Boney M. og produsent Frank Farian ventet nesten et halvt år med neste singleutgivelse, etter at de omtrent hadde endevendt både hitlister og salgstall med Rivers of Babylon sommeren og høsten 1978.

I oktober og november gikk single nummer to fra Nightflight to Venus, Rasputin, inn på topp 10 på de fleste listene i Europa - men bare en drøy måned senere, skulle gruppen komme med en låt som sendte dem til nye høyder.

Mary's Boy Child - Oh, My Lord var en slags mini-medley, frontet av Harry Belafontes juleklassiker sammen med en noen egenproduserte strofer og den allsang-gospel-lignende avlustningen av låten.

Den ble tidenes største julehit frem til dags dato, i alle fall siden offisielle lister hadde blitt introdusert på 50-tallet, og i Storbritannia solgte singlen i over millionen og lot Boney M. få sin andre single blant tidenes mest solgte på de britiske øyene.

I Norge maktet ikke Mary's Boy Child å vippe søstrene Baccara av tronen, men dertil holdt den seg på VGs singleliste helt til februar. I ettertid finnes det vel et dusin forskjellige versjoner og remikser av låten, og det er nesten uråd i dag å finne tilbake til den orignale utgaven fra 1978.

Farian jobbet sent og sakte med et nytt album, og da dette lot vente på seg - kjørte han nok en ny single ut i hyllene i april. Bygget på det gamle barnerimet Polly Wolly Doodle, som i sin tid ble verdenskjent av Shirley Temple, ble Hooray! Hooray! nok en storslager - og en låt som gjorde at de fleste i kjølige vårdager lengtet frem mot både sommer og ferietid.

Da albumet Oceans of Fantasy kom i hyllene i september, var derimot Hooray! Hooray! kuttet fra sporlisten, mens b-siden Ribbons of Blue var inkludert - i en underfundig forkortet utgave.

Om noen hadde ventet at dette albumet skulle videreutvikle det mer radiovennlige og folkelige Boney M., ble de nok overrasket - da discoen var klart og tydelig tilstedeværende.

Første ordinære single - og gruppens aller siste virkelig store single - var Gotta Go Home / El Lute: En dobbeltsingle med ingen definert a-side, der førstnevnte var en typisk Boney M. slager i Ma Baker-klassen, mens El Lute fortsatte den mer folkelige balladestilen det mer voksne publikumet hadde latt seg fenge av.

I noen land ble låtene utgitt hver for seg, slik at Boney M. i løpet av året hadde fire store hitlåter å se tilbake på.

Imidlertid ble ikke den neste - og andre - singlen fra Oceans of Fantasy noen stor suksess, og den semireligiøse I'm Born Again ble deres labreste plasserte single siden gjennombruddet både i Storbritannia og flere andre land.

Boney M. var derimot ikke ferdig som nummer 1-gruppe, selv om discoen stilnet på slutten av året. I 1980 stormet Farian og gruppen ut et  samlealbum, frontet av deres siste store originalslagere: My Friend Jack og I See a Boat on the River. Førstnevnte ble promotert i Norge og klatret til nummer 6 her, mens sistnevnte ble en fin slager ellers i Europa.

Deretter endte det hele i nokså kaotiske forhold.

Flere singler flere slupper i 1980 og 1981 uten å oppnå i nærheten av samme suksess som årene 1976-79. Gruppen beholdt riktignok en sterk posisjon i Tyskland og av en eller grunn Spania, men froholdet mellom medlemmene og Farian endte i at deres neste studioalbum, det noe uuttalelige Boonoonoonoos i 1981, endte uten promotering. Danser Bobby Farrel fikk rett og slett sparken, og Boney M. var ute av stand i å opptre med nye materiellet.

Boonoonoonoos viste at Farian og Boney M. visste at discoen var over, og ofte blir dette albumet - med flere referanser til medlemmenes afrikanske og vestindiske røtter - som gruppens mest gjennomførte. Albumet ble en såkalt sleeper, som det heter i musikmiljøet: En utgivelse som solgte bar over tid, uten å sette store spor etter seg på de høyeste tallene av salgslistene.

Reggie Tsiboe erstattet deretter Farrel, men et stortstilt comeback i 1984 ble en gedigen fiasko. To noe uventede hitsingler i Tyskland senere på året hjalp ingenting, da Farian helt tydelig ikke visste om Boney M. skulle henge med i den nye pop-bølgen - eller være en nokså klissete og trygg voksenpop-gruppe.

I 1986 var så Boney M. historie - trodde man.

Det var før Farian ved hjelp av det daværende britiske gull-selskapet PWL fikk samlet medlemmene til dels nyinnspillinger og nye remikser av gamle hits.

Resultatet var flere uventede hitsingler og medieoppslag, og et nytt liv også høyt på de norske singlelistene.

 




 

Publisert i 1979
onsdag, 06 november 2013 10:46

Boney M. - Rivers of Babylon

Ved siden av musikken fra Grease og Saturday Night Fever, var det Boney M.s versjon av en reggae-innspilling som skulle bli blant årets største hits. Hos britene solgte den faktisk mer, så mye at den ennå er blant britenes mest solgte singler gjennom alle tider.

Boney M. og produsent Frank Farian hadde ligget forholdvis lavt i terrenget siden 1977-suksessen Ma Baker. Kun en single hadde kommet etter denne: Belfast, en låt som aldri svippet innom norske lister men gjorde det bra i mange andre land.

Rivers of Babylon var Farians versjon av en innspilling med The Melodians tilbake i 1970. Låten var igjen bygget på teksten fra salme 137, men Melodians fikk aldri noen hit med deres reggae-versjon.

Farian piffet låten opp til en slags pop-disco-gospel-utgave, med mer allsangfaktor og adskillig mindre disco enn tidligere Boney M.-innspillinger. I tillegg introduserte han noe som eksotisk som steel drums i en kommersiell popinnspilling, med klare referanser til de tre kvinnenes bakgrunn fra de karibiske øyene.

Det hele endte i en av årets største hits, og et salg på nærmere to millioner bare i Storbritannia. Singlen ble også Boney M.s største suksess på Billboard. Det hanglet også inn kritikk fra flere musikere, som pekte på at Farian oppførte seg selv som låtskriver - noe som til dels skyldtes at plateselskapet i flere land glemte Melodians' navn på utgivelsene.

En annen faktor var B-siden Brown Girl in the Ring, som etter en stund ble en hit på egen hånd. Da folk og radiopratere var lei A-siden, startet man å spille denne - og singelplaten suste dermed oppover listene igjen i flere land. I noen land, som f eks Canada, ble disse to låtene også utgitt seperat.

Nightflight to Venus var Boney M.s mest eksperimentelle album, som gjennom månedene faktisk ble kortere og kortere i lengden etter hvert som selskapet sendte ut nye eksemplarer til butikkhyllene. De fleste låtene ble kortet ned, noen av dem betraktelig, og lenge var det helt umulig å finne de originale innspillingene som først ble utgitt.

Albumet står vel igjen i dag som en noe rar sammensatt blandings av bisarre coverinnspillinger og noen av Boney M.s mest kjente låter.

Single nummer to fra utgivelsen var Rasputin, en slags russisk-klingende oppfølger til Ma Baker. Da hadde nok nordmenn kjøpt fra seg låtene på albumet, men den ble igjen en stor hit - spesielt i Tyskland og Storbritannia.

På slutten av året valgte Farian og Boney M. å gi ut nok en "behandlet" coverlåt: Denne gang med Mary's Boy Child - og igjen stormet publikum til butikkhyllene, og flere millioner singler veltet ut fra det tyske plateselskapet Hansa.

Publisert i 1978
mandag, 07 oktober 2013 10:24

Boney M. - Sunny | Ma Baker

Med Sunny inn på listene i januar 1977, viste Boney M. at de slett ikke hadde tenkt å la seg glemme etter en enslig storslager.

Singlen var oppfølgeren til Daddy Cool, og selv om den ikke scoret like høyt på listene - banet den vei for gruppen som et fenomen både på listene og på scenen.

Mellom opptredener og turne i Europa utover våren, hadde allerede produsent Frank Farian startet arbeidet med oppfølgeren. Ma Baker bygget videre på soundet fra 1976-utgivelsene, og sørget for nok en toppsingle for Boney M. Likheten med Daddy Cool var slående, men låten var noe mer variert i uttrykket enn 1976-slageren.

Nå het jo også ikke den virkelige Ma Baker Baker, men Barker - men det hadde ble vel ikke riktig så god klang over tittelen med originalnavnet. Selve låten hevdes også å være basert på en tunisisk folkelåt, og det var typisk for Farian å kombinere egne elementer med nettopp folkekjære elementer fra andre kulturer.

I Norge ble både single og album blant årets største suksesser, men nordmennene fikk kanskje noe overdose av Boney M., da neste single Belfast aldri kom inn på vår singleliste. Denne ble en stor suksess i flere andre land, og hjemme i Tyskland sørget den for gruppens fjerde strake nummer 1.

Ma Baker har senere vist seg å kunne la seg realisere også i senere utgaver. Nye versjoner og mikser har kommet både på 80- og 90-tallet, med tyskeren Sash!' bearbeidelse i 1999/2000 som den største suksessen.

Farian og Boney M. avsluttet turne og opptredener på senhøsten 1977 og ga ikke ut noe mer stoff fra Love For Sale. I stedet jobbet man i studio med hva som skulle bli Boney M.s aller største suksess. I april 1978 kom Rivers of Babylon.




Publisert i 1977
mandag, 09 september 2013 19:24

Boney M. - Daddy Cool

I 1975 gikk tyske Franz Reuther etter en begredelig solokarriere inn i studio for å lage en egen innspilling av ska-klassikeren Al Capone. Da "låten" til hans egen forbauselse slo til i Nederland, fikk han en utfordring. Bak moniket Boney M. fantes det nemlig ikke noe band.

Reuther hadde i 1973 hatt sin lille enslige solohit på tysk i hjemlandet som Frank Farian. Han fant raskt ut at han nok hadde et større talent bak mikrofon enn foran, og med den usigelig repterende Baby Do You Wanna Bump skapte han sitt eget sound sammen med en sin egen maskinmanipulerte stemme og en rekke studiomusikere, midt mellom svart og hvit musikk.

Boney M. ble som gruppe skapt da Farian trengte vokalister og frontfigurer til promotering og TV-opptredener. Flere navn var innom gruppen under de første promoteringene, men etter hvert stabiliserte det hele seg med danseren Bobby Farrell, modellen Mazie Williams og vokalisten Marcia Barret. Liz Temperton Mitchell, som skulle bli gruppens mest gjenkjennelige stemme ved siden av Farian selv,  var den siste brikken som falt på plass.

Blant de tidlige navnene som forlot Boney M. før 1976 var Sheyla Bonnick. Hun deltok ikke på en eneste innspilling med gruppen, men femten år senere var hun frekk/smart nok til å utnytte hull i rettigheter og kontrakter og turnerte da under bandnavnet.

Daddy Cool var Boney M.s første ordentlige single, der det fra første stund var Farian sammen med Barret og Mitchell som bidro bak mikrofonen. Farrel skapte nærmest furore med sine helt særegne dansebevegelser, mens Williams bidro kun på scenen. Stemmen hennes var visstnok ikke "egnet" til studiobruk.

Daddy Cool bygget på broen mellom svart og hvit musikk. Den var svart med sin call and response-form, som var som tatt fra den amerikanske slavetiden og den senere gospelen. Den var hvit i alt annet, med blant annet Farian bak rattet fronten av fire frontfigurer med vestindiske og karibiske røtter.

Som disco satte den en standard som ble etterlignet lenge i eurodiscoen. Beat og bass var det viktigste, der vokalen først og fremst syntes å støtte opp om kompet.

På albumet Take the Heat off Me var det adskillig mer varierte stiler, og det ble klart at spesielt Liz Mitchells særegne vokal passet som hånd i hanske for adskillig mer varierte låter enn ren disco. Der var Marcia Barrets stemme mer i sin rett.  Albumet ble forøvrig nærmest bannlyst hos britene, på grunn av sin noe vågale cover.

Også neste single Sunny, en cover av Chers 1966-slager, gjorde det skarpt. Boney M. var ingen døgnflue - og i løpet av 1977 skulle de bare selge flere og flere album og singler.



Publisert i 1976