onsdag, 03 juli 2013 09:25

Sweet - Fox on the Run | Action

Sweets siste to singlehits - nummer tolv og tretten i rekken - skulle også bli blant deres største og mest minneverdige.

Det skjedde med Fox on The Run i april og Action utgitt på sensommeren, begge låter som har blitt spilt inn av rekke andre band i ettertid. Førstnevnte regnes som den største, men begge gjorde det skarpt på de fleste hitlister.

Fox on The Run var en ny versjon av en originalinnspilling fra 1974, da utgitt på albumet Destination Boulevard. Singlen var på en måte Sweets farvel både til glamrocken og duoen Nicky Chinn/Mike Chapman, som nå ikke serverte flere låter og hits til bandet. Singlen ble en ren og kjær landeplage i flere land, der den blant annet omtrent okkuperte toppen av de tyske listene i flere måneder.

På albumet Give Us a Wink senere på året, var samtlige spor skrevet av kvartetten selv. Deriblant også Action, som ble Sweets aller siste listeplassering på singlelistene i Norge. Albumet par tydelig preg av å være mer rock enn glam, noe som i utgangspunktet var et smart trekk - hadde det ikke vært for at nye trender innen popmusikken omtrent feide de fleste gitargruppene av banen det påfølgende året.

Sweets kommende utgivelser gjorde det "greit nok" i enkelte land, men singler og album strandet betydelig lavere enn tidligere. I USA og Storbritannia var de omtrent helt borte i løpet av 1976, mens de beholdt et godt grep om publikum i Tyskland og Sverige.

En siste liten revansj kom i 1978, da bandet opplevde å få noe så sjeldent som kritikerros for sin aller siste store hits i Love Is Like Oxygen, der bandet nå var dypt inne i voksen radiorock - og viste at de faktisk ennå kunne. Nordmenn oppfattet aldri dette her, og Sweets aller siste glimt på de norske listene - var kommet i 1977 med en liten plassering for albumet Off the Record.

I 1979 forlot vokalist Brian Connolly bandet, og Sweet rakk vel aldri å gjøre noe reelt forsøk på en oppfølger til 1978-suksessen uten Connollys gjenkjennelige stemme. Bandet fortsatte som trio for en liten stund, men i 1981 var det derimot over.

Sweet gjennoppstod flere ganger siden i forskjellige versjoner, frontet av en eller flere av de originale medlemmene. Et forsøk på en endelig gjenforening strandet i 1988, da Connollys sviktende helse gjorde det klart at noen ny felles satsing ikke var verdt forsøket. Så vidt over tretti år gammel, hadde Connolly allerede hatt en rekke hjerteproblemer. Han døde 51 år gammel i 1997. Også trommis Mick Tucker gikk bort i 2002.

De to gjenlevende medlemmene av Sweet, Andy Scott og Steve Priest, turnerer ennå i dag med to forskjellige utgaver av bandet.

Med sine tretten hitsingler fra 1971 til 1975, er Sweet ennå i dag blant de mest populære navnene noensinne på VGs singleliste. De oppnådde aldri en listetopper, men syv av de tretten låtene plasserte seg like under som gode nummer to-hits.


storbritannia

SWEET

FOX ON THE RUN
1975 RCA
(Brian Connolly/Steve Priest/Andy Scott/Mick Tucker)
Produsert av Sweet
sweet fox on the run sweet destination boulevard
Utgitt på albumet Destination Boulevard (USA)

usa uk tyskland norge
5 2 1 2


ACTION
1975 RCA
(Brian Connolly/Steve Priest/Andy Scott/Mick Tucker)
Produsert av Sweet
sweet action sweet give us a wink
Utgitt på albumet Give Us a Wink
usa uk tyskland norge
20 15 2 2


Publisert i 1975
torsdag, 13 juni 2013 09:31

Sweet - Teenage Rampage

Kjetil Rolness beskrev tilbake på 90-tallet Sweet som et band «midt mellom Lyn Gordon og Rolling Stones» som verken femten- eller femtiåringer ante eksisterte.

Det er godt mulig han hadde rett i det, selv om Sweet siden har fått en liten renessanse gjennom internettrevolusjonen.

I 1974 fikk kvartetten tre nye hitsingler, og økte dermed antallet hitlåter i Norge til 11 - på tre år! Den største av disse var Teenage Rampage, fulgt av The Six Teens på sensommeren og Turn it Down helt på tampen av året.

Samtlige av disse viste et adskillig skarpere Sweet enn tidligere, noe som var en konsenkvens at det forunderlige av og på-samarbeidet med managerne og låtskriverne Nicky Chinn og Mike Chapman.

Etter katastrofe-turnèen i 1973, der Sweet ofte unnlot å spille hitlåtene til fordel for egne sanger, fant bandet i 1974 en gylden middelvei. To album ble utgitt dette året, der begge inneholdt 50/50 Chinn/Chapman-låter og egne komposisjoner. Imidlertid solgte disse ikke noe særlig, og Sweet var og forble et singleband.

Vokalist Brian Connolly ble sommeren skadet under en slåsskamp i USA, og en del av vokalene på årets andre album Desolation Boulevard, ble ivaretatt av andre bandmedlemmer. Også deler av turnèer og andre opptredener ble kansellert. Hendelsen ble forøvrig godt skjult ovenfor pressen, der Connolly offisielt hadde «en infeksjon».

Desolation Boulevard inneholdt forøvrig originalversjonen av Fox On the Run, som skulle bli nok en stor hit i en nyinnspilling i 1975.

Der glambølgen omtrent avgikk ved døden årsskiftet 1974/75, maktet Sweet i motsetning til flere andre glamartister å videreføre suksessen.

1975 skulle foruten Fox On the Run også fostre enn stor hit med nesten-klassikeren Action.


storbritannia

SWEET

TEENAGE RAMPAGE
1974 RCA
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
Produsert av Phil Wainman

sweet teenage rampage 

uk tyskland norge
5 1 3


Publisert i 1974
torsdag, 04 april 2013 20:53

Sweet - Block Buster | The Ballroom Blitz

Sweet hadde inntil 1973 levert noen ordentlige tyggegummikuler, mer regissert av tidligere slagere som Sugar Sugar - fremfor å være en del av den nå for alvor etablerte glamrocken.

Dette året tok kvartetten imidlertid skrittet fullt ut, og med årets trio av hitsingler, viste Sweet en adskillig mer hardtslående side av seg selv enn tidligere.

1973 ble innledet med deres sjette hitsingle i Norge, Blockbuster, som også skulle bli deres eneste nummer èn i Storbritannia. Vel regissert gjennom året, ble denne fulgt opp av Hell Raiser i juni og kanskje deres mest minneverdige single i Ballroom Blitz i oktober.

Sistnevnte ble deres første virkelig store hit i USA, og i Tyskland var bandet nå superstjerner - der tyskerne kastet seg over hva det nå enn måtte være guttene kom ut med.

Bandet laget imidlertid stadig ikke noe album, selv om et slags samlealbum dette året ble utgitt i USA. En av grunnene til dette, var et ønske om fremheve egetskrevet materiell, fremfor kun låter signer Chinn og Chapman.

Utover turnèen denne sommeren, spilte også Sweet kun sine egne låter og ingen av hitsinglene- noe som selvfølgelig ikke falt i god smak hos fansen. En tur til Sverige ble rene skandalen.

Til tross for dette ønsket kvartetten ikke å kaste Chinn/Chapman, som de også gjennom plateselskapet var kontraktsbundet med. På tampen av året, startet de deretter arbeidet med sitt egentlige andrealbum etter debuten i 1971, der tanken var å kombinere hitsinglene med egne låter.

Fraværet av album både i 1972 og 1973, ble at Sweet ennå i dag har en slags uoffisiell rekord i antall hitsingler kontra veldig få uker på albumlistene.

Fra 1974 var ennå fansen så singleorientert, at bandets LP-er fikk heller labre salgstall.

Suksessen på singlemarkedet fortsatte imidlertid, og Sweet - som nå sløyfet "The" foran bandnavnet - fikk igjen to storselgere også det kommende året.


storbritannia

THE SWEET

BLOCK BUSTER
1972 RCA
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
Produsert av Phil Wainman
 sweet blockbuster

usa uk tyskland norge
73 1 1 3


BALLROOM BLITZ

1973 RCA
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
Produsert av Phil Wainman

sweet ballroom blitz


usa uk tyskland norge
5 2 1 2


Publisert i 1973
torsdag, 28 februar 2013 19:44

Sweet - Poppa Joe

The Sweet fortsatte i 1972 akkurat der de slapp året før, med mer eller mindre tøvete tekster, iørefallende refrenger - og nesten utspekulerte låttitler.

Årets største slager ble Poppa Joe, fulgt opp av Little Willy og Wig Wam Bam tenkelig spredt gjennom hele året. Av disse ble førstnevnte størst i Norge, mens de to andre var mer populære hjemme i Storbritannia og USA. Little Willy, utgitt i 1973 i Statene, ble faktisk deres største singleslager der.

Med Wig Wam Bam, tok også Sweet en retning til adskillig mer hardere materiale. Der låtene til da hadde vært preget av pop og nokså harmløse arrangementer, tok bandet fra da av virkelig føringen innen glamrocken.

Ingen av disse tre låtene ble utgitt på noe album, noe som kunne skyldes at band og managerne Chinn/Chapman aldri var helt enige om den musikalske utviklingen. Til tross for at samarbeidet skulle vare til 1974, var det ofte at Sweet på album og konserter spilte hardere og egetskrevet materiell - mens Chinn/Chapman-komposisjonene ruget radioer og hitlister.

Slikt kunne bare ikke gå bra i lengden.

Men i 1972 levde Sweet ennå på høyden, og inn i 1973 skulle bandet levere flere storsingler - og også en aldri så liten klassiker innen glamrocken.


storbritannia

THE SWEET

POPPA JOE
1971 RCA
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
Produsert av Phil Wainman
 sweet poppa joe

uk tyskland norge
11 2 3


Publisert i 1972
mandag, 14 januar 2013 20:11

Sweet - Funny Funny | Co-Co

Med Sweet i førersetet, tok rockens utvikling igjen en ny og uventet retning. Men i motsetning til de tyngre tonene som runget over kontinentene i 1970, fantes det knapt nok noe farlig over glamkulene den britiske kvartetten slynget ut.

Ved gjennombruddet i 1971, var det imidlertid svært like rock over Sweet. Årets to store hitsingler hadde derimot mye mer felles med sukkerpop som Archies Sugar Sugar - og det var nettopp poenget og drivkraften ved den gryende glamrocken.

Sweet ble dannet i 1968 fra restene av bandene Wainwright's Gentlemen og The Sweetshop. Begge gruppene var gjennom 60-tallet preget av gjennomtrekk av bandmedlemmer, men i 1968 - forkortet til The Sweet - startet besetningen å stabilisere seg.

Etter et mislykket opphold på selskapet Fontana - og et par fiaskosingler i 1968, fikk Sweet kontrakt med EMI. Det resulterte i et par-tre singler i Sugar Sugar-klassen som stort sett ikke falt i nåde hos noen.

I 1970 startet derimot ting å skje. For det første ble multiinstrumentalist Andy Scott hyret inn, og med han fikk bandet adskillig flere bein å stå på. Sammen med Brian Connolly på vokal, Steve Priest på bass og Mick Tucker på trommer - ble disse fire Sweet slik man kjenner dem. Kvartetten skulle holde sammen like frem til 1979.

Andy Scott ble hyret inn i samråd med med produsent Phil Wainman, som også introduserte de tre andre bandmedlemmene for låtskriverduoen Nicky Chinn og Mike Chapman. Sammen videreutviklet de den enkle Archies-popen med litt mer kraftfulle gitarer fra den gryende tungrocken, og på den måten fikk Sweet fra første stund en lett gjennkjennelig sound.

Chinn og Chapman ble snart like mye managare som låtskrivere, og Sugar Sugar ble samarbeidets første resultat. RCA bet til slutt på limpinnen, og dermed fikk Sweet også et stort og mektig plateselskap i ryggen.

Fra første stund resulterte dette også i hinsides tekster og refrenger som formelig skrellet seg inn i øregangene, og Funny Funny og Co-Co var bare starten av hva som var i vente fra bandet de kommende årene. Sistnevnte ble en av årets største slagere, til tross for at den ikke nådde helt til topps på listene. Det vil si, i Tyskland tok det fullstendig av - og singlen ble liggende hele 17 uker inne blant topp 10.

Debutalbum til Sweet het også helt riktig: Funny How Sweet Co-Co Can Be. Og det kunne man jo ha helt rett i!


storbritannia

THE SWEET

FUNNY FUNNY
1971 RCA
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
Produsert av Phil Wainman
 sweet funny funnysweet funny how can be co co
Utgitt på albumet Funny How Sweet Co-Co Can Be

uk tyskland norge
13 5 2


CO-CO
1971 RCA
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
Produsert av Phil Wainman
sweet co cosweet funny how can be co co
Utgitt på albumet Funny How Sweet Co-Co Can Be

usa uk tyskland norge
99 2 1 2


Publisert i 1971