torsdag, 25 oktober 2012 00:00

Hollies - He Ain't Heavy, He's My Brother

Etter gjennombruddet med I Can't Let Go i 1966, hadde The Hollies jevnlig foret de norske platekjøperne med singler og album.

Seks singler var innom VG-lista fra 1966 til 1969, blant andre Sorry Suzanne som klatret til nummer fire i mai 1969. Albumet For Certain Because fra 1967, okkuperte forøvrig albumlistene i et halvår.

1969 startet derimot brutalt for kvintetten, og mange spådde bandets slutt da vokalist og gitarist Graham Nash trakk seg ut like før årsskiftet. Han slo seg da sammen med David Crosby fra The Byrds og Stephen Stills i ikke ukjente Crosby, Stills & Nash (og av og til Young). The Hollies rekruterte Terry Sylvester fra The Swinging Blue Jeans, og viste at de på ingen måter var ferdig som gruppe, selv uten Nash i rekkene.

He Ain't Heavy, He's My Brother ble utgitt i oktober 1969. Balladen viste med all tydelighet et Hollies som nå var blitt mer pop enn rock, og låta har med årene vunnet ry og popularitet og blitt en klassiker. Den var skrevet av Bobby Scott og Bob Russell, der førstnevnte var en veteran innen amerikansk musikkbransje. Han var først og fremst en orkestleder i helt andre sjangre enn populærmusikken, og hadde sine røtter i jazz  og storband. På innspillingen medvirket forøvrig en ung Elton John på piano.

He Ain't Heavy, He's My Brother ble The Hollies svanesang i Norge. De gjestet aldri singlelistene siden, og deres siste album på VGs langspill-liste, var Distant Light i 1971. Også internasjonalt gikk det tråere da 70-tallet kom, men de maktet å holde på interessen fra platekjøperne helt til 1974. Da kom deres siste store hit i The Air That I Breathe.

Dette tiåret var preget av interne uenigheter og utskiftninger i rekkene. Allikevel kom bandet med nytt materiale helt frem til 80-tallet, selv om platesalget ikke lengre var det helt store. Som flere andre 60-tallsgrupper, ble The Hollies aldri oppløst - og de holder stadig stand med to av originalmedlemmene fortsatt i bandet: Tony Hicks og Bobby Elliot.

I 1988 fikk He Ain't Heavy, He's My Brother noe av en renessanse, da låta ble brukt i en ølreklame. 20 år etter utgivelsen gikk låta helt til topps på de britiske listene.

The Hollies står tilbake som en av de få beatgruppene som overlevde beatbølgen. Deres fokus på vokalharmonier og bevisste valg midt mellom pop og rock, sørget for en holdbarhet og et par klassikere som i ettertid har ført bandet opp blant de fremste britiske gruppene.


storbritannia

THE HOLLIES

rmf logo

HE AIN'T HEAVY, HE'S MY BROTHER
1969 Parlaphone
(Bob Russel/Bobby Scott)
Produsert av Ron Richards
 hollies he aint heavy

usa uk tyskland norge
7 1 9 7


Publisert i 1969
fredag, 29 juni 2012 00:00

Hollies - I Can't Let Go

Etter gjennombruddet med I'm Alive i 1965, skulle nå The Hollies etablere seg som stødig leverandør av hitsingler, og samtidig tok bandet også mer kontroll over å levere egne låter.

I Can't Let Go ble deres største slager i Norge, bare Beach Boys holdt dem unna en førsteplass på våre breddegradder.

Låta hadde vært spilt inn av amerikanske Evie Sands i 1965, uten noe voldsom suksess. Låtskriverne var noe mer kjente. Al Gorgoni kom fra rekkene til Phil Spector, mens Chip Taylor er mest kjent for Angel of the Morning som er innspilt av en rekke artister. Han har også levert låter til de aller største countrynavnene i USA.

Ikke lenge etter at I Can't Let Go hadde inntatt listene, forlot Eric Haydock gruppa grunnet stridigheter med managmentet. Bassen ble overtatt Bernie Calvert (f.1942), som skulle i bandet helt til 1981. Gruppa var også med på å både skrive og spille inn The Everly Brothers 1996-album Two Yanks in England - og det ved siden av to egne album og konserter.

Calvert ble med på å servere videre slagere for The Hollies i både 1966 og årene som kom. The Hollies maktet å overleve de fleste strømmene innen rocken ut tiåret, og de serverte blant andre låter som Bus Stop senere i '66, Carrie-Anne i 1967 og Jennifer Eckles året etter. Disse tre - og flere - ble storselgere i Storbritannia og snek seg også inn på listene i Norge.

I 1968 forlot så Graham Nash bandet, og mange mente at The Hollies' dager som gruppe var over. Det viste seg at The Hollies fint kunne klare seg uten Nash - og i 1969 kom en av deres mest kjente låter i He Ain't Heavy, He's My Brother.


storbritannia

THE HOLLIES

rmf logo

I CAN'T LET GO
1966 Parlaphone
(Chip Taylor/Al Gorgoni)
Produsert av Ron Richards
 hollies cant let go

usa uk tyskland norge
42 2 30 2


Publisert i 1966
mandag, 18 juni 2012 00:00

Hollies - I'm Alive

The Hollies ble frontet av Graham Nash (gitar/vokal) og Allan Clarke (vokal) (begge førdt 1942) fra Manchester, som hadde spilt sammen som The Two Teens og The Guytones siden ungdomsårene.

The Guytones ble senere til The Fourtones da duoen ble en kvartett, og siden til Rikki & Dane (av alle ting...) da de ble stående tilbake som en duo - før Eric Haydock (gitar) og Donald Rathbone (trommer)i 1961 slo følge til noe som ble hetende The Deltas.

Juletider 1962 ble The Deltas til The Hollies, som en gest til Buddy Holly. Litt senere ble kvartetten til en kvintett, da Tony Hicks kom med i bandet nærmest som en backup når det var behov for det. EMIs Ron Richards hørte rykter om bandet, som i løpet av dette året fikk flere og flere oppdrag på Cavern i Liverpool - og Richards fikk dem raskt signert til Parlaphone, samme merke og selskap som Beatles.

Debutsinglen Just like Me gjorde det helt OK på listene, men trommis Rathbone valgte allerede da å søke nye utfordringer. Ny fyr bak stikkene ble Bobby Elliot, som nå ble med på flere innspillinger av omarrangerte utgaver av amerikanske slagere.

The Hollies led nok litt, som som mange andre tidlige britiske band, at de ble hyret inn på platekontrakter grunnet spilleferdigheter og ikke låtskrivertalent. Dette var nok en av grunnene til at det tok to år, før bandet slo virkelig igjennom. Gruppa hadde imidlertid en nokså stor fordel blant de mange andre håpefulle beatgruppene, nemlig vokalharmoniene som skilte dem ut fra mange andre band.

En av faktorene for suksessen som kom i 1965, var Ron Richards stadige tro på dem - og at han sammen med bandet kom opp med nye og originale låter, fremfor amerikanske coverlåter. Samtidig som The Hollies også startet å spille inn eget materiale, fikk de også spille inn nye sanger blant annet fra navn som Graham Gouldham (senere 10CC) og Clint Ballard (som hadde pennet hits for Jimmy Jones).

Det var sistnevnte som stod bak I'm Alive, som skulle bli en av de store sommerselgerne i 1965. På denne innspillingen kombinerte de vokalharmoniene fra forbildene i Everly Brothers med beaten, og fikk en nummer 1 på de britiske øyene.

Samtidig startet The Hollies en karriere som skulle gjøre til dem en av de virkelig store gruppene i hjemlandet. I årene som kom fikk de hele 17 hitsingler på de britiske listene - og også i Norge skulle de bli trofaste gjengangere på listene, uten noensinne å nå til topps.

Deres største single skulle komme i 1966, da de våget å låne litt av råheten av grupper som Kinks og Rolling Stones i I Can't Let Go. I dag huskes kanskje bandet for en ballade, som imidlertid først skulle komme noen år senere - uten primus motor Graham Nash i bandet...


storbritannia

THE HOLLIES

 

rmf logo

 

I'M ALIVE
1965 Parlaphone
(Clint Ballard jr)
Produsert av Ron Richards
 hollies im alivehollies album

uk tyskland norge
1 16 6


Publisert i 1965