mandag, 09 desember 2013 10:17

Geir Børresen og Smurfene | Smurfesangen

Skrevet av

Skylden på smurfefeberen på slutten av 70-tallet, kan man legge på den den belgiske tegneserie-skaperen Pierre Culliford som hadde skapt smurfene allerede i 1958.

Han visste (heldgvis) ikke da at 20 år senere skulle både små og store nordmenn gå å tralle rundt på de underligste smurfelåter, skrevet av nederlenderen Vader Abraham - alias Pierre Kartner.

Smufene fikk ikke sitt internasjonale gjennombrudd før et par år etter at produsent Ola A. Sørli fikk Geir Børrsen til sitt nystartede plateselskap deciBel. Da var nordmenn så lei av fenomenet, at Trond Viggo Thoresen slo til med en siste smurfeslager i Tramp på en Smurf. Det var etter tre LP-er som solgte i over 400 000, tegneserier og TV-opptredener - og ikke minst en av Norgeshistoriens først spinn-off produktserie i småfigurer som ble solgt i leketøysforretninger.

Slikt ble det selvfølgelig bråk av i konservative norske medier (tenk å synge om Smurfeøl for barn!), men det la grunnlaget for produsent Sørlis videre satsing innen norsk populærmusikk. Han fikk nok penger i kassa til blant annet å satse stort på et navn som Dollie (de Luxe) like inn i det nye tiåret.

Geir Børresen var et velkjent navn i 1978; spesielt for de minste gjennom NRKs barne-TV-programmer. Han var utdannet skuespiller og var fra 1968 til 1988 fast ansatt i Nationaltheatret ved siden av TV-opptredenene. På 80-tallet ble han mest kjent som "mannen bak dukkene" i nye barneprogrammer som Tre-fire-fem (Labbetuss) og Sesam Stasjon (Max Mekker).

Suksessen i 1978 var Sørlis ide, etter at Smurfesangen hadde gått som en farsott i Mellom-Europa. I tysk versjon hadde den endevendt de tyske listene, og også britene hadde sendt låten skyhøyt på sine lister. Svenskene ga også en svensk utgave, men denne solgte langt mindre enn fenomenet som spredte seg i Norge.

Med tekster av Andreas Diesen, noe hjulpet av sin svenske medforfatter i Klasse Möllberg, ble tre smurfealbum sendt ut i perioden november 1978 til desember 1979. Interessen var selvsagt labrere for hvert album, men førstealbumet i Smurfeland ble liggende et halvt år på listene og fem uker på topp.

Som single ble Smurfesangen en av tiårets mest populære norskspråklige singler, helt på høyde med låtene fra den norskspråklige gullalderen på listene fem år tidligere.

Geir Børresen forsøkte seg senere med figuren Eddi, som bare ble en måtelig suksess. I 1993 vendte han tilbake på popmarkedet med en nyutgivelse av smurfelåtene, og en ny single i Smurfenes beste hip-single.

Mannen bak hele den musikalske smurfefarsotten, Pierre Kartner, skapte nærmest Vader Abraham som en eventyrfigur på siden av en allerede suksessrik låtskriverkarriere. Han er blant Nederlands mest solgte låtskrivere innen landets mer tradisjonelle musikkarena, som omfatter hva vi nordmenn kanskje vil kalle "ølteltmusikk" - en slags mellom-europeisk variant av vår egen dansebandmusikk.

I 2010 kunne hele Norge - og resten av Europa - høre et typisk eksempel på sjangeren hans, da han stod bak Nederlands Sieneke og hennes låt til Eurovision i Oslo: Ik ben verliefd.

Avstanden til Smurfesangen var slett ikke så lang man kunne tro!

I dag er smurfene velkjente gjennom en haug av innspillinger og utgivelser for de minste. Originalen fra 1978 har imidlertid på sitt eget lille snedige vis overlevd årgangene, og så for det bli opp til hver enkelt om de vil smurfe med eller helst ikke ...?



Sist redigert mandag, 30 juni 2014 12:15