mandag, 20 august 2012 00:00

Beatles - Penny Lane | All You Need is Love

Skrevet av

Hadde det vært opp til The Beatles selv, hadde det litt en stille vår fra The Fab Four. Da det ikke bli slik, skyldes det en utålmodig manager - og et utålmodig plateselskap - som syntes bandet brukte ulovlig lang tid i studio.

Og da ante de knapt ennå hva som skulle komme ut av det (den gang) lange studiooppholdet.

I februar, to måneder inn i den prosessen som skulle bli Sgt. Pepper, kom dobbeltsinglen Penny Lane/Strawberry Fields Forever ut i butikkhyllene. Begge sporene ble godt mottatt, og begge hadde temaer knyttet til barndommens minner i Liverpool. Selv om begge låtene tradisjonen tro var signert Lennon/McCartney, var den muntre men allikevel surralistiske Penny Lane McCartneys verk - mens den flytende (på flere måter) Strawberry Fields Forever, var John Lennons komposisjon.

Penny Lane ble forvørig den av sporene som fikk mest radiospilling - spesielt i USA der den gikk helt til topps på Billboard.

Felles for de nokså ulike låtene, var bruken av usedvanlige instrumenter innen rocken - og dette bare videreførte de kreativene ideene fra Rubber Soul og Revolver. Noe utrolig nådde den aldri førsteplassen i hjemlandet: Den ble i disse ukene okkupert av Engelbert Humperdinck(!).

Da Beatles (endelig) trådde ut av studioet og lanserte Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band 1. juni, var det på flere måter et nytt band. Som ved Revolver fra 1966, var låtmateriellet likt både i USA og Europa - og også her var bandet en lang finger foran de aller fleste andre europeiske grupper og arister, som helst kommersialiserte albumene skreddersyd for det amerikanske markedet.

Utad fremstod nå Beatles med uflidd hår, Lennon hadde fått briller, de hadde latt barter og skjegg gro - og både musikalsk og visuelt, stod de nå langt unna de fire talentfulle unge mennene fra platedebuten tilbake i 1963.

Sgt. Pepper var et sammensurium av stilarter og idéer. Det var rå rock og lydkollasjer side om side med kabaretinspirerte låter og indiske og psykedeliske toner . Det ble mer eller mindre indirekte henvist til LSD i et spor som Lucy in The Sky With Diamonds. Alt ble allikevel samlet til en helhet, fordi låtene var sekvensert inn i hverandre: Det vil si det var ingen opphold mellom sporene. Dette hadde vært gjort på en del store klasssike verk tidligere, men aldri fra et rockeband.

Sgt. Pepper var tiltenkt som et tenkt psedonym for bandet, da det sies at i hvert fall John Lennon ønsket å bli kvitt det noe uskyldige imaget fra "tidlig-Beatles". Albumet ble etter hvert omgjort til et av tidenes første konseptalbum, der en grunnleggende idè (konsept) var gjennomført fra start til slutt.

Like kjent og nyskapende som musikken og uttrykket for innspillingene, ble albumcoveret. Foruten å symbolsk gravlegge sitt gamle "oss" på coveret, står medlemmene plantet i Sgt Pepper-uniformer sammen med en rekke pappfigurer av kjente ansikter og ikoner - deriblant "seg selv" fra 1963/64 og Stuart Sutcliffe som jo hadde vært bandets første bassist.

Ikke alle ønskede ansikter og figurer ble med på det endelige resultatet. Skuespilleren Leo Gorcey ønsket et honorar for ansiktsbruken, og retusjert bort fra det endelige resultatet. Det sammen skjebnen ble utført ovenfor Ghandi, på sterk oppfordring fra plateselskapet. På bilder fra avfotograferingen, kan man også se Hitler stuet bort i et hjørne ...

Sgt. Pepper var også den første LP-utgivelsen som innholdt plussmateriell som tekstene til låtene, samt coveret kunne brettes ut omtrent som et hefte/bok. I tillegg kunne man klippe bildekort av både Sgt Pepper og bandmedlemmene.

For de største bandene og mer seriøse artistene, ble tanken om tekster og ekstra info på platecoveret nokså kjapt snappet opp og videreført - men idèen førte også til plateselskapene like raskt innså at her kunne det reklameres! Snart var de fleste LP-utgivelsene enten i Beatles' ånd - eller innleggslommene for LP-platene var fyllt opp av likegyldig og heller kommersielt rettet reklame for selskapenes artister og utgivelser.

Det ble ikke sluppet noen singler fra Sgt. Pepper, men mange av låtene regnes blant bandets beste og mest slitesterke.

With a Little Help From My Friends skulle snart bli en stor (gjennombrudds)hit for Joe Cocker, mens avslutningssporet A Day in the Life ofte blir regnet som en av Beatles' beste låter og innspillinger.

Albumet ble et kunstnerisk høydpunkt både innenfor rocken og den psykedeliske bølgen, men den var også viktig fordi utgivelsen viste at det var mulig å være nyskapende og spennende, uten at publikum tok avstand fra musikken. Tvert imot: Albumet ble en stor kommersiell suksess og lå uker på topp i alle de store platelandene.

En drøy uke etter at Sgt Pepper hadde nådd butikkene, kom All You Need is Love i butikkene. Låta hadde vært fremført i Our World, verdens første satelittoverførte TV-sending over kontinentene. Noen uker etter var den i butikkene, og ble bandets største singlesuksess dette året.

All You Need is Love startet med å sitere Frankrikes nasjonalsang, gikk videre i å sitere fra låter som In the Mood og Greensleeves - før den endte i en selvironisk fleip med seg selv i She love you, yeah yeah, yeah.

Den ble et av de store symbolene på The Summer of Love - og har siden symbolisert nettopp Love, slik få andre låter har gjort gjennom tidene.

Helt på slutten av året kom TV-filmen og EP-en Magical Mystery Tour. Den ble bare måtelig mottatt, og heller ikke EP-en solgte all verden til Beatles å være. Bortsett fra i USA, der den ble utgitt som en hel LP blant annet inkludert både Penny Lane og All You Need is Love.

I desember kom også en ny stor single i Hello Goodbye, som på disse sidene vil omtalt under 1968.

Allikevel knirket det noe i det velsmurte og kreative maskineriet. I august døde manager Brian Epstein, og med ham forsvant kanskje den personen i Beatles' verden som til nå hadde klart å holde dem i ørene om krumspringene fra enkelte bandmedlemmer ble for surrelastiske.

1968 skulle jovisst bli nok et stort år for Beatles som band, men albumet som kom - ble ikke helt som tidligere utgivelser.


storbritannia

THE BEATLES

rmf logo

PENNY LANE
Strawberry Fields Forever
1967 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles penny lane
rs456

usa uk tyskland norge
1 2 1 1

<>

ALL YOU NEED IS LOVE
1967 Parlaphone
(John Lennon/Paul McCartney)
Produsert av George Martin
beatles all you need is love
rs370

usa uk tyskland norge
1 1 1 1

<>

Sist redigert mandag, 30 juni 2014 10:59