France Gall – Poupée de cire, poupée de son

Isabelle Geneviève Marie Anne Gall tilhørte en egen fransk bølge av unge, pene og til dels opprørske kvinnelige artister som var ekstremt populære, men også kontroversielle i sin tid.

Hjemme i Frankrike var ikke France Gall verken den første eller største av disse, men for det europeiske publikumet ble hun yeye-bølgens ansikt da hun vant dette årets Eurovision Song Contest i Napoli. Og dermed brakte hun popmusikken og dundrende trommer inn i konkurransen, som til da hadde vært preget av svært så pyntelige franske slagere og britiske smørsangere.

Arkivfoto

France Gall var fra Paris og kom fra en familie der flere slektninger var og ble kjente navn på den franske musikkscenen. Faren, Robert Gall, hadde blant annet skrevet tekster for landets store stolthet, Edith Piaf. 16 år gammel ble hun med sterk innflytelse fra nettopp faren, hyret inn av Phillips i Paris av den legendariske franske platemogulen Denis Bourgeois.

Blant navnene Bourgeois hadde i sin stall, var den både kreative og kontroversielle Serge Gainsbourg – som straks så potensialet i Gall. I motsetning til andre yeye-artister, skapte han en egen idenditet for henne og valgte å skrive nye låter. Mange av Galls konkurrenter hadde til da hatt suksess med franske innspillinger av engelskspråklig materiale.

Yeye-bølgen (eller Yé-yé på fransk) kan kanskje beskrives som en blanding av britisk beat og litt amerikansk “Phil Spector”, ikledd noen franske tradisjoner. Stilen var utbredd også i Italia og Spania, men det var først og fremst i Frankrike og fransk Canada den var populær. Foruten France Gall, var kanskje Sylvie Vartan den mest populære av disse unge jentene. Og denne Sylvie Vartan var i sin tid igjen gift med kanskje landets fremste poplegende, Johnny Hallyday.

Serge Gainsbourg sørget raskt for at France Gall for en kort stund oversteg både Sylvie Vartan og andre syngejenter i popularitet. Foruten å levere henne både musikk- og produksjonsmessig låter som i perioden 1964-68, var helt på høyde med britiske og amerikanske innspillinger ble paret også et yndet objekt for mediene. Gainsborg, født 1928, la ikke noe i mellom ved å kalle France for en “Lolita” i musikkbransjen – og om skandalene (som også inkluderte det private mellom de to) var sanne eller medieskapte; oppmerksomhet fikk både han og Gall så det suste i franske tabloidmedier.

Frances første store hit var Ne sois pas si bêtei 1963 – da hun kun var 16 år gammel. Frem til 1965, leverte hun slagere både servert av far, Gainsbourg og andre sterke franske navn som André Popp. En single i 1964, Sacré Charlemagne, solgte i hele to millioner bare i Frankrike.

Poupée de cire, poupée de son var en av ti låter Gall kunne velge mellom da hun ble kontaktet av mektige RTL i Luxembourg og forespurt om å representere landet i Eurovision i Napoli. Luxembourg og RTL hadde allerede hatt god erfaring med fremmede artister, og i 1963 hadde landet vært representert av Nana Mouskorui.

 Låten snudde opp-ned på hva som var vanlig i konkurransen den gang, og mytene tilsier at den ble nektet spilt i ettertid av BBC da den ble ansett som for bråkete. Den vant – og ble av vårens og forsommerens største slagere i hele Europa.


FRANCE GALL (1947-2018)
Poupée de cire, poupée de son
(Serge Gainsbourg)
1965 Phillips
Produsert av Serge Gainsbourg


Utover 60-tallet gikk suksessen i hjemlandet nedover, noe som skyldes at Gall etter hvert tok avstand fra Gainsbourg og hans nokså opplagte “seksifiserte” temaer i låtene han leverte. Baby Pop ble i 1966 nærmest en liten skandale, med klare seksuelle preferanser. Den ble allikevel overgått av neste single, Les Sucettes (Lollipops), Teksten refererte tvetydig, om ikke så altfor direkte, til oralsex – men den ble allikevel (eller kanskje nettopp derfor), en storslager.

Gall hadde imidlertid fått nok og børt samarbeidet med Gainsbourg. Hun forstod etter et par år at karrieren hennes i prinsippet var ødelagt i Frankrike, men opparbeidet seg nå en nokså god posisjon lengre øst – i Tyskland – der hun hadde stor popularitet i en periode frem til 1972.

Etter dette konsentrerte France Gall seg stort sett om scene og musikaler fremfor nye plateutgivelser. En av de senere utgivelsene var Babacar, som ble en stor suksess på midten av 80-tallet. Det samme gjorde oppfølgeren Ella, elle l’a som var en hyllest til Ella Fitzgerald. Ella, elle l’a ble på nytt en hit i mange land i 2005, da belgiske Kate Ryan spilte inn en ny versjon.

Hun valgte imidlertid av egen vilje å ikke bygge videre på comebacket, og fra 90-tallet gjorde Gall kun gjort sporadiske opptredener. Hun kom i søkelyset da datteren Pauline døde i 1997, og i 2001 kom nærmest en farvel-dokumentar France Gall par France Gall på fransk TV.

France Gall levde de siste årene et tilbaketrukket liv da hun prioriterte veldedighet og sluttet helt med opptredener og plateinnspillinger. Hun har blitt en legende i fransk popmusikk – og opplevde musikkbransjen på både godt og ondt. Mytene sier at hun fraskrev all suksessen hun hadde med Poupée de cire  – men det er nok mer riktig å si at hun tok avstand fra Gainsbourg og hans nokså kontroversielle stil og temaer.

Og Serge Gainsbourg? Han var ikke det norske publikumet ferdige med. I 1969 kom han med en av pophistoriens mest omtalte og kontroversielle hits i Je t’aime.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få siste hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook