torsdag, 13 februar 2014 10:37

Kiss - Shandi

Skrevet av

1980 var egentlig et år der Kiss' som fenomen og band gikk inn i en litt dalende kurve, men i Norge fikk de maskekledde sin største single noensinne med Shandi.

Riktnok oppnådde Unholy tolv år senere en høyere plassering på VGs singleliste, men denne hadde en adskillig kortere fartstid på Topp 10, som det enda var dengang.

Kiss var i 1980 egentlig en trio, da trommis Peter Criss (Peter Crissoula f. 1947) kun deltok på promoteringen av single og album - og sluttet kort etter utgivelsen. De fleste slagene på albumet Unmasked (som defintivt ikke var det), ble håndtert av musikeren Anton Fig.

Criss, Paul Stanley (Stanley Harvey Eisen f. 1952), Gene Simmonds (Chaim Witz f. 1949) og Ace Frehley (Paul Frehley f. 1951) dannet Kiss tilbake i 1973, og fikk en viss oppmerksomhet fra første gitarspak med sine velkjente kostymer - til tross for et par-tre utgivelser som vel ikke akkurat kunne kalles musikalske mesterverk.

Fra 1975 løsnet det imidlertid, først og fremst grunnet et rykte som noe av et live-band - samt en ikke ukjent Alive-utgivelse som bli en langtidsselger i USA. Med Destroyer i 1976 satte de standard for de kommende årene med en tungrock nesten på grensen til det ironiske, produsert av Alice Cooper-produsent Bob Erzin. Fra albumet kom den rolige balladen Beth, som ble bandets første store hitsingle.

I 1978 var Kiss USAs mest populære band, med en tilhengerskare som møtte opp på konsertene sminket som heltene. Det ble utgitt tegneserier, animerte filmer og effekter som var nesten unike i omfang gjennom historien - og 1978 ble kronet med samtidige soloutgivelser fra alle i kvartetten.

Ingen grupper tjente inn flere dollar i disse årene enn Kiss.

I Europa var man mer tilbakeholdne, og det var først da Kiss ro(t)et seg inn i mer radiovennlige spor, at suksessen også spredte seg her. Discorockeren I Was Made For Loving You ble en slags nestenklassiker i 1979 og bandets egentlige gjennombrudd både i Norge og i hjemlandet.

Da Shandi kom i 1980, var den store entusiasmen egentlig på retur i Statene - mens Kiss nå fikk en usedvanlig trofast hærskare her til lands. Unmasked ble faktisk det første albumet på fem år som ikke solgte til millionen i USA.

Ny trommis etter Unmasked ble Eric Carr, egentlig Paul Charles Caravello, 1950-91.

De neste utgivelsene fra Kiss fikk nokså varierte mottakelser, og Shandi så i mange år ut til å bli Kiss' enslige svale av en storsingle i Norge. Etter et par heller ignorerte utgivelser, slo de imidlertid tilbake med Lick It Up i 1983, som gjenreiste Kiss' som allsangfaktor og fenomen. Denne gang var bandet også umaskert for første gang både live og på platecover

Frehley sluttet samtidig i bandet, og etter par "mellomgitarister" kom Bruce (Howard) Kulick (f. 1953) med som fast gitarist ut tiåret.

Selv om albumene også i 1984 og 1985 solgte greit, var musikkpressen slemmere enn noensinne og parkerte Kiss som en parodi på seg selv og trillet ut både stjerner og terninger langt nede på skalaen.

Crazy Nights i 1987 ble en slags revenge for bandet med gode salgstall og deres største hit noensinne til da i Storbritannia med Crazy, Crazy Nights - en single som fikk mye radiospilling i Norge og seilte inn som en nr 7-hit for bandet. Også powerballaden Reason To Live ble godt kjent.

Imidlertid påpekte mange, også den trofaste fansen, at det kommersielle radioformatet og den økende bruken av eksterne låtskrivere, hadde først Kiss inn i et bakrom av hva bandet en gang stod for.

Hot in the Shade ble heller labert mottatt i 1989 og det var tid for en forandring.

Revenge i 1992 var de gjenforent med deres produsent fra 70-tallet Bob Ezrin, og resultatet var det mest ærlige og best mottatte Kiss-albumet på år og dag.

 



 

Sist redigert mandag, 30 juni 2014 16:40