikke ble blant de aller største Stones-suksessene den gang. I ettertid er den derimot av mange regnet til en av de fremste Stones-innspillingene.

I Norge ble den bandets femtende singlehit siden 1964, og med unntak av 1970 - et år da Stones ikke utga noen ny single - hadde Stones levert fra seg en listeplassering eller tre hvert eneste år siden den gang.

I motsetning til hva Stones gjorde på 60-tallet, ble Tumbling Dice og fremtidige singler gitt ut i helt "riktig" tid foran et album: I 1972 het dette Exile on Main St., og mange musikkskribenter regner dette kanskje som bandets beste album gjennom tidene, med sin usedvanlig gjennomførte blanding av rock med andre sjangre som country, blues og soul. Ikke alle kritikerne var helt overbevist tilbake da albumet kom i butikkhyllene, men albumet ble allikevel en stor suksess.

Som med 1971s Sticky Fingers, var albumet (LP-en) usedvanlig gjennomført. Det var ingen glidelås på fronten denne gang, men i stedet tolv utvalgte postkort vedlagt i et cover man kunne brette ut. Postkortene virket som videreførelse av selve fronten, som på flere måter inspirerte blant andre U2 på deres Achtung Baby i 1991.

Stones valgte dette året å tilfredstille amerikanerne når det gjaldt turnèlivet. Under konserter i Canada og USA ble hundrevis pågrepet og arrestert i forskjellige byer under turnèen, som følge av fysiske opptøyer foran, under og etter konsertene. En Boston-konsert måtte også avlyses som følge av at både Jagger og Richards endte innenfor murene, etter en noe uheldig episode med en kanskje litt for påtrengende journalist.

Turnèen ble allikevel - eller kanskje nettopp grunnet de stadige bruduljene og påfølgende medieoppslag - noe av en suksess for bandet.

En film fra denne sommeren, Ladies and Gentlemen: The Rolling Stones, ble nesten sluppet i det stille i 1974. Da hadde den allerede rukket å drukne i den beryktede og nesten legendariske konsertdokumentaren Cocksucker Blues,som selvfølgelig aldri har blitt sluppet offentlig. Selv for Stones fantes det en grense for hva man kunne avsløre av det som beint ut hendte bak sceneteppene. Filmen finnes forresten fullt tilgjengelig - for dem som gidder å lete!

Som band var imidlertid Rolling Stones inne i en kreativ og samtidig kommersiell gullepoke, der man ga ut en hitsingle - fulgte opp med et lovprist album, for deretter å dra på en inntektsbringende og medieomtalt turnè.

Trenden fortsatte inn i 1973, som ikke skulle bli mindre suksessrik for bandet. Med bare èn nummer 1-single bak seg i Norge, skulle nå Stones igjen klatre helt til topps på de norske singlelistene. Låta - og balladen - bar tittelen Angie.


storbritannia

ROLLING STONES

rmf logo

TUMBLING DICE
1972 Rolling Stone Records
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Jimmy Miller
rolling stones tumbling dicerolling stones exile on main st
Utgitt på albumet Exile on Main St.
rs433

usa uk tyskland norge
7 5 17 6


Publisert i 1972
mandag, 21 januar 2013 18:25

Rolling Stones - Brown Sugar

Etter et pauseår på platefronten, slo Rolling Stones sterkt tilbake i 1971 med noe som skulle bli starten på en gullperiode for bandet.

Det betydde på ingen måter at det gått stille for seg året i forveien. I 1970 hadde gruppa blant annet gjennomført en europeisk tur, med sedvanlig bråk på flere opptredener - blant annet i Stockholm og Berlin. På Råsunda Stadion avbrøt politi konserten, i frykt for at fansen kunne storme scenen, mens i Vest-Berlin måtte det brukes tåregass da to tusen ungdommer stormet portene for å komme inn på konserten.

1970 ble toppet med live-utgivelsen Get Yer Ya-Ya's Out! The Rolling Stones in Concert, bandets første offisielle live-album. Dette ble innspilt i New York og Maryland på tampen av 1969.

Et nytt kapittel ble startet for Stones, da bandet børt med selskapet Decca, der de hadde vært under kontrakt helt siden starten i 1964. Nå startet kvintetten sitt eget selskap, Rolling Stones Records, og i april 1971 kom så gruppas første nye single og album siden 1969.

Sticky Fingers, anført av singlen Brown Sugar, representerte også Mick Taylors første fulle innspillinger med bandet, etter Brian Jones bortgang i 1969. Brown Sugar var opprinnelig en Jagger-pennet låt, og i Storbritannia var den en av de siste store single-utgivelsen som ble utgitt i mono.

Både låt og album blir regnet blant bandets absolutt beste, og designet til albumcoveret har blitt et av LP-historiens mest berømt og gjenkjennelige. I sin originale utgave, var glidelåsen ekte vare.

Senere på året fulgte en single nummer to i Wild Horses, som ble bare måtelig mottatt - men da hadde allerede svært mange skaffet seg Sticky Fingers i butikkhyllene.

Brown Sugar og Sticky Fingers var starten på tre gyldne, tre store album - og tre singleklassikere for bandet.

Rolling Stones var definitivt tilbake på topp.


storbritannia

ROLLING STONES

BROWN SUGAR
1971 Rolling Stone Records
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Jimmy Miller
 rolling stones brown sugarrolling stones sticky fingers
Utgitt på albumet Stiicky Fingers

usa uk tyskland norge
1 2 4 4


Publisert i 1971
onsdag, 24 oktober 2012 00:00

Rolling Stones - Honky Tonk Women

Honky Tonk Women ble Stones' siste nummer 1 i Storbritannia. Den gikk ikke til topps i Norge, men låta var deres største suksess her siden 1965-singlene.

Akkurat som med Jumping Jack Flash året før, ble det med denne singlen i 1969. Stones levde godt på albumet Beggars Banquet som var i butikkhyllene, og arbeidet i sitt eget tempo året gjennom til neste LP: Let It Bleed kom i desember og ble vel mottatt både av kritikere som av platekjøpere.

Honky Tonk Women hadde da blitt forandret i kantene til Country Honk, som ble den versjonen som ble utgitt på albumformatet. I dag regnes låta blant Stones' aller beste og mest populære innspillinger. Let It Bleed inneholdt også en annen klassiker, i åpningssporet Gimme Shelter.

Sommeren 1969 ble derimot turbulent for bandet. Planen var å legge ut på en større USA-turne, men Brian Jones vaklende omgang med stoff og derav problemer med å få visum til Statene, hindret planene. Sammen ble Jones og bandmedlemmene enig i at han skulle trekke seg ut av bandet, med en åpning for å vende tilbake når helse og hode tilsa det.

Knapt en måned senere druknet Brian Jones i sitt eget svømmebasseng. Tross konspirasjoner omtrent fra påfølgende dager, var dødsfallet et uhell - og kanskje et illebefinnende etter årevis med alkohol- og stoffinntak.

To dager senere gjennomførte Stones en konsert i Hyde Park, dedikert til Jones.

Nytt medlem i Stones, og deres første virkelige utskiftning i rekkene, ble 20 år gamle Mick Taylor. Han rakk så vidt å bli kjent med repertoaret, før det endelig bar over til USA på turne i november - og han rakk også å spille noen få gitarstrofer på det kommende Let It Bleed-albumet.

Bandet rakk å oppleve flere tragedier dette året, da en fan omkom under en gratiskonsert under Altamont Free Concert i Altamont, California. Medlemmer fra Hells Angels hadde blitt hyret av Stones' management, med det mest tragiske utfall. Vaktenes unnskyldning mot slagene offeret ble påført, var at vedkommende høyst sannsynlig hadde i tankene å skade Jaggers og Richards på scenen.

Rolling Stones gikk allikevel ut av 1969 - og 60-tallet - på topp. Tiåret ble avsluttet med en feiende Gimme Shelter på BBC og Pop of The Pops nyttårsaften, og i 1970 kom et livealbum med blant annet opptak fra USA-opptredene.

Først i april 1971 kom bandet tilbake med nytt materiale. Da het låta Brown Sugar - og albumet Sticky Fingers.


storbritannia

THE ROLLING STONES

 

rmf logo

HONKY TONK WOMEN
1969 Decca
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Jimmy Miller
 rolling stones honky tonk woman
rs116

usa uk tyskland norge
1 1 2 2


Publisert i 1969
torsdag, 13 september 2012 00:00

Rolling Stones - Jumpin' Jack Flash

Jumpin' Jack Flash ble noe av et comeback for The Rolilng Stones, etter at 1967 hadde gått med til mer eller mindre dårlig mottatte eksperimenter.

I dag regnes låta til en av juvelene blant Stones' fineste singler, og den ble lenge en fast konsertavslutter på flere turneer - spesielt på det amerikanske kontinentet.

Rollling Stones hadde kvittet seg med bandets produsent Andrew Loog Oldham, og søkte nå nye impulser. Det fikk de fra Jimmy Miller, som kom fra riktig så friske produksjoner med The Spencer Davies Group og Steve Winwoods Traffic.

Resultatet både på Jumipn' Jack Flash og det kommende albumet Beggars Banquet, var en klar retur til røttene - med røtter i amerikansk rhythm & blues. Det fantes også elementer fra country i flere av låtene på ablumet, men da Beggars Banquet kom i hyllene helt mot slutten av året - var derimot Jumipn' Jack Flash utelatt.

I stedet fikk man en nokså labert plassert single i Street Fighting Man, men i dag best huskes nok best åpningssporet: Sympathy For the Devil.

Jumipn' Jack Flash ble Stones' første nummer en hjemme i Storbritannia på to år. Den ble ikke så veldig stor i Norge, men vi skulle siden sende andre singler høyere på våre hjemlige lister.

1967 var for Stones' stort sett preget av Mick Jagger og Keith Richards tilsynelatende hadde lagt dop og styr bak seg, og forsøkte nå fullt ut å konsentrere seg om musikken. For Brian Jones var det verre, da han like etter at Jumipn' Jack Flash nådde butikkhyllene, for andre gang ble pågrepet for besittelse av narkotika.

Igjen fikk han en bot fremfor fengselsstraff, men utover produksjonen med Beggars Banquet, ble det klart at Jones' tilstand både psykisk og fysisk på ingen måter ble bedre.

Jones' tilstand skulle prege det kommende året for The Rolling Stones: Et 1969 som på mange måter ble et stort vendepunkt for Stones som band. Det ble også et år for nok en klassiker: Den het Honky Tonk Woman.


storbritannia

THE ROLLING STONES

JUMPIN' JACK FLASH
1968 Decca
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Jimmy Miller
 rolling stones jumpin jack flash

usa uk tyskland norge
3 1 1 3


Publisert i 1968

1967 ble et fryktelig år for The Rolling Stones, der musikken - i hvert fall i media - kom i skyggen av rettsaker, fengselopphold og mer eller mindre (u)riktige beskyldninger om bruk av alt annet enn lovlige rusmidler.

Året startet med en pen suksess med dobbeltsinglen Let's Spend the Night Together/Ruby Tuesday, som fortsatte en flott rekke av toppsingler fra bandet. I USA, der som kjent Billboard også inkluderte radiospilling på listene, ble låtene separert - og begge sporene inntok Billboard hver for seg.  At det var Ruby Tuesday som ble den store slageren av de to, skyldes kanskje at konservative amerikanske radiostasjoner vegret seg noe for å spille en noe direkte-på-sak Let's Spend the Night Together for et sine sarte landsborgere ...

I USA ble også sporene inkludert på albumet Between the Buttons, som ble bandets siste utgivelse som var markant forskjellig fra den europiske utgaven.

En single nummer to, We Love You/Dandelion ble en mindre hit på sen sommeren, men plasserte seg underlig lavt til å være en Stones-single. Noe av grunnen var nok at også Stones forsøkte seg på et "stort" album i skyggen av Beach Boys' og Beatles' eksperimenteringer: Their Satanic Majesties Request som ble utgitt i desember, ble imidlertid alt annet enn godt mottatt, og i hvert i fall i USA ble den ansett som en fiasko både musikalsk og kommersielt.

Stones hadde også kvittet seg med sin faste produsent Andrew Oldham - og Their Satanic... var første album produsert av bandet på egen hånd.

Utenfor det musikalske, var året preget av rusmisbruk og påfølgende arrestasjoner og dommer mot Jagger, Richards og Jones. Alle tre ble dømt til bøter, etter at News of the World tidlig på året gjennom en artikkelserie avslørte såkalte LSD-fester for en rekke kjente band: Foruten Stones, ble også medlemmer fra The Who, Moody Blues og The Cream "rammet".

Ingen av Stones-medlemmene ble noensinne pågrepet med eller for LSD-bruk, men et raid hos Brian Jones avslørte hold av cannabis. Jagger og Richards ble dømt til fengsel, Jones kun til bøter - men de slapp å sone dommene.

Inne i alt dette, maktet allikevel bandet å gjennomføre en Europa-turne på forsommeren.

Stones innså nok at sidesprangene i 1967 var nettopp et sidesprang: I 1968 returnerte de til studio og skulle vende tilbake til både sjel og røtter: The Rolling Stones skulle på ingen måte avskrives. Men 1968 skulle bli starten på bandets første utskfitning i rekkene.


storbritannia

THE ROLLING STONES

LET'S SPEND THE NIGHT TOGETHER
Ruby Tuesday
1967 Decca
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Andrew Loog Oldham
 rolling stones lets spend rubyrolling stones between the buttons
Utgitt på albumet Between the Buttons (USA)

usa uk tyskland norge
55 3 1 2


RUBY TUESDAY
Let's Spend The Night Together
1967 Decca
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Andrew Loog Oldham
rolling stones lets spend ruby 2rolling stones between the buttons
Utgitt på albumet Between the Buttons (USA)

usa uk tyskland norge
1 3 1 2


Publisert i 1967

I 1966 befestet Stones posisjonen med de villeste konsertene og den villeste fansen, og opptøyer og bråk ble nærmest en regel uten unntak på turneene. Og turnerte gjorde bandet flittig.

I tillegg tok nå Mick Jagger og Keith Richards fullstendig kontroll over låtskrivingen, og albumet Aftermath ble deres første med kun Jagger/Richards-komposisjoner. På sikt skulle dette føre til de gnisningene som førte til Brian Jones avskjed et par år senere, men Stones fremstod ennå som et sammensveiset band i 1966.

Beatles-pro presse hjemme i Storbritannia, var ikke så begeistret for Stones' som amerikanerne. Spesielt da årets første single i 19th Nervous Breakdown ikke maktet å nå toppen, anså mange musikkjournalister at nedturen var begynt. Låta var Stones' første single siden 1964 som ikke nådde toppen på de britiske listene.

Musikkeliten fikk blod på tann da Aftermath ble sluppet i april, da Brian Jones' bruk av instrumenter som sitar (på Paint It, Black), ble tatt som et karrig forsøk på etterligne Beatles' og deres ennå høytsvevende Rubber Soul-utgivelse.

.Stones svarte med gå til topps nettopp med Paint It, Black ikke lenge etterpå!

Allikevel fikk kritikerne noe rett i spådommene sine, for etterfølgende låter og album fikk ikke like god mottakelse - kanskje fordi det foregikk litt av hvert bak både vegger, tak og scener. En tredje single, Have You Seen Your Mother Baby Standing in the Shadow nådde "bare" nummer fem hos britene, og her hjemme ble den Stones' labreste plasserte single siden 1964.

Med fire suksessfulle turneer, som ble kronet med blant annet en opptreden i Royal Albert Hall senhøstes - to store singler og et tross alt vel mottatt album, var Rolling Stones nå etablerte i toppsiktet av den nye rocken. Inn i 1967 gjorde de allikevel noen rare påfunnn, som skulle stagnere karrieren noe. I hvert fall midlertidig.


storbritannia

THE ROLLING STONES

rmf logo
19the NERVOUS BREAKDOWN
1966 Decca
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Andrew Loog Oldham
 rolling stones 19th

usa uk tyskland norge
2 2 1 2

 


PAINT IT, BLACK
1966 Decca

(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Andrew Loog Oldham

rolling stones paint it blackrolling stones aftermath
rs176

usa uk tyskland norge
1 1 2 2



Publisert i 1966

1965 ble Stones' store gjennombruddsår - og markerte også starten på Mick Jagger og Keith Richards karriere som et av rockehistoriens fremste låtskriverpar.

Hovedbasen ble nå California, der singler og det meste av årets to album ble innspilt, men året var først og fremst preget av en rekke turneer: To i USA, to hjemme på de britiske øyene, to i Skandinavia - og i tillegg ble året startet med et gjennombrudd i Australia.

The Last Time ble deres første toppsingle med Jagger/Richards påskrevet under platetittelen. Den gikk også til topps i Norge, og med oppfølgeren (I Can't Get No) Satisfaction, ble også USA erobret.

Med disse to singlene fjernet nå Stones seg fra de amerikanske rhythm & blues-røttene som hadde preget gruppas første singler og innspillinger i 1964. Jagger og Richards bidro til at gruppa allerede med The Last Time, skapte en formel for gruppa som skulle prege Stones' innspillinger videre i karrieren: Et kort riff som innleder låta - blir avløst av vers og refreng. Riffet i begge singlene, er variasjoner av melodiene.

Satisfaction blir regnet som en av 60-tallets viktigste innspillinger. Den flertydige teksta førte til at en del amerikanske radiostasjoner valgte å kutte ut sisteverset, noe som absolutt ikke stanset singlen i klarte til topps. Da Otis Redding siden spilte inn en versjon med blåsere i stedet for gitar for riffet, fortelles det at produsent Oldham og bandet  også hadde vurdert dette for Stones' egen innspilling.

En tredje single Get Off of My Cloud gjorde det også skarpt mot slutten av året på de norske listene, der gruppas andrealbum (Rolling Stones No.2), skulle bli liggende på albumlista i 75 uker!

Rolling Stones utga foruten andrealbumet, også LP-en Out of OUr Heads mot slutten av året. Men der andre grupper og artister forsiktig startet med å se at singler kunne være en fin reklame for albumformatet, skulle Stones være nokså konsenkvente i å holde hits og album adskilt.

Stones gjorde også noe Beatles aldri fikk seg til: Nemlig å besøke Norge, i et nokså hektisk besøk på sommeren.

Suksessen til Jagger og Richards som låtskriverpar, og ikke minst anerkjennelsen da mediene nå forstod at de slett ikke var noen McCartney/Lennon-kopier - førte til at gruppas utgivelser i 1965, ble bandets siste med hovedvekt på amerikanske coverinnspillinger.


storbritannia

THE ROLLING STONES

rmf logo
(I CAN'T GET NO) SATISFACTION
1965 Decca
(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Andrew Loog Oldham
 rolling stones satisfaction
rs02

usa uk tyskland norge
1 1 1 1

THE LAST TIME
1965 Decca

(Mick Jagger/Keith Richards)
Produsert av Andrew Loog Oldham

rolling stones last time

usa uk tyskland norge
9 1 1 1

Publisert i 1965
torsdag, 10 mai 2012 00:00

Rolling Stones - It's All Over Now

Da The Rolling Stones ble dannet i 1962, kom medlemmene fra forskjellige grupper som hadde til felles at de var sterkt påvirket av Londons' rhythm & blues-miljø. Mick Jagger hadde f.eks sin første opptreden i Blues Incorporated i 1961, som vel var mer en instutisjon enn en reell gruppe.

Blues Incorporated hadde ikke bare besøk av en ung Mick Jagger, men medlemmer og musikere skulle prege band som Manfred Mann, Cream og Led Zeppelin i årene som kom. Klubbmiljøet for r&b-musikken var sterkt voksende i London de første årene av 60-tallet, og det var på an av de fremste av disse, Marquee Club, at totalt ukjente og nydannede Rolling Stones gjorde sin debut sommeren '62.

Gruppa var da en sekstett som bestod av barndomsvennene Michael Phiip Jagger (f.1943) og gitarist Keith Richard (uten 's) (f.1943), Lewis Brian Hopkin-Jones (1942-69) på gitar  - samt trioen Ian Stewart (piano), Mick Avroy (trommer) og Dick Taylor (bass). De tre sluttet raskt, der Avroy gikk til The Kinks og Stewart fortsatte som Stones' roadie/ryddegutt.

Ved årsskiftet ble Stones' stabilisert med kvintetten Jagger, Richards, Jones, Bill Wyman (som het Willam Perks) (f.1936) på bass og Charlie Watts (f.1941) på trommer. De fikk da etter hvert større og større erfaring og ble et fast innslag på Crawdaddy Club, hvor de raskt ble oppdaget av Andrew Loog Oldham - som ble gruppas manager og produsent.

Selskapet Decca hadde allerede gremmes og grått over at de hadde gitt Beatles' føyken på døra, slik at selskapet ikke nølte lenge når Oldham banket på døra med fem friske gutter med instrumentene i orden. I tillegg bygget Oldham dem opp som Liverpools motpoler både i musikk og klesstil. Der Beatles fremstod i dress og nokså ufarlige (utenom hårsveisene...), kom nå Stones med rå amerikanskinspirert rhythm & blues og et nokså upolert image.

De første singlene gikk allikevel ikke så veldig bra. Det var først deres fjerde single i februar '64 (Not Fade Away) som gjorde litt vei i vellinga, og for helt opp til nummer tre på de hjemlige listene. og med  It's All Over Now og LIttle Red Rooster, som også var deres debut på listene i Norge, gikk de helt til topps. Det samme gjorde det selvtitulerte debutalbumet, som helt vanlig i disse årene, ikke innehold noen av singlelåtene. Det var først mot slutten av tiåret, at Stones - sammen med platebransjen forøvrig - virkelig begynte å tenke på singleplatene som "reklame"  for album. I 1964 var denne tankegangen omtrent ikke påtenkt.

Stones' suksess var første riff en motpol til den polerte beatmusikken, og duoen Jagger/Richards skulle snart bli sammenlignet med Lennon/McCartney. Men ingen av bandets suksesslåter i 1964 var skrevet av Jagger og Richards, de var innspillinger av tidligere (og stort sett) amerikanske innspillinger.

It's All Over Now var skrevet at de ikke helt ukjente ekteparet Bobby og Shirley Womack, mens Little Red Rooster var en låt utgitt av Griffin Brothers/Margie Day tilbake i 1951.

Da Stones virkelig skulle starte å bite fra seg i året som kom, var det imidlertid med Jagger og Richards i førersetet.


storbritannia

THE ROLLING STONES

rmf logo
IT'S ALL OVER NOW
1964 Decca
(Bobby Womack/Shirley Womack)
Produsert av Andrew Long Oldham
 rolling stones over now

usa uk tyskland norge
26 1 14 5


Publisert i 1964