Eivind M. Sætre

onsdag, 19 juli 2017 21:24

Cliff Richard - Living Doll

17-år gamle Harry Roger Webb var rockerebellen selv mødrene kunne like, da han i 1958 ble lansert som britenes svar på Elvis. Men selv om rock & Roll i starten var svært fremtredende i stilen til han og hans faste backing-gruppe The Drifters" - hadde Cliff Richard egentlig mer til felles med den særegne britiske skiffle-stilen.

Skiffle var en rask og rytmisk blanding av amerikansk blues og hillbilly-country - men med inspirasjon fra tradisjonell britisk folkemusikk. Et skiffle-band brukte akustiske gitarer, banjo og mandolin, kontrabass og slagverk. Å bruke vaskebrett og "vaskebaljebass", stammer fra denne skiffle-tradisjonen...!

Cliff Richard og The Drifters' rock & roll var således adskillig snillere enn de samtidige amerikanske rebellene. Han var en europeisk artist og slo aldri igjennom i USA, selv om han hadde sine hits også der. Etter gjennombruddet i 1958 måtte forøvrig hans backing-gruppe bytte navn til The Shadows, for å unngå misforståelser med de allerede etablerte amerikanske The Drifters.

Richard vokste opp i India og kom til Carshalton i Sutton åtte år gammel. Som Harry Webb vokste han opp i helt alminnelige kår og ble tidlig interessert i skiffle-musikken. På 16års-dagen fikk han en gitar av faren, og startet året etter The Drifters som et band. Ingen av de første muskerne dengang, ble siden faste medlemmene av senere The Shadows - men snøballen var i gang.

Hans første hitlåt og single i Storbritannia var Move It i 1958. Den var visstnok kun tenkt som en B-side, da produsent Norrie Paramour lot Richard forsøke seg bak mikrofonen for en testinnspilling. Imidlertid tok det hele fullstendig av, og låten seilte like opp til nummer to på listene. Han ble helt fra starten av populær i Norge, og fem av hans syv første utgivelser klatret inn på VGs nystartede topp 20.

I 1959 fikk Cliff Richard sin til da største suksess med Living Doll fra filmen Serious Change. Han hadde til da nærmest blitt markedsført som et britenes svar på Elvis, men låten markerte et skifte mot den mer melodiøse poplåten som Richard med Shadows skulle rendyrke i årene som kom.

I Norge lå den på listene et halvt år, og var kanskje 1959s største slager.

Låtskriveren bak Living Doll var Lionel Bart, som senere ble vel så kjent som leverandør innen film og teater. Han stod for eksempel bak musikken til Oliver, og leverte også tittellåten til James Bond-filmen From Russia with Love.

Cliff Richard gikk inn i 60-årene som et lovende og populært ungt navn, og med hele to låter høyt på listene: Living Doll samtTravellin' Light.

Det var bare starten på en rekke år som en av tidenes største leverandører av hits og slagere.

Living Doll kom siden tilbake på listene - i 1986. Da i en urkomisk veldedighetsversjon sammen med The Young Ones. Den gikk igjen til topps hos britene, men hadde mer moderat suksess her på berget.

Til tross for at River Kwai var en britisk film, forstod ikke britene dette her. Men temaet og marsjen fra filmen, gjorde det bra i en rekke andre land ettersom filmen inntok kinolerretet verden over.

Mitchell William Miller fra Rochester, New York, var egentlig en oboist som i førkrigstiden fikk en solid musikkutdannelse og ble ansatt i CBS - som på den tiden stod for Columbia Broadcasting System. Foruten andre spillejobber, spilte han også ofte i CBS' eget symfoniorkester.

Etter krigen forlot han et par år Columbia til fordel for konkurrenten Mercury, og ble der flyttet over fra den klassiske avdelingen til popmarkedet. Miller rakk da å signere et stort navn som Frankie Laine, før han var tilbake i CBS i 1950. Da startet han en forunderlig og flerfoldig karriere som både musiker, produsent, arrangør - samtidig som han ledet markedsavdelingen for det stigende popmarkedet. Han rakk å få Frank Sinatras karriere på fote igjen, før han nok en gang byttet selskap - denne gangen til Capitol.

I 1956 fikk han selv en stor slager med Yellow Rose of Texas, og året etter spilte han på oppdrag inn temaet til River Kwai - men stod ikke for filmmusikken som var komponert av Malcolm Arnold. Denne Arnold stod forøvrig også bak musikken til 1965-filmen Helter i Telemark.

March From the River Kwai eller The River Kwai March som den også ble hetende, var delvis basert på marsjen Colonel Bogey fra 1914 komponerrt av Kenneth J. Alford, som egentlig het Frederick Joseph Ricketts. Kun hovedtemaet ble brukt, og flere partier ble omarrangert og lagt til av Malcolm Arnold som stod for hele filmmusikken. Selve filmen ble en stor suksess der den omhandlet de britiske fangenes (under japansk oppsyn) bygging av en jernbanebro over elven Kwai i Thailand og Burma. Syv Oskar ble det, blant til nettopp fillmmusikken.

Mitch Miller var på høyden av sin karriere frem til omlag 1965. Da hadde han sørget for millioninntekter til de plateselskapene han var innom, og i fem år på 60-tallet ledet han det uhyre populære TV-showet Sing Along with Mitch. Men på midten av 60-tallet gikk det tråere, da det ble klart at Miller ikke klarte å fange opp det sterkt voksende markedet mot de yngre platekjøperne, og TV-showet ble etter hvert kansellert da det ble klart at også det middelaldrende seerpublikumet endret musikksmaken mot de nye trendene fra de britiske øyene.

Han trakk seg nesten fullstendig tilbake på slutten av tiåret og hadde kun sporadiske gjesteopptredener som dirigent i årene som kom.

Miller var nok betydelig større hjemme i USA enn på vår side av Atlanteren, men sørget i alle fall for at noen tusen nordmenn i 1958 gikk plystrende hjem fra kinosalene.

tirsdag, 18 juli 2017 18:05

Kurt Foss & Reidar Bøe - Blåveispiken

Hvor mange tusen nordmenn som satt rundt radioapperatene i de norske stuer og fulgte til dels ellevill humor fra Bergens-duoen Kurt Foss og Reidar Bøe: Det får man kanskje aldri vite.

De startet sin karriere dels i revymiljøet hjemme i Bergen før krigsutbruddet, men det var først fra 1949 at de ble landskjent gjennom NRKs Ungdommens Radiomagasin der de boktavelig dukket opp og frem på de underligste måter. Tilnavnet, også etter hvert offisielt, ble dermed helt bokstavelig talt Radiofantomene.

Samtidig fikk også deres grammofoninnspillinger (som det selvsagt skal betegnes som) stadig økende salgstall. Fra 1949 til 1963 spilte de inn omlag 130 titler, der de mest kjente er Nordlandsnetter, Det ringer, det ringer, De nære ting og nettopp Blåveispiken (stavet med W på noen utgaver). Sistnevnte hevdes å ha solgt over 100 000 eksemplarer, ble også oversatt til svensk - og fremstår i dag kanskje som selve erketypen av en norsk slager på 50-tallet: Fremført på korrekt riksmål, med tostemt og plettfri vokal og en enkel og i 1950 allerede lettere nostalgisk musikalsk innpakning.

Teksten var ved trønderen Arne Paasche Aasen, en aktiv og rød AP-mann som også serverte Foss og Bøe teksten til De nære ting. Han skrev et velv av arbeidersanger, men leverte også nordmenn En barndoms jul, den norske utgaven av White Christmas.

Det ble beatbølgen som vasket bort populariteten til duoen, og deres nostalgiske stil ble allerede oppfattet som umoderne og gammeldags. De ga ut sin siste plateinnspilling i 1965, og opptrådde aldri mer sammen. Redar Bøe gikk bort allerede fire år senere, bare 48 år gammel, mens Kurt Foss da trakk seg noe tilbake. Han opptrådde blant annet noen ganger med konen Torhild Lindal, men etter hennes død i 1978 var han sjeldent å se offentlig. Han levde de siste årene hjemme i Bergen, hvor han døde 66 år gammel i 1991.

Omtrent samme år oppstod Radiofantomene i helt ny drakt, da Bergensgruppen Radiofantomene spritet opp flere av duoens klassikere nokså kraftig. Ti år senere fikk Foss og Bøe en renesanse, da Arne Bendiksen fikk samlet materiellet og gjorde dette klart til gjenutgivelse. Innspillingene hadde da vært helt umulig å finne på markedet i en årrekke. Restulatet kom i 2004, og nesten utrolig nok kom samlingene Radiofantomene 1 inn på VGs albumliste - 54 år etter Blåveispiken.

Kurt Foss og Reidar Bøe representerer en noe gjemt, men viktig del av norsk platehistorie. Deres slagere var med å prege det norske folk på 50-tallet, og melodiene hadde - i motsetning til hva mange kanskje vil tro - gjennomslagskraft fra liten til stor. Blåveispiken var deres største suksess, og er også blant de få norske låtene som solgte i et sekssifret antall på denne tiden.

 

Da Tango for to for første gang ble spilt på norsk radio en høflig lørdagskveld i februar 1957, skulle det bare ta to uker før hele tre innspillinger var ute i butikkene.

Siden tok den turen over til både Sverige og Finland, og via Danmark endte en versjon i hendene på tidligere Glenn Miller-trumpetist Ray Anthony, som gjorde en instrumentalversjon til en ren og kjær "Europaplage"via Radio Luxembourg.

Historien bak Tango for to, er like original som den er god:

I en tid med økende påvirkning fra utenlandske artister, ønsket NRK med Rolf Kirkvaag og Leif Rustad å slå et slag for den norske slageren. Gjennom nyskapningen Morgendagens melodi, ba de en rekke av 50-talllets fremste, norske komponister til å komme med helt nye låter med slagerpotensiale. Til det første programmet var den tenkte originalkomposisten plutselig blitt syk, og Bjarne Amdahl fikk oppdraget. Hans førstevalg, Otto Nielsen, satt i redaksjonen og erklærte seg innhabil, men Alf Prøysen takket raskt ja til å bidra med en tekst.

En tenkt vals ble skrotet for en tango, og tekst og melodi til Tango for to ble til over telefonlinjene i løpet av et par dager. Lørdagskvelden ble den fremført av Nora Brockstedet, noe som vakte telefonstorm til NRKs sentraler - og høystor etterspørsel landet rundt allerede mandagen derpå. Men låten var ikke innspilt.

En uke gikk det før Alf Prøysen kom seg i studio, men det var uten Nora Brockstedt - som tilhørte et konkurrerende plateselskap. Torhild Lindal ble derfor invitert, en Torhild som nettopp hadde hatt kjempesuksess på Det norske teatret i hovedrollen i Annie Get Your Gun. Denne innspillingen ble raskt tilgjengelig og solgte raskt i flere tusener. Imidlertid kom også Brockstedt med sin versjon, og det er vel denne innspillingen som huskes best i dag. Selv om mediene ville ha det til at det var Prøysens egen innspilling som trolig hadde solgt mest.

Det skal sies at også Kari Diesen kom med en utgave av slageren, men denne er for det meste glemt i dag.

Til sammen solgte Tango for to nok i over to millioner eksemplarer verden over i forskjellige versjoner, og trolig over 200 000 bare i Norge. Lignende salgstall for en norskpennet låt, finner man ikke før a-ha slo gjennom på midten av 80-tallet.

Alf Prøysen behøver nesten ingen større presentasjon. Han var allemannseie allerede på 50- og 60-tallet og gikk bort av kreft altfor tidlig i 1970. Heller ikke Torhild Lindal, som først og fremst var skuespiller i årene frem til midten av 60-tallet, skulle oppleve å bli opp i årene . Hun gikk bort i 1980, bare 48 år gammel. Lindal var forøvrig gift med radiofantomet Kurt Foss, som også hadde sine slagere på 50-tallet sammen med kollega Reidar Bøe.

Tango for to står tilbake som den absolutt største av en mengde norske slagere fra 50-tallet. I februar 2017 fylte slageren 60 år.

tirsdag, 18 juli 2017 14:00

Vera Lynn - My Son, My Son

Dame Vera Lynn er et britisk ikon og en levende legende, som for alltid vil bli husket for sin innsats under verdenskrigen. We'll meet again, sang hun over langbølgen - før hun virkelig møtte soldatene om det så var i India eller Burma.

Vera Lynn tok morens døpenavn da hun startet karrieren, og hun var selv døpt Vera Margaret Welch i East Ham, London. Før krigsutbrudet hadde hun allerede startet sangkarrieren, og hun var 22 år gammel da britene erklærte Tyskland krig 3. september 1939. Frem til da hadde frontet flere orkestre, men fra krigsutbruddet startet hun som vertinne på radio. Hennes serie Sincereley Yours på BBC kom på luften i 1940, og det var gjennom denne Vera bokstavelig talt grep om hjertene til både hjemlige og utstasjonerte soldater gjennom en rekke låter som foruten We'll Meet Again ble klassikere: White Cliffs of Dover og Wishing er kanskje to av de mest kjente. Fortrinnsvis sentimentale og tradisjonelle låter, men med tekster og budskap som plutselig fremstod meningsfulle i kaoset.

Gjennom radio, filmer, revyer - og ikke minst hennes besøk til de britiske troppene i Afrika og Asia - var hun utvilsomt med på å heve moralen og gi både unggutter og veteraner nytt håp. Det sies at troppene i Burma utslitte kom ut av jungelen for å høre og se Veras gjesteopptrener, før de løp og forsvant tilbake til kampene.

Vera Lynns karriere er for gammel til å ha blitt med på salgsbarometrene, men hun rakk akkurat å få sin offisielle nummer 1-låt i Storbritannia før hun trappet ned sangkarrieren på tampen av 50-tallet.

My Son, My Son, var låten, dels skrevet av Eddie Calvert som tidligere i 1954 selv hadde hatt stor suksess med sin innspilling av Oh, mein Papa. Det ble med to uker på topp på de nye, britiske listene, men hun rakk også en amerikansk nummer 1 med Auf wiederseh'n Sweetheart.

Fra slutten av 60-tallet var hun først og fremst å se på TV-skjermene, og hun hadde sine faste show på BBC frem til 1976. Hun deltok ved fire anledninger på britenes stolte Royal Variety Performance, ofte vist også på norske skjermer som På kongelig varieté. Siste gang vi så henne der, var i 1990 - da Vera var 73 år gammel. Hun er også kjent for sitt samfunnsmessige engasjement og sitt alltid tilstededværende smil. Hennes siste offisielle opptreden var under en markering av 50-årsjubileet for avslutningen av verdenskrigen i mai 1995.

Dame Vera Lynn ble adlet "allerede" i 1969.

I 2009 gikk et samlealbum helt til topps på de britiske listene, og et nytt ble behørig omtalt i mars 2017 i anledning Veras 100 års-dag.

 

 

mandag, 17 juli 2017 20:44

Louis Prima - Buena Sera

Louis Prima kan vel best beskrives som en entertainer, og han var med én eneste liten slager definitivt ingen stor plateartist.

Allikevel ... Et par innspillinger har virkelig satt sine spor i underholdningsindustrien, blant dem Bueno Sera fra 1956.

Louis Prima var født i New Orleans av italienske foreldre, og den italienske bakgrunnen la han definitivt ikke skjul på gjennom karrieren. I motsetning til en rekke andre artister med "utenlandsk" bakgrunn, forsøkte han aldri å gjøre alt standard USA og blandet heller inn de italienske røttene både musikalsk og tekstmessig. Noe som absolutt kan høres i Bueno Sera.

Prima var både en utmerket trompetist og en respektert orkesterleder. Han var oppvokst med musikk i hjemmet, og allerede 17 år gammel opptrådde han på klubber i New Orleans. Han slo seg etter hvert inn på dixieland-trenden og dannet The New Orelans Gang, som spilte inn Way Down Yonder in New Orleans - en låt som fant veien inn i repertoaret til flere store amerikanske musikere i tiårene som kom. Han var vel etablert ved krigsutbruddet og skrev frem til 50-tallet flere slagere for flere artister midt mellom swing, storband og jazz. Han var også innom blues-sjangeren, eller som det het med Primas musikalske fingre: Jump-blues, blues med swing. En kortvarig stil i 40-årene som kke var uten betydning for utviklingen innen rhythm & blues.

Fra omtrent 1954 havnet han og hans storbandstil noe i skyggen, og via sin venn fikk han med seg saxofonisten Sam Butera og Primas kone Keely Smith til Las Vegas og klubben The Sahara. Prima og hans venner gikk løs på flere års forrykende opptredener med alle mulige slags sjangre og musikalske sprell. og både showet og han fikk en enda større popularitet enn under storband/swing-perioden.

Et av de musikalske sprellene var en usedvanlig miks av låtene Just a Gigolo og I Ain't Got Nobody, og i dag har denne "medleyen" festet seg slik i underholdningsverdenen at mange tror det er én og samme låt. Buena Sera var fra samme periode, og man kan faktisk ane sjarmen og sprellene fra showene inne i innspillingen. Den ble ingen stor suksess verden over, utenom av en eller grunn i Norge - og dels Storbritannia. Primas eneste låt inne på sine hjemlige amerikanske lister, ble for øvrig Wonderland by Night i 1961.

Ekteskapet med Smith sprakk i 1961, og Primas karriere kom seg helt aldri etter dette selv om han fortsatte sine Las Vegas-opptredener på barer og casinoer ut tiåret. Han vendte hjem til New Orleans tidlig inne i det nye tiåret, og var i ferd med å skape sin egen nostalgiske karriere da det ble oppdaget en hjernesvulst i 1975. Opereasjonen var mislykket, og Prima lå i kom i tre år før han døde i 1978.

Hans ettermæle er stork nok i USA til at han har fått en stjerne på Hollywoods Walk of Fame, og hans innspilling av Just a Gigolo/I Ain't Got Nobody har blitt en ekte evergren.

I Norge spilte Øystein Sunde inn Buena Sera som Åna-Sira, men også The Monn-Keys og New Jordals Swingers har gitt ut sine versjoner av låten. Komponisten, Carl Sigman, har også en annen underlig link til norsk musikk. Norges første rockestjerner The Pussycats, spilte nemlig inn hans Ebb Tide på 60-tallet - selv om Sigman i dag vel er mest kjent som komponisten bak tittelsporet til 1970-dramet Love Story.

lørdag, 15 juli 2017 19:37

Poni-Tails - Born Too Late

Dette er historien om en streng far, fire håpefulle jenter - og en slu og nådeløs platebransje. Det er også historien om en av få, hvite jentegruppene som fikk noe i nærheten av suksess på 50-tallet.

De tre jentene var Toni Ciscone, LaVerne Novak og Karen Topinka. Den strenge faren var Karens, og han trakk henne ut av trioen før de fikk suksessen med Born To Late i 1958. Karen ble erstattet av Patti McCabe (1939-89). Mer om det siden.

Jentene kom fra velstående familier i Lyndhurst, Cleveland, der familiene oppdro døtrene slik velstående amerikanske familier flest gjorde på denne tiden: Man fikk en god grunnutdannelse, tok college og High School ... Før man stiftet familie selv. En hver tanke på å bevege seg i retning av en karriere som popartister, eller skrekk og gru enda verre: Innen rock & roll, var helt utenkelig.

Musikksjefen Tom Illius ble imidlertid så sjarmert av en opptreden av jentene på Brush High School, at han fikk utgitt jentenes selvskrevne Que la Bozena lokalt gjennom et lite plateselskap. Til alles overraskelse ble låten fanget opp av unge Joy Layne, som hadde kontrakt med Mercury. Denne innspillingen gikk helt opp til nummer 20 på Billboard.

Tom Illius fikk nå jentene inn på en noe større kontrakt, men trolig uten å heve inntektene til jentene noe særlig. Dette fikk Karen Topinkas far til å steile, og han overtale så datteren til å forlate Poni-Tails like før de ble signert med ABC-Paramount.

Da gikk det to utgivelser, før platepratere fanget opp Born Too Late - som egentlig var en B-side på Poni-Tails andre ordinære utgivelse. Singelen solgte svært bra på begge sider av Atlanteren, og maktet også å krype inn på norske lister.

Og så ble det med det.

The Poni-Tails fikk to små hits til langt nede på de amerikanske listene, og deres siste innspilling og låt ble sluppet i 1960. Selv om plateselskapet slett ikke ville gi slipp på dem, sa jentene selv stopp. De hadde enkelt og greit fått nok av hele musikkbransjen, og følte seg nok lurt opp i et hjørne i mangel av inntekter fra både spillejobber, radiospilling og salgstall. Ingen av jentene vendte siden tilbake til scenen, og de endte opp i trygge og godt betalte jobber for det meste i Cleveland.

Ett unntak kom i 1997, da de ble overtalt til å opptre på dette årets utgave av Moondog Coronation Ball.

Av en eller annen grunn, har derimot Born Too Late snurret og gått jevnlig på amerikanske retrostasjoner gjennom tidene - og det er en låt mange husker fra slutten fra 80-tallet.

Og så bør det nevnes at komponisten bak melodien, Charles Strouse, fikk en adskillig lengre fartistid i bransjen. Han gikk ved inngangen til 60-tallet inn i musikalbransjen og serverte både USA og Europa kjente titler som Bye Bye Birdie - og ikke minst Annie.

 

 

 

lørdag, 15 juli 2017 13:07

Eddie Calvert - Oh mein Papa

Han ble kalt herren med den gyldne trompeten, og var født som Albert Edward Calvert og oppvokst i Preston.

Bare 11 år gammel ble han medlem av Preston Town Silver Band hvor han spilte like frem til verdenskrigen. Etter dette vekslet han mellom forskjellige brassorkestre, før han valgte å bli profesjonell musiker ved inngangen til 50-tallet. Columbia signerte ham etter en TV-opptreden med Stanley Black Orchestra.

Oh mein Papa var hans første utgivelse på singleformatet, og låten gikk rett til topps på de nystartede britiske listene og ble liggende der i ni uker. I USA gikk innspililngen helt opp til nummer 6. 1954 var forøvrig et inntektsbringende år for Calvert, da han også skrev Vera Lynns My Son, My Son som også gikk til topps på de britiske listene dette året.

Det hører med til historien at amerikaneren Eddie Fisher, Elizabeth Taylors ektemann noen år senere, omtrent samtidig spilte inn en vokalversjon på engelsk. Denne gikk helt motsatt: Til topps i USA, men nådde kun nummer 9 hos britene.

Selve melodien stammet fra 1939 og var skrevet til den tyske musikalen Der schwarze Hecht. Det ble med snaue elleve forestillinger, før musikalen - kanskje av naturlige grunner - ble lagt på is helt frem til 1950. Da våknet en ny interesse for oppsetningen, og det var trolig fra disse forestillingene låten spredde seg rundt både i Europa og Amerika. Det var også i 1950 at Oh mein Papa for første gang spilt inn på plate. Dette var med sveitsiske Lys Assia, som forvørig skulle vinne tidenes første Eurovision i 1956. Assias versjon ble den utgaven som ble mest populær i de tyskspråklige landene og solgte godt der gjennom hele den første halvdelen av 50-tallet.

Låten var også navnet på en tysk musikal og film med samme tittel i 1954, selv om denne het Feuerwerk originalt. Trolig ble det brukt materiell fra 1939-oppsetningen, samt nye låter av samme komponist - Paul Burkhard. Denne oppsetningen nådde også norske scener med Lasse Kolstad i hovedrollen på Det Norske Teatret.

For Eddie Calvert var suksessen starten på en fin karriere dette tiåret. Han fikk en listetopper til med Cherry Pink and Apple Blossom White, og hadde sin siste hitlåt på de britiske låtene i 1958. Utpå 60-tallet gikk det adskillig tråere, og han emigrerte til Johannesburg i Sør-Afrika hvor han hadde beholdt et trofast publikum.

Der bodde og opptrådde han like til han døde i 1978.

Domenico Modugno var opprinnelig en skuespiller, som fra 1951 opparbeidet seg en grei karriere i Italia med stigende popularitet gjennom tiåret.

Han var fra Polignano a Mare i Bari, men vokste dels opp i forholdsvis lille San Pietro Vernotico, Brindisi. For de som ikke er kjent innen italiensk geografi, er Brindisi provinsen ytterst på østkysten - med Albania som nær nabo over Adriaterhavet. Den lokale dialekten lå nær sisiliansk, og det var også på Sisilia Modugno etter hvert skulle bo det meste av livet.

Han vokste opp under verdenskrigen og Mussolinis regime, men var for ung til å bli innblandet i krigshandlinger. Militært avla han tjenesten først etter freden, og fra 1951 kunne han gå løs på teaterstudier - noe han hadde drømt om gjennom hele oppveksten.

På si drev han også å skrev tekster og musikk, og dro også med seg noen gitarleksjoner. Han var sterkt fascinert av den særegne napolianske sangtradisjonen, og det var i en konkurranse nettopp i Napoli at artisten Aurelio Fierro ble nummer to med en av Modugnos låter i 1957. Dette ble vendepunktet i karrieren for Domenico, og året etter fikk han inntog i den allerede store Sanremo-festivalen.

Nel blu dipinto di blu ble der fremført som en duett sammen med talentet Johnny Dorelli, men utgitt på plate uten Dorelli bak mikrofonen. Det ble en klar seier for Modugno i festivalen, og låten fòr raskt oppover de hjemlige listene. Det var også som soloartist Modugno ble sendt videre til årets Eurovision i Nederland, noe som nesten var forventet siden Grand Prix/Eurovision var bygget på italienernes suksess med Sanremo-konkurransen. Låten ble der nummer tre, men beveget seg gjennom våren og sommeren over stadig flere landegrenser og sprengte snart alle tidligere salgstall for en italienskspråklig slager.

I september nådde den Storbritannia, og en måned senere skulle den herje til langt utpå nyåret på våre nystartede lister. Viktigst og størst var imidlertid suksessen i USA, der Volare - som nå låten var blitt kjent som - toppet Billboard i fem uker. Det var første gang både en italiener toppet amerikanske lister, og det var første gang en låt på et "fremmedspråk" gjorde det samme.

Modugno spilte selv inn låten minst et par ganger til, og en lenge var disse versjonene mer kjente enn originalinnspillingen. I USA svevde minst tre andre engelskspråklige utgaver også høyt på listene, der den mest solgte versjonen kom fra Dean Martin: En innspilling som forøvrig gikk høyt både på listene i Storbritannia og her i Norge.

Modugno fortsatte deretter karrieren vekslende mellom film og musikk. Han brukte Sanremo-festivalen aktivt til å promotere nye låter, og vant denne festivalen to ganger til i 1959 og 1962. Piove fra 1959 ble også en stor hit og sørget for at han slett ikke ble noen døgnflue utenfor Italia, men utenom Volare ble verken denne eller noen senere innspillinger noen slagere i Norge.

Fra 1966 startet sangkarrieren å dale noe, og samme året ble han helt sist i Eurovision med 0 poeng etter en noe eksentrisk opptreden. Han siktet seg etter hvert mer og mer inn på mer alternative musikksjangre, og fra 70-tallet var den rene popkarrieren død og begravet. Han beholdt imidlertid et godt publikum i Italia gjennom også dette tiåret, selv om kritikerne etter hvert ikke var så veldig nådige over hans musikalske utgivelser.

Mer og mer politisk engasjert, skapte han store overskrifter i 1981 etter noen skarpe uttalelser mot det sittende chilenske regimet. Modugno ble så og si kastet av flyet som skulle avgårde til Sør-Amerika - og hendelsen skapte nesten en diplomatisk krise mellom de to landene.

Modugno fikk et slag i 1985 og måtte legge opp skuespillerkarrieren. De siste årene var han sterkt politisk engasjert gjennom det italienske radikale partiet (PR) og sikret også en liten periode i det italienske parlamentet, hvor han talte sterkt for de svake og syke i det italienske samfunnet.

Han døde i 1994 av et hjerteinnfarkt i sitt hjem på Sisilia, noe som fikk en kritiker til å skrive: «Modugno ha voluto morire da vero meridionale, sotto il sole d'estate, vicino al mare, di blu in blu, dopo aver beffato la morte per un decennio». Fitt oversatt: Modugno døde i sør som han ønsket, under sommersolen og ved den blå sjøen, etter å ha lurt døden i over et tiår.

Som artist og låtskriver fikk Modugno en renessase fra 2000-tallet, da flere og flere italienske artister tok til å bruke de eldre låtene hans. I 2009 ble det avduket en statue av ham på strandpromenaden i hans fødeby Polignano a Mare.

Gjennom alle disse årene levde imidlertid Volare sitt eget, lille liv. Man skal ikke så langt sør for Skagen, før man kan rope syngende ut «Volare ...» og bli møtt av et smil eller to ... Og et «oh oh oh oh».

fredag, 14 juli 2017 12:10

Connie Francis - Carolina Moon

På slutten av 50-tallet var Concetta Franconero den desidert største kvinnelige artisten på listene. Selv i dag kan hun sammenlignes med f.eks. Madonna blant tidenes mest solgte kvinnelige artister, i hvert fall i hjemlandet.

Blant hennes 50-tall hits, har minst to blitt klassikere. I 1958 kom Carolina Moon, året etter Lipstick On Your Collar.

Francis' stil var å ikke ha noen stil. Hun kunne like gjerne synge country som tradisjonelle låter og snill rock & roll. Hennes gjennombruddslåt var nettopp med en standardlåt Who's Sorry Now - skrevet så tidlig som i 1923. Carolina Moon var oppfølgeren, og utgitt blant annet i USA som en dobbeltutgivelse med den adskillig lettere popsaken Stupid Cupid. Kombinasjonen av en standard og en låt beregnet på tenåringsmarkedet, førte til at hun omtrent beslagla listetoppen i Storbritannia i flere uker - og at hun fikk hennes største slager i Norge.

Carolina Moon var en Gene Austin-låt fra 1928, og som med flere av Francis' første innspillinger - var den et lite tips fra faren George. Komponisten Joe Burke skrev for de fleste store amerikanske music hall-navnene både før og etter verdenskrigen, og hans mest kjente låt foruten Carolina Moon er kanskje Rambling Rose fra 1948.

Francis var født av italienske foreldre i New Jersey. Hun opptrådde gjennom oppveksten på små talentshow og var også innom et slags musikalsk barneprogram på NBC - Startime Kids. Hun konsentrerte seg derimot først og fremst om utdannelsen og ble uteksaminert som såkalt salutatorian: En slags tittel som gis til den nest beste i et avgangskull.

Hun trakterte utmerket trekkspill, men da Startime Kids endte på skjermene i 1955 - ble hun oppfordret til å droppe instrumentet og satse for fullt som vokalist. Francis hadde allerede da sunget på flere demoinnspillinger, men det måtte allikevel nokså solide overtalelser til at MGM signerte henne. Suksessen uteble i et par år, og like før selskapet droppet henne - kom suksessene med Who's Sorry Now og Carolina Moon.

Francis fullførte 50-tallet med en strøm av slagere, og hun befant seg plutselig som den mest solgte kvinnelige artisten ved inngangen til det nye tiåret.

Side 1 av 56