fredag, 25 april 2014 00:00

Trond Granlund - Girl 16

Skrevet av

Trond Granlund rakk både å synge Elvis som Dynamitt Dennis og svippe innom gruppen Unimits sammen med Grete Faremo, før han de første årene av 80-tallet ble en landets mestselgende popartister.

Singlen Girl 16 var hans største hitsingle, mens albumet Pleasant Suprise ble en storselger som også inkassert en Spellemannspris og gode aviskritikker.

Granland var en ekte østkantsgutt, født på Torshov, men oppvokst på Manglerud. Herfra gikk turen til Lørenskog hvor han slo rot siden. Han hadde spilt i band allerede tidlig i tenårene, og han var mer influert av Elvis enn Beatles. Det kom til syne da han ble medlem av gruppen Jailhouse Rock på starten av 70-tallet, og han ble raskt en del av miljøet rundt Elvis-hyllestene Rock - en serie på fire album.

Han fikk platekontrakt i 1976 og vekslet mellom å bruke kun sitt egen navn og Trond Granlund Band. Låten Say We’re Not Apart fra Made in Manchester ble et lite gjennombrudd, der sangen ble kjent som en norsk hyllest til nylig avdøded Elvis.

Han representerte Norge i flere sangfestivaler i utlandet, og hans første virkelig store single kom med en slik låt: Give Me Time i 1980 (nr 4 på VGs toppliste). Eloise ble en også en hit, og albumet solgte meget bra til å være en norsk popartist med engelske tekster.

De var imidlertid små sammenlignet med Girl 16 og det påfølgende albumet, som kom på tampen av 1981.

1982 var også Granlund med i Melodi Grand Prix, men hans forsøk om Lisa strandet der i dette årets norske semifinale. Vente på noe ble derimot hans fjerde - og siste - store single, mens mange også vil nikke gjenkjennede til hans fotball-låt for det riktig så lokale laget Kjenn. Han var også medlem av den superkorte gruppen X-tra, blant annet med Hilde Heltberg og Marius Müller.

De tre påfølgende albumene solgte greit, men salgstallene var dalende for hver utgivelse. Etter Hearts in dager i 1985, som med et nødskrik skrapte innom VGs albumliste i mai, valgte Granlund å gå bort fra popmusikken.

Siden har han blitt en av landets mest trofaste slitere og kjempet både mot popbransje og sykdom. Han har derimot alltid vendt tilbake, og innen roots-sjangeren var han faktisk en foregangsmann mot slutten av 80-tallet. Flere av albumene hans, som fra 1985 har kommet jevnlig, har også fått svært så hyggelige tilbakemeldinger fra musikkpressen.

I 2001 kom både biografien og samlealbumet På vei til rock’n’roll, typisk nok uten hans største 80-talls-slagere: Noe Granlund selv bevisst valgte, da han både i boken og senere intervjuer har understreket at denne perioden var hans minst tilfredsstillende i musikkbransjen.

Trond Granlunds karakteristiske hese stemme gjorde han allikevel til et stort norsk popnavn i en femårsperiode, der han kombinerte amerikansk vestkystpop med kvalitet på feilfri engelsk.

Hans siste utgivelse kom i 2012 - Bror min og jeg - til blant annet terningkast 5 fra VGs anmelder.


 


Sist redigert mandag, 30 juni 2014 08:10

Media