Med Gene Kelly og Olivia Newton-John på rollelisten skulle sci-fi musikalen Xanadu være sikret suksess: Den ble en katastrofe! Musikken med ELO og Newton-John ble derimot blant årets mest populære.

Jeff Lynne og hans Electric Light Orchestra gikk inn i 80-tallet som en av verdens mestselgende albumgrupper, og i 1980 våknet også singlekjøperne.

Tittelsporet, sunget av Newton-John skulle bli ELOs største hit noensinne, og også andre låtene fra filmmusikken til Xanadu gjorde det  skarpt verden over. I'm Alive gjorde sitt til at Lynne og de tre andre i ELO faktisk ble blant de svært få navnene i 1980 som maktet flere enn en enslig hitsingle dette året.

Soundtracket til Xanadu var todelt. Første halvdel var av og med Newton-John i samarbeid med låtskriver og produsent John Farrar, som også hadde stått bak låter til Grease og ikke minst You're the One That I Want  i 1978.

Andre halvdel var ELOs verk, der gruppen og Newton-John til slutt forentes i tittelsporet.

Året etter tok Jeff Lynne ELO inn i tidsreisenes alder med konseptalbumet Time, som ble nok en stor suksess. Noen fans savnet riktignok strykerne fra 70-årets ELO, men Time stod allikevel trygt i en egen tid frontet av singlene Hold On Tight (nr 7 i Norge) og Twilight.

Rock N' Roll Is King (nr. 6) ble en ny singlehit i 1983, mens albumet Secret Messages fikk heller labre kritikker. Noe skyldes kanskje at plateselskapet tvang Lynne til å halvere prosjektet, slik at halvparten av låtene aldri ble utgitt. Blant disse var den ennå sagnomsuste Beatles Forever, som siden kun har figurert rundt i demo-utgaver.

Lynne bestemte seg for å ta en pause, samtidig som bassist Kelly Groucutt forlot bandet - og trommis Bev Bevan gikk til Black Sabbath. I 1986 var allikevel ELO tilbake i platehyllene i en adskillig enklere form, med Lynne, Bevan og Richard Tandy som gjenværende medlemmer. Balance of Power med korte treminutterslåter og en frisk produksjon, fikk stort sett skryt og solgte bra, selv om enkelte påpekte at utgivelsen bar preg å være mer Jeff Lynne solo enn ELO.

Deretter ble bandet oppløst: Lynne ble en av det kommende tiårets store produsenter og låtskrivere for "falne stjerner" som Tom Petty, Roy Orbison - og ikke minst prosjektet Traveling Wilburys. Og på midten av 90-tallet var han sentral i å pusse opp glemte låter fra Beatles-katalogen.

Selv om Bevan pusset støvet av ELO dette tiåret i Electric Light Orchestra Part II, regnes albumet Zoom i 2001 som eneste ofisielle ELO-album i ettertid. Her medvirket kun Tandy fra originalmedlemmene (og på en enkelt låt) utenom Lynne, og tog og overskudd hadde nok forlatt perrongen for ELO som band.

Til tross for store salgstall og Lynnes senere status som en studiotrollmann, har allikevel verken han eller Electric Light Orchestra underlig nok fått noen heder og ære i f.eks. Rock & Roll Hall of Fame.

Olivia Newton-John skulle bruke suksessen i 1980 til å bygge videre på en allerede stor karriere, spesielt i USA.

I Norge ble hun aldri en storselger, og kun Heart Attack skulle gjeste våre lister i ettertid. 1981-albumet Physical solgte allikevel bra også her, mens både tittelspor og album ble noe av en gigantsuksess over Atlanteren.

På midten av 80-tallet falt popkarrieren noe, men hun ble destod mer synlig i mediene gjennom sine engasjement for helse og velvære - og ikke minst bidro hun til å synliggjøre et tabu-område - som det den gang var - for brystkreften.

Hun har fortsatt med regelmessige utgivelser, blant annet et par juleinnspillinger som har blitt godt mottatt - og Newton-John befinner seg musikalsk i dag godt innenfor voksenpop-en.

Fiaskoen til Xanadu som film, gjorde at det ble en liten pause i de store musikalfilmene fra Hollywood. Det var som om man ventet på at nye trender i popmarkedet skulle stabilisere seg - og det gjorde det jo. Først ut i en ny rekke av filmbaserte hits, skulle bli noe av en farsott på norske TV-skjermer: Fame.




 

Publisert i 1980

Den største albumsuksessen i Norge i 1979, kom fra Jeff Lynne og hans ELO. Don't Bring Me Down ble også deres største single til nå, selv om den pussig nok aldri kom inn på VGs singleliste.

Electric Light Orchestra hadde sin opprinnelse tilbake i 1971, da den noe skumel og eksentriske Roy Wood ønsket å utforske nytt musikalsk terreng utover hans eget band, The Move. Wood og Move hadde i 1968 hatt en fin hitsingle også i Norge med Blackberry Way.

Jeffrey (Jeff) Lynne (f.1947) ble rekrutert til begge bandene, og ELO oppstod først som et eksperimenlt sideprosjekt. Interessen fra bandmedlemmene førte imidlertid raskt til at The Move ble nedlagt som band, og ELO ble hovedbandet. En viktig brikke i begge gruppene var også keyboardisten Bev Bevan, som skulle bli med Lynne og ELO helt frem til 1986.

Roy Wood forsvant ut akkurat da ELO var i ferd med å få et lite gjennombrudd, og allerede i 1973 fikk de en liten singlehit med Showdown også i Norge. Det ble imidlertid kun med denne, og i det neste to-tre årene var bandet større i USA enn hjemme i Europa. Et stort gjennombrudd på Billboard, fikk de med balladen Can't Get it Out of My Head i 1974 - og albumet Eldorado.

Multimusikeren Jeff Lynne klarte nå å stabilisere besetningen med en grunnleggende kvartett pluss tre strykere:


  • Jeff Lynne - vokal og "alt annet"
  • Bev Bevan (f. 1947) - trommer
  • Richard Tandy (f. 1948) - tangenter
  • Kelly Groucutt (1945-2009) - bass (fra 1974).

I tillegg medvirket fiolinisten og cellistene Mik Mikinski, Hugh McDowell og Melvyn Gale som bandmedlemmer gjennom det meste av 70-tallet. Disse ble imidlertid sparket foran utgivelsen av Discovery i 1979, slik at ELO dette året bestod av kvartetten nevnt over.

 Også arrangøren og dirigenten Louic Clark spilte en viktig rolle i ELOs sound og produksjoner.

I 1976, etter fem album og stor suksess i USA, våknet endelig også Norge og Europa. Albumene A New World Record og Out of the Blue ble begge store suksesser, og flere hitsingler kom på løpende bånd de to neste årene.

Konsertene ble store suksesser, der ELO var helt i forgrunnen av den teknologiske utviklingen med store scener og lasere. Deres fremste visuelle sjakktreff, var en UFO - formet fra og som logoen. Foruten å bruke denne både på platecover og på scenen, kunne man til og med få kjøpt en lysende og blinkende diskos-UFO - om man hadde interesse for det!

Musikalsk ble ELO mer strømlinjet og ufarlige disse årene, og de serverte kanskje noe av det mest søte og klissete innen poprocken. Man gjenkjente en ELO-låt straks man hørte den.

Discovery var Lynne mer pop enn noen gang tidligere, og kritikerne var langt fra overbegeistret. Frasen Disco, very! har siden blitt et velkjent uttrykk både fra bandmedlemmer og musikkskribenter for utgivelsen.

Allikevel fikk de to av deres største singler til nå, der Shine a Little Love snek seg også inn på vår singleliste på forsommeren - mens Don't Bring Me Down ble deres største alle andre steder.

Kanskje hadde da nordmenn kjøpt fra seg ELO for denne gang: Discovery ble liggende 34 uker inne på VGs albumliste - hvorav hele tolv på førsteplass. Ingen andre album var i nærheten av samme popularitet dette året.

Jeff Lynne og ELO skulle derimot få sine listestoppere året etter. Anledningen var da skandalefilmen Xanadu, men i tospann med Olivia Newton-John skulle de alliekvel gjøre både soundtrack og tittellåt til noe av en suksess.



Publisert i 1979