Med Gene Kelly og Olivia Newton-John på rollelisten skulle sci-fi musikalen Xanadu være sikret suksess: Den ble en katastrofe! Musikken med ELO og Newton-John ble derimot blant årets mest populære.

Jeff Lynne og hans Electric Light Orchestra gikk inn i 80-tallet som en av verdens mestselgende albumgrupper, og i 1980 våknet også singlekjøperne.

Tittelsporet, sunget av Newton-John skulle bli ELOs største hit noensinne, og også andre låtene fra filmmusikken til Xanadu gjorde det  skarpt verden over. I'm Alive gjorde sitt til at Lynne og de tre andre i ELO faktisk ble blant de svært få navnene i 1980 som maktet flere enn en enslig hitsingle dette året.

Soundtracket til Xanadu var todelt. Første halvdel var av og med Newton-John i samarbeid med låtskriver og produsent John Farrar, som også hadde stått bak låter til Grease og ikke minst You're the One That I Want  i 1978.

Andre halvdel var ELOs verk, der gruppen og Newton-John til slutt forentes i tittelsporet.

Året etter tok Jeff Lynne ELO inn i tidsreisenes alder med konseptalbumet Time, som ble nok en stor suksess. Noen fans savnet riktignok strykerne fra 70-årets ELO, men Time stod allikevel trygt i en egen tid frontet av singlene Hold On Tight (nr 7 i Norge) og Twilight.

Rock N' Roll Is King (nr. 6) ble en ny singlehit i 1983, mens albumet Secret Messages fikk heller labre kritikker. Noe skyldes kanskje at plateselskapet tvang Lynne til å halvere prosjektet, slik at halvparten av låtene aldri ble utgitt. Blant disse var den ennå sagnomsuste Beatles Forever, som siden kun har figurert rundt i demo-utgaver.

Lynne bestemte seg for å ta en pause, samtidig som bassist Kelly Groucutt forlot bandet - og trommis Bev Bevan gikk til Black Sabbath. I 1986 var allikevel ELO tilbake i platehyllene i en adskillig enklere form, med Lynne, Bevan og Richard Tandy som gjenværende medlemmer. Balance of Power med korte treminutterslåter og en frisk produksjon, fikk stort sett skryt og solgte bra, selv om enkelte påpekte at utgivelsen bar preg å være mer Jeff Lynne solo enn ELO.

Deretter ble bandet oppløst: Lynne ble en av det kommende tiårets store produsenter og låtskrivere for "falne stjerner" som Tom Petty, Roy Orbison - og ikke minst prosjektet Traveling Wilburys. Og på midten av 90-tallet var han sentral i å pusse opp glemte låter fra Beatles-katalogen.

Selv om Bevan pusset støvet av ELO dette tiåret i Electric Light Orchestra Part II, regnes albumet Zoom i 2001 som eneste ofisielle ELO-album i ettertid. Her medvirket kun Tandy fra originalmedlemmene (og på en enkelt låt) utenom Lynne, og tog og overskudd hadde nok forlatt perrongen for ELO som band.

Til tross for store salgstall og Lynnes senere status som en studiotrollmann, har allikevel verken han eller Electric Light Orchestra underlig nok fått noen heder og ære i f.eks. Rock & Roll Hall of Fame.

Olivia Newton-John skulle bruke suksessen i 1980 til å bygge videre på en allerede stor karriere, spesielt i USA.

I Norge ble hun aldri en storselger, og kun Heart Attack skulle gjeste våre lister i ettertid. 1981-albumet Physical solgte allikevel bra også her, mens både tittelspor og album ble noe av en gigantsuksess over Atlanteren.

På midten av 80-tallet falt popkarrieren noe, men hun ble destod mer synlig i mediene gjennom sine engasjement for helse og velvære - og ikke minst bidro hun til å synliggjøre et tabu-område - som det den gang var - for brystkreften.

Hun har fortsatt med regelmessige utgivelser, blant annet et par juleinnspillinger som har blitt godt mottatt - og Newton-John befinner seg musikalsk i dag godt innenfor voksenpop-en.

Fiaskoen til Xanadu som film, gjorde at det ble en liten pause i de store musikalfilmene fra Hollywood. Det var som om man ventet på at nye trender i popmarkedet skulle stabilisere seg - og det gjorde det jo. Først ut i en ny rekke av filmbaserte hits, skulle bli noe av en farsott på norske TV-skjermer: Fame.




 

Publisert i 1980

Da Grease ble en stor suksess mens Saturday Night Fever ennå surfet høyt både på lerret og platespiller, var slett ingen tilfeldighet.

Bak filmen stod nemlig samme produsent - og Bee Gees' manager - Robert Stigwood.

Selve historien Grease var allerede en kjent musikal, og hadde etter premieren i 1971 i Chicago vært oppført både på Broadway og West End. På Broadway gikk den sammenhengende helt frem til 1980.

Stigwood visste hva han gjorde. Han tok med seg den nå kjente John Travolta (f. 1954), som med Saturday Night Fever hadde fått sitt definitive gjennombrudd på lerretet. Olivia Newton-John var i 1978 en av de mestselgende kvinnelige navnene i USA - der karrieren hennes på denne tiden var betydelig større enn i Europa.

Foruten låtene som allerede hadde versert på teateret og i musikalen, fikk også Stigwood inn flere nyskrevne sanger. Blant annet fikk han hentet inn Barry Gibb, som skrev tittelmelodien Grease - som ikke var inkludert i selve filmen. You're the One That I Want var også skrevet for filmversjonen, og ble sluppet i butikkhyllene lenge før Grease nådde kinolerretet.

Femtitalls-nostalgien og dansefeberen som rådet, skapte en miks som ble en umiddelbar suksess - og i Norge opplevde Grease i forhold til antall uker på topp på albumlistene, større popularitet enn Saturday Night.

You're the One That I Want er nummer to på adelskalenderen over tidenes mest populære singler i Norge, bare slått av Baccara. Den lå atten uker på topp - og 29 uker totalt inne på VGs singleliste.

Oppfølgeren Summer Nights ble noe labrere mottatt - men det skulle vel bare mangle. Unntaket var hos britene, der låten ikke var langt unna forgjengeren i popuaritet. Summer Nights var forøvrig blant de orignalene låtene fra 1971-oppsetningen.

En tredje single, Hopelessly Devoted to You med kun Olivia Newton-John, ble også en stor slager, men kom aldri inn på listene i Norge.

Stigwood og Travolta gjorde mye rart etter Grease, og 80-tallet ble nesten en katastrofe for begge. Travolta fikk derimot karrieren på fote igjen ved inngangen til 90-årene, og Stigwood fikk samme tiår en stor triumf med innspillingen av Evita - med Madonna i hovedrollen.

Oliva Newton-John bommet også fælt da hun deltok i katastrofe-musikalen Xanadu i 1980 - men i tospann med Electric Light Orchestra ble musikken en stor suksess.  To år etter Grease, sommeren 1980, var Newton-John tilbake på toppen av hitlistene.

Grease overlevde 70-tallet både visuelt og musikalsk, og har blitt satt opp på scener og gjenutgitt på platemarkedet flere ganger siden. En oppfølger - Grease 2 - ble derimot i 1982 heller lunkent mottatt.

En remiks av de mest populære låtene ble en hitsingle som The Grease Megamix i 1991, mens foreløpig siste store oppsetning på scenen var en Broadway-oppsetning i 2007.




Publisert i 1978
torsdag, 20 juni 2013 10:06

Olivia Newton-John - Long Live Love

Olivia Newton-John ble født i Cambridge, England - men vokste opp i Melbourne, Australia.

I Melbourne opptrådde hun både alene og i en jentetrio far fjortenårsalderen, og hun ble utover 60-tallet et riktig så kjent navn gjennom opptredener i radio og TV. Da hun i 1965 vant en nasjonal talentkonkurranse, var premien en tur til popmusikkens hjemland, Storbritannia, og en innspilling på selskapet Decca.

Newton-John reiste til Europa i 1966 der hun spilte inn singlen Till You Say You'll Be Mine, som ikke akkurat fanget den store oppmerksomheten. Deretter dannet hun duoen Pat and Olivia sammen med Pat Carroll - ei veninne fra Melbourne Oliva hadde kjent i flere år. Sammen turnerte de nattklubber i flere år, før Carrolls visum gikk ut. Der Carroll returnerte til Australia, valgte Olivia å bli igjen i Storbritannia for å satse videre.

I 1970 ble hun rekrutert til sciene ficton-musikalen Toomorrow, som ble langt fra noen stor suksess. Toomorrow var basert på en fiktiv sanggruppe med samme navn, i samme tråd som The Monkees. Det var ikke overraskende samme produsent, Don Kirshner, som stod bak begge disse prosjektene.

Året etter løsnet endelig karrieren, da Olivia spilte inn Bob Dylans It's Not For You - som også ble tittelen på hennes første album. Uttrykket lå langt fra Dylans originale versjon, og Olivia Newton-John ble raskt satt i en bås midt mellom country og såkalt voksenpop.

Låta slo også til i Norge, der It's Not For You ble liggende inne på vår singleliste i 12 fine uker.

Hun fulgte opp med flere singler som solgte bra, og som også skapte henne et navn i USA: Banks of the Ohio, som gjorde det best i Norge i Ann Louise Hansons innspilling - og John Denvers Take Me Home, Country Roads ble begge fine suksesser.

Hennes aller største hit frem til 1974, var imidlertid Let Me Be There fra 1973 - som sørget for hennes egentlige gjennombrudd også i USA.

Ingen av disse nådde norske lister. Det gjorde imidlertid Long Live Love, som Olivia representerte for Storbritannia i Eurovision Song Contest i Brighton. Det var en låt som var skapt for konkurransen, noe som ikke var vanskelig å høre. Olivia hadde forøvrig sunget seks bidrag i en hjemlig finale, der disse ble samlet til halvparten av hennes album for året.

I USA ble alle disse låtene skrapet til fordel for andre spor, og albumet ble gjenutgitt der i en hel forskjellig utgave enn i Europa. Amerikanere flest har vel knapt hørt Long Live Love.
Olivia distanserte seg senere fra innspillingen, men hun ar da opttrådd med låta flere ganger siden.

Etter denne singlen og frem til 1978, gjestet ikke Olivia Newton-John våre lister igjen - og knapt nok de britiske. Hun flyttet til USA og gjorde der braksuksess med en strøm av topp 10-singler, hvor to nådde helt til topps på Billboard.

I 1977 begynte imidlertid karrieren også å dale der, og Olivia innså at karrieren trengte en ny retning. Hun fikk tilbudt rollen som Sandy i Grease, og resten er historie - som man så fint sier.


storbritannia

OLIVIA NEWTON-JOHN (f. 1948)

LONG LIVE LOVE
1974 EMI
(Valerie Avon/Harold Spiro)
Produsert av Nick Ingman
olivia newton john long live love olivia newton john long live love album
Utgitt på albumet Long Live Love
uk norge
11 3


Publisert i 1974