Med sine seks uker på topp i USA, er Say Say Say blant både Michael Jackson og Paul McCartneys mest suksessfulle singler - inkludert både Jacksons egne singler og Beatles.

Kun to Beatles-låter har overlevd lengre på toppen av Billboard, I Want to Hold Your Hand og Hey Jude. For Jacksons del, har ingen av hans andre hitsingler overgått denne duetten fra McCartneys 1983-album, Pipes of Peace.

I Norge er situasjonen litt annerledes, da Say Say Say toppet fem uker i november dette året. Flere andre låter fra begge karene har holdt toppen av pallen lengre enn det. Singlen er imidlertid Maccas siste virkelige store hitlåt her til lands, selv om han også senere har svippet innom de øvre delene av listene med My Brave Face (nr 4, 1989) og Hope of Deliverance (nr 4, 1993).

Dette var den tredje av tre suksessrike duetter fra McCartneys side på to år. Også en fjerde, også denne med Jackson - The Man - var inkludert på Pipes of Peace, men denne ble ikke utgitt som single.

Musikkvideoen til Say Say Say - som kom før Jacksons minifilm Thriller - blir ansett som en av 80-tallets viktigste, da den introduserte både en historie og tale i tillegg til musikken.

Samarbeidet med Michael Jackson førte forøvrig med seg en så fengende fascinasjon for Beatles-katalogen, at M.J. likesågreit kjøpte opp hele katalogen. Frem til 1995 hadde Jackson så og si enerett over det meste av McCartneys tidligere utgivelser, men fra da av har McCartney fått adskillig bedre kontroll over rettighetene. Beatles-katalogen, og hele McCartneys produksjon, er i dag lett tilgjengelig på f.eks. tjenester som iTunes - selv om man så langt ikke har utgitt Beatles på strømmetjenestene.

De to duettene i 1983 ble spilt inn i samme periode som McCartneys 1982-suksess Tug of War, noe kritikerne heller ikke var helt begistret for. Mange påpekte at utenom Say Say Say og tittelsporet, bare flere låter preg på å være "overvintret" fra det godtselgende 1982-albumet. Pipes of Peace ble imidlertid en stor suksess, og toppet som andre album på rad fra McCartneys VGs albumliste.

En liten nedgang i salgstallene var det imidlertid, noe som kanskje skyldes at McCartney-paret unnlot den helt store promoteringen. De var nemlig opptatt med å spille inn filmen Give Me Regards to Broadway, som i 1984 vel ikke akkurat fikk en strålende mottakelse. Låten No More Lonely Nights ble imidlertid nok en hit for McCartney, og selv om den aldri svippet innom vår singleliste - fikk den massiv radiospilling.

McCartney valgte deretter å samarbeide med andre krefter. George Martin ble byttet ut med Hugh Padgham, noe som resulterte i en av hans labreste album i Press to Play i 1986. Deretter stod Elvis Costello på dørstokken, og med Flowers in the Dirt i 1989 var han tilbake i god form. Albumet ble meget godt mottatt av både presse og platekjøpere. Allerede nevnte My Brave Face gjorde riktig så bra, spesielt på de britiske listene, og This One fikk adskillige minutter på norske radiostasjoner.

Samtidig ga hun ut et eget album beregnet kun for det russiske markedet, og etter tiåret startet han også å konsentrere seg om flere orkesterverk. I den forbindelse avslørte han at ikke var notedyktig.

Off the Ground i 1993 ble vel McCartneys siste virkelig storselgende utgivelse, og det var også hans siste på fire år: Frem til 1997 samarbeidet han med George Martin og Jeff Lynne om den berømte Beatles-antologien.

I 1998 døde Linda McCartney, men Macca fortsatte trofast med nye utgivelser omtrent hvert andre år. Hans siste album, New, gikk like til topps på VGs topp 40, som det første siden Flowers in the Dirt i 1989.

 Med sine 22 hitsingler er Paul McCartney blant Norges ti mest populære singlenavn gjennom tidene, og han slår Jackson på den listen med en låt! For Jackson var Say Say Say bare av hele sju singlehits i 1983: De seks andre kom fra Thriller.

Publisert i 1983

Lennon var død og Wings var historie. Men med George Martin tilbake i produsentstolen, seilte Paul McCartney frem i 1982 som en av årets storselgere.

Starten på albumet Tug of War var egentlig tiltenkt som et Wings-album, men etter Lennons død følte både han, konen Linda og gitarist Denny Laine at tiden var moden for en forandring. McCartney hadde allerede hatt måtelig suksess med sin 1980-utgivelse, men med Martin som produsent - tok han for alvor steget inn i 80-tallet og la det mer eksperimentelle som hadde preget McCartney II  bak seg.

Tug of War innledet et par-tre gyldne år for Macca, og den var anført av en av årets største singler i tospann med Stevie Wonder: Ebony and Ivory.

Låten var opprinnelig tenkt som nettopp det, svart og hvit, med henspeiling til pianoets hvite og svarte tangenter: Men med en hvit og mørk sanger bak mikrofonen, fikk snart skribenter og lyttere assosiasjoner også utenfor det tiltenkte uskyldige.

Den tanken ble ytterlige forsterket da McCartney senere på året kom med nok en duett med en mørk artist, Michael Jackson i dennes This Girl is Mine.

Ebony and Ivorys har vel blitt et lite hatobjekt gjennom årgangene, og den er en låt McCartney spiller svært sjeldent til tross for suksessen. Av og til omtalt som en av tidenes "verste" duetter, er vel låten et typisk janteoffer: Et stykke popmusikk som ble så populær at det etter hvert ble litt for mye for hvermannsen.

For McCartney skapte den uansett en av hans største singler fra et soloalbum, og låten gjorde også Tug of War til en millionselger.

Paul og George Martin fortsatte samarbeidet også videre. En god låter var uferdige fra sesjonene til innspillingen: Og i 1983 var McCartney tilbake på toppen med Pipes of Peace - og nok en stor suksess med en duett: Say Say Say sammen med Michael Jackson.

For Stevie Wonder var dette hans andre singlehit dette tiåret.

Hotter Than July hadde vært en langtidsselger i overgangen 1980/81, og selv om han på norske lister hadde hatt noe tungt med å få singlene inn på VGs barometer - hadde til og med nordmenn våknet til klassikeren og en av rockens store utgivelser: Songs in the Key of Life fra 1976. Selv velkjente Sir Duke hadde vært innen noen få uker på VGs singleliste i 1977.

Duetten med McCartney skulle bli Wonders andre av tre listetoppere hos oss, og der den første hadde vært helt tilbake i 1969/70 med Yester-Me, Yester-You, Yesterday.

Det skulle imidlertid gå enda et par år før hans største låt, i alle fall kommersielt, kom: I 1984 beslagla popballaden I Just Called to Say I Love You førsteplassen i flere måneder.


 


Publisert i 1982

Det som skulle vise seg å bli en liten intro til pophistoriens største suksess noensinne, var en hyggelig duett og single fra en av rockens største navn - og i 1982 en av de mest talentfulle.

Det var ingenting på tampen av 1982 som tilsa at Jacksons andre voksne soloutgivelse, Thriller, i løpet av året som kom skulle bli et fenomen.

This Girl Is Mine ble McCartneys andre hit for året i duett med en mørkhudet amerikaner. Den ble langt fra like stor som han og Stevie Wonders Ebony and Ivory, og Norge var faktisk et av landene hvor låten plasserte seg høyest i.

Singlen var forøvrig innspilt langt senere enn hva som skulle bli en adskillig større hitsingle, Say Say Say. Denne ble utgitt først på McCartneys 1983-utgivelse, Pipes of Peace.

This Girl Is Mine ble aldri noensinne fremført live, og i dag er heller ikke musikkvideoen fra 1982 tilgjengelig.

Samarbeidet Jackson/McCartney som var riktig så hyggelig disse årene, ble allerede noen få år senere satt virkelig på prøve da Jackson likesågodt kjøpte opp og ble sittende på rettighetene til hele Beatles-katalogen. Mediene fremstilte vel "uvennskapet" mer enn vondt var, men Jackson hadde nok skyld i at Beatles' låter en god stund ble nokså strengt bevoktet.

Thriller ble ikke umiddlebart en stor suksess, bortsett fra hjemme i USA. Den fikk stort sett gode kritikker, men overlevde i første omgang i skarve ni uker på VGs albumliste. Det var først i løpet av våren 1983 at fenomenet Thriller startet å ta av, og også nordmenn (og Europa) fikk omsider opp at noe var på gang som var helt usedvanlig i pophistorisk sammenheng.

Single på single skjøt høyt og også til topps på Billboard, og til dels banebrytende musikkvideoer fikk faktisk også spilletid på norske skjermer.

Låtene som omsider utover i 1983 gjorde Jackson også til stjerne i Norge, var Billie Jean og Beat It.


 


Publisert i 1982
mandag, 24 februar 2014 11:22

Paul McCartney - Coming Up

Det som skulle bli McCartneys første soloutgivelse på ti år - og hans andre etter oppløsningen av Beatles - startet som en rekke demoer spilt inn i Skottland sommeren 1979.

Intensjonen var slett ikke å utgi et eget soloalbum, og flere av låtene ble i månedene som kom vurdert som materiell til et kommende Wings-album. Coming Up ble også spilt på flere Wings-konserter, og senere også gitt ut i denne live-utgaven i flere land.

Etter sin første solosingle siden 1970 med julelåten Wonderful Christmastime, startet McCartney og Wings en turne i Japan: Noe som ikke var helt enkelt å få til grunnet McCartneys noe brokete historie med oppholdstillatelse i landet grunnet tidligere marihuanabruk.

Historien gjentok seg. McCartney ble hanket inn av japanske myndigheter grunnet funn av stoffet, Wings-turneen ble avlyst - og Paul måtte sitte ni dager innenfor murene.

Tilbake i Skottland revurdertes deretter planene for 1979-låtene, og Coming Up ble utgitt som førstesingle i sin egentlige utgave og føk høyt opp på listene i hele verden. Albumet McCartney II fulgte kort tid etter, og også dette satte spor av seg i solide listeplasseringer. Det til tross for at kritikerne var heller lunkne mot det heller alternative synth-pregede lydbildet, og i ettertid har musikkskribenter vel hatt svært delte meninger om utgivelsen.

Andresingle fra albumet var låten Waterfalls, som så vidt klarte å karre seg inn på VGs singleliste midtsommers 1980.

Til tross for suksessen på egen hånd, valgte McCartney allikevel å satse på Wings fremover - og på høsten arbeidet han med konen Linda og Dennis Laine i studio. Arbeidet ble imidlertid avbrutt etter drapet på John Lennon i desember, og McCartney tok deretter nok en tenkepause over karrieren videre.

Endelig i 1981 ble så Wings formelt oppløst, og McCartney henvendte seg til George Martin for hjelp til neste skritt i karrieren. Han fikk også hjelp av navn som Ringo Starr, Eric Stewart fra 10cc - og Stevie Wonder under innspillingen.

Sammen med sistnevnte føk han til topps i 1982 i duetten Ebony & Ivory - og albumet Tug of War ble en solid suksess og starten på en liten gullalder for McCartney som soloartist.



Publisert i 1980
mandag, 02 desember 2013 09:57

Wings - With a Little Luck

Paul McCartney og Wings var tilbake i hverdagen etter en tur til skotske heder og fjorder med Mull of Kintyre på tampen av 1977. With a Little Luck ble nok en hitsingle for bandet, om ikke til samme stil som forgjengeren.

Låten var første single fra albumet London Town og plasserte seg godt oppe på listene i de fleste vestlige landene. Den var innspilt hele ett år tidligere, mens ennå Jimmy McCulloch og Joe English var medlem i bandet, og regnes som en av de få låtene fra Wings-perioden der McCartney våget å ta med seg noe optimisme fra Beatles-dagene inn i musikklandskapet.

Wings var i 1978 kun en trio med ekteparet McCartney og Denny Laine, men mot slutten av året ble bandet suplementert med Laurence Juber på guitar og Steve Holley på trommer.

London Town ble Wings siste store suksess, der albumet nådde nummer to på VGs albumliste og ble liggende der i hyggelige 22 uker. I 1979 kom deres siste, lille hitsingle i Goodnight Tonight (nr 9), mens oppfølgeralbumet Back To the Egg ble heller noe labert mottatt. Imidlertid fikk bandet skryt av sporet (og singlen) Rockestra Theme, som var innspilt sammen med en rekke kjente musikere. Låten fikk tidenes første Grammy-pris for en instrumental-innspilling.

Etter Back To the Egg, syslet McCartney i 1979 med sitt eget stoff - noe som resulterte i det noe overraskende soloalbumet McCartney II og singlen Coming Up.

Utover 1980 og 1981 jobbet Wings sporadisk sammen igjen med tanke på både nye innspillinger og ferdigstillelse av allerede eksisterende demoer. Men etter John Lennons død og McCartneys arbeid med soloalbumet Tug of War, forlot Denny Laine bandet og Wings ble formelt oppløst.

Veien videre lå da vidåpent for Paul McCartney, og han skulle få en liten gullperiode som soloartist den første halvden av 80-tallet - og blant annet hans første nummer 1 i Norge siden Beatles.

I løpet av karrieren la Wings fra seg hele seks listetoppere i USA og omlag ti til fjorten store hitsingler i andre deler på kloden. Statistisk blir ofte Wings-perioden inkludert i McCartneys soloutgivelser på de fleste listeoversikter, noe som gjør at bandet ennå i dag ligger skyhøyt på oversikter over tidenes mest populære navn - også i Norge.



Publisert i 1978
torsdag, 31 oktober 2013 09:13

Wings - Mull of Kintyre

Det måtte en vals og sekkepiper til for å få Paul McCartney tilbake på tronen, selv om discodamene i Baccara stanset ham fra dette trinnet i Norge.

Wings kom fra to store suksesser i 1976, der både studioalbumet Wings at the Speed of Sound og liveutgivelsen Wings over America hadde solgt bra.

Planen for en rask oppfølger i løpet av 1977 og en ny turne, strandet imidlertid da Linda McCartney ble gravid, og innspillingen til hva som skulle bli albumet London Town dro dermed ut.

Høsten ble også Wings redusert tll en trio, da både Joe English og Jimmy McCulloch forlot bandet. Deres skjebner kunne ikke ha blitt mer forskjellige, da English lot seg kristne og forsvant ut av popindustrien, mens unge McCulloch endte sin gitarkarriere av en overdose to år senere.

Wings var dermed en trio med McCartney-paret og Denny Laine, da Mull of Kintyre ble utgitt som en dobbeltsingle sammen med låten Girl's School sent i november 1977.

Låten, som var en hyllest til Pauls "landsted" nettopp i Kintyre i Skottland, viste seg å bli årets store julesingle og solgte bare hos britene i nærmere to millioner - mer enn noen Beatles-single - og deretter rekord i salgstall.

I USA regnet man at dette ikke gikk helt hjem, og det fikk man rett i. Her var det Girl's School som ble promotert, uten at denne klarte å klatre høyere enn nr. 33 på Billboard.

I Norge lå Mull of Kintyre over et halvt år inne på VGs singleliste, like til Wings' første single fra albumet London Town kom i hyllene.

Denne het With a Little Luck og sørget for at Wings også fikk fin suksess i 1978.

 



 

Publisert i 1977
onsdag, 21 august 2013 09:34

Wings - Listen to What the Man Said

I 1975 syntes det klart at det kun var Paul McCartney blant Beatles-medlemmene, som maktet å fortsatte en karriere i nærheten av The Fab Fours glansdager.

Etter det store "gjennombruddet" med Live and Let Die og albumet Band on the Run, fortsatte suksessen inn i 1975. Wings ble også utvidet til en kvintett, der Jimmy McCulloch og Geoff Britton kom med på gitar og trommer. Disse to gikk imidlertid ikke så veldig godt sammen, og Britton ble snart erstattet av Joe English.

Der førstnevnte var et ukjent navn for folk flest, hadde den unge Jimmy McCulloch allerede god erfaring. I 1969, bare 16 år gammel, hadde han hatt en stor hit med bandet Thunderclap Newman og Something in the Air.

Wings i 1975 bestod dermed av:

  • Paul McCartney - vokal, bass, piano
  • Linda McCartney - vokal, keyboards
  • Denny Laine - gitar, vokal
  • Jimmy McCulloch - gitar, vokal
  • Joe English - trommer

Listen to What the Man Said var første single fra Wings fjerde album, Venus and Mars, og var en usedvanlig McCartney-låt inspirert av det svingende New Orleans-miljøet. Både single og album ble godt mottatt av både publikum og presse, selv om McCartney fikk både ros og kritikk for den noe ufarlige og glatte innpakningen av låtene.

I Norge var singlen McCartneys åttende hitlåt etter splittelsen av Beatles - og den fjerde med Wings. Men den ble den eneste store låten fra 1975. Utgivelsen var forøvrig utgitt på Capitol, ikke Apple. Beatles-katalogen ble nemlig i 1975 kjøpt opp av EMI, og dette var begynnelsen på et rot uten like for hvilket selskap som egentlig hadde rettigheten til både Beatles' og McCartneys tidligere låter.

Wings la høsten dette året ut på en allerede stor og planlagt turne - Wings Over the World Tour - til Storbritannia og Australia, og bandet gikk også raskt til studio igjen. Oppfølgeren i 1976, Wings at the Speed of Sound, ble ikke like godt mottatt som de foregående utgivelsene, men solgte allikevel svært bra.

Silly Love Songs førte til nok en hit for McCartney og Wings, selv om deres største suksess ennå lot vente på seg.


storbritannia

WINGS

rmf logo

LISTEN TO WHAT MAN SAID
1975 Capitol
(Paul McCartney/Linda McCartney)
Produsert av Paul McCartney
wings listen to what the man said wings venus and mars
Utgitt på albumet Venus and Mars

usa uk tyskland norge
1 6 42 3


 

Publisert i 1975
torsdag, 30 mai 2013 17:42

Wings - Live and Let Die

Live and Let Die var temasangen til den åttende James Bond-filmen, og så langt den største singlesuksessen til nå av Bond-låter.

Den var også et lite comeback for George Martin, der han for første gang siden Beatles-årene samarbeidet med McCartney.

Wings ble dannet i 1971 av Paul og Linda McCartney, som da hadde vært gift i to år. Linda var født Linda Louise Eastman i New York i 1941. Hun var en vel utdannet og dyktig fotograf da paret møttes, og det var først deretter at Linda også lærte å traktere tangene - som ved siden av vokalen, skulle bli hennes instrument gjennom Wings tiårige eksistens.

Med i det nystartede bandet, som først ble møtt med skepsis av presse av fans, ble multi-instrumentalisten Denny Laine (f. 1944) og Denny Seiwell på trommer. Wings var allikevel preget av gjennomtrekk allerede fra starten, og grunnstammen var og ble egentlig McCartney-paret og Laine.

Give Ireland Back to the Irish i 1972 ble deres første single, uten den helt store suksessen. Men deretter gikk det adskillig bedre. Både Hi Hi Hi samme år og My Love fra 1973 gjorde det skarpt, der sistnevnte også gikk helt til topps i USA. Også albumet

Live and Let Die var Wings' sjette single - og sammen med Mull of Kintyre fra 1977, deres best plasserte på de norske listene. Den kom i kjølvannet av bandets to Red Rose Speedway og Band on the Run - der sistnevnte ble en stor og kritikerrost suksess, anført av låter som tittelsporet og Jet

I Norge, som følge av James Bond-premieren kom senere her til lands, kom omtrent Live and Let Die og Band on the Run samtidig ut i våre butikkhyller. På det britiske markedet, hadde derimot allerede James Bond-låta vært tilgjengelig adskillige uker tidligere.

Siden har låta blitt regnet som en av de bedre James Bond-temaene gjennom tidene, og i 1991 ble den på nytt en hitsingle i en versjon med rebellene i Guns N' Roses.

Med denne suksessen i 1973 og 1974, klarte McCartney å både bevise og overbevise skeptiske kritikere at han virkelig hadde noe å fare med også i et "band etter Beatles". Wings skule utover tiåret, bli en fast leverandør og singler og album høyt på listene.


storbritannia

WINGS

rmf logo

LIVE AND LET DIE
Paul McCartney & Wings
1973 Apple
(Paul McCartney/Linda McCartney)
Produsert av George Martin
wings live and let die live and let die soundtrack
Utgitt på soundtracket Live and Let Die
usa uk tyskland norge
2 9 31 2


Publisert i 1974
mandag, 04 februar 2013 20:52

Paul McCartney - Another Day

Paul McCartney hadde allerede klar soloutgivelsen McCartney, da Beatles' svanesang Let It Be ble utgitt i april 1970. Da sistnevnte var i butikkhyllene, var bandet oppløst - og McCartney hadde et to ukers forsprang med sitt album.

Albumet var ment å fortsette der Let It Be gjennom Phil Spectors påvirking - og i McCartneys syn - feilet. Den var adskillig mer strippet i lyd og arrangement enn Beatles' siste utgivelser, og det aller meste var innspilt av McCartney selv hjemme - med noen få vokalstrofer av kona Linda.

Til tross for å blant annet gå rett til topps på Billboard, var mottakelsen av utgivelsen blandet. Men mange likte også den nesten påtakelige motsetningen til soundet fra Let It Be. Det er verdt å merke seg der Harrison og Lennon fortsatte med produsent Phil Spector, og Ringo Starrs første LP var produsert av George Martin - fortsatte McCartney helt på egen hånd, med full kreativ kontroll.

Another Day var skrevet tilbake i Beatles' dager i 1969 og var tiltenkt en plass på oppfølgeren Ram. Den var McCartneys aller første solosingle, men ble til slutt utelatt fra Ram. Dette albumet fostret imidlertid flere store singler, der Eat At Home også gjorde de greit på VG-lista i 1971 - om ikke fullt så bra som Another Day.

Ram er forresten det eneste albumet av McCartneys album, der også Linda blir kreditert som artist på coveret. Således regner mange dette som duettalbum, noe som forklarer hvorfor McCartneys 1980-album enkelt nok ble hetende McCartney II.

Med på innspillingen var også trommis Denny Seiwell. Senere på året slo han seg med McCartney-ekteparet og dannet Wings.

Utover 70-tallet skulle McCartney og Wings vise at selv om arven etter Beatles skulle vise seg vanskelig å overgå, så hadde i også andre prosjekter livets rett.


storbritannia

PAUL McCARTNEY (f. 1942)

ANOTHER DAY
1971 Apple
(Paul McCartney)
Produsert av Paul McCartney
 paul mccartney another day

usa uk tyskland norge
5 2 6 3


Publisert i 1971