Pussycats – Just a Little Teardrop

De startet som et nordnorsk shadowband, men endte opp som hele landets første virkelige og store rockegruppe. The Pussycats er for alltid skrevet inn med store bokstaver i den norske rockens historie.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, via Creative Commons lisens

Historien startet på tegnesalen til Tromsø offentlige høyere almenskole, der Ottar Aasegg (gitar) startet å opptre sammen med Friedel Brandt (trommer) og Alf Konrad Johansen (gitar). De delte på spillejobbene med Happy Lads, der Sverre Kjeldsberg spilte bass.

Begge “gruppenes” store forbilder var foruten The Shadows, det lokale Tromsø-bandet The Jet Blacks, som allerede hadde vært i Oslo å fått spilt inn hele to singler. Om de to singlene fikk så veldig mye oppmerksomhet er vel tvilsomt da, bandet lokalt ble døpt om til Gjett-om-blakk da de vendte tilbake i nord …

I Jet Blacks spilte blant andre Trond Graff (gitar/tangenter), som hadde fått smaken av plateinnspillinger etter osloturen, og på ingen måter ønsket å forbli en lokal attraksjon i Tromsø.

Kjeldsberg slo seg sammen med trioen Aasegg, Brandt og Johansen til The Typhones i 1962, men Johansen var da erstattet av Tromsøs egen rockekonge, Bjørn Henriksen på gitar. Han ble imidlertid året etter byttet ut med Trond Graff fra Jet Blacks. De skiftet da navn til The Arctics.

Besetningen var dermed stabilisert med Trond Graff på gitar og orgel, Otta Aaseegg på gitar, Sverre Kjeldsberg på bass og vokal og Friedel Brandt på trommer.

Graff hadde desidert den største erfaringen av kvartetten, og det var han som fikk med seg gjengen på en ikke helt ukjent tur til Sverige. På vei sørover, ble guttene klar over at Beatles var det store og nye, og de bestemte seg for å forlate Shadows-stilen til fordel for den nye beatmusikken.

I Stockholm fikk de under nokså labre arbeidsvillkår spillejobber på klubbene Club Star og Blue Note, og det var på sistnevnte at de ble oppdaget av Sten Ekroth – en fyr som godt visste hvordan penger kunne bytte hender, for å si det slik.

Ekroth hadde visjoner om et nordisk svar på Stones og Beatles, og han så potensialet i guttene fra nord. Ingmar Stjerndal ble hyret inn som fast på tangenter, og både navn og gruppenavn ble nå byttet.

The Pussycats var født, og fra nå av het medlemmene nokså tidsriktig Teddy (Kjeldsberg), Jimmy (Aasegg), Freddy (Brandt), Eddy (Graff) og Reddy (Stjerndal).

Ekroth vis(s)te deretter hvordan ting skulle gjøres: Han fikk guttene på TV, noe som i denne tiden var uhørt for slike farlige nye grupper. De fikk sitt eget image, som blant annet innebar et lett gjenkjennelig turnebuss.

Inspirert av Stones, fikk han medieomtale jevnlig av bandet: Og ikke minst, kanskje Norgeshistoriens mest merkverdige og vellykkede PR-opplegg da han fikk Pussycats inn som oppvarmere for nettopp Stones sommeren 1965.

TV-opptredenen våren dette året, hadde gitt Pussycats platekontrakt med Karusell – og det var via Karusells produsent Simon Brehm, at Stones-stuntet fikk sitt opphav. Planen, der omternt 40 “innleide” fans forlot salen da Stones entret scenen, druknet nok litt i hylene fra de adskillig flere Stonesfrelste tilhengerne – men medieomtalen både Ekroth og Pussycats hadde vært ute etter, fikk de ettertrykkelig.


THE PUSSYCATS
Just a Little Teardrop
(Trond Graff)
1966 Teen Beat
Produsert av Simon Brehm
Også utgitt på albumet Psst! Psst!


Utover 1965 ble nesten Stones selv statister i forhold til skandalene og konsertene til The Pussycats. Her var om det ikke sex, drugs og rock & roll, men i alle fall sex, sprit og rock & roll. Hvor mange av skandalehistoriene som var reelle, vet nok bare bandmedlemmene best i dag. Men mange av oppslagene var nok både fabrikkerte og i hvert fall noe overdrevet,.

Men Norge hadde allikevel fått sine første rockehelter – eller rebeller, som vel helst den eldre generasjonen nok så dem som.

Ebb Tide var guttas første singlesuksess i 1965 (nr 2 på VG-lista), og de klarte til en viss grad å følge opp med Boom Boom litt senere på året. Det ble allikevel 1966 som var pusekattenes gullår, Just a Little Teardrop ble deres aller største singlesuksess dette åre. Låten – skrevet av Graff – ble inkludert på albumet Pssst! Pssst!, som skulle toppe de norske listene i 10 uker og ble liggende inne i hele 31.

Andrealbumet Mrrr… Mrrr… ble deretter spilt inn i Hamburg, men ting begynte å skjære seg litt. Ekroth trakk seg som manager, og bestningsmessig startet en bølge av utskiftninger da Reddy/Stjendal forlot bandet under arbeidet med utgivelsen.

Manager Ekroth må ha hatt en nokså slunken lommebok etter disse to hektiske årene, for i en bokutgivelse (Strengelek), kom avsløringer og mer eller mindre negative omtaler av alt og alle. Ekroth skjulte på ingen måter hvordan han hadde viftet med sedlene for å få bandet opp i publisitet. Trolig var bandmedlemmene helt uvitende om det meste av dette.

I 1967 fikk de nok guttene en ny hit med Craftsman, men etter som rocken stadig utviklet seg, stagnerte karrieren. Da Graff måtte gjøre militærtjenesten i 1968, var i realiteten The Pussycats-eventyret over.

Noen sporadiske forsøk på å forsøke å heise karrieren igjen, gikk heller dårlig. Svært få av medlemmene fortsatte også i musikkbransjen. Graff og Kjeldsberg skulle ble de to som utmerket seg mest i norsk musikkliv fremover.

En kort samling førte til utgivelsen Touch Wood  i 1972 – men da var det stopp.

Graff ble medlem på tangenter i Septimus, mens Kjeldsberg var sporadisk aktiv som soloartist og på scenen. Aasegg, Brandt og Stjerndal forlot bransjen helt.

The Pussycats har siden hatt to store gjenforeneninger og fikk god oppmerksomhet i begge anledningene. De fikk fine salgstall spesielt på starten av 80-tallet, mens deres helt nye utgivelse i 1992 (To You) nok ikke ble satt helt stor pris på av kritikere og nostalgiske tilhengere.

Til tross for historiene rundt og om The Pussycats i de hektiske årene 1965-67, står spesielt albumet Pssst! Pssst! tilbake som et av de viktigste og beste bidragene i norsk rocks historie.

Og Sverre Kjeldsberg ble den av medlemmene som siden skulle klare det selve Pussycats ikke maktet i glansperioden: Nemlig å få en nummer 1-single. Det skjedde i en helt annen setting, der han entret Melodi Grand Prix i 1980 med en ikke helt ukjent joik.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få siste hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook