Aphrodite’s Child – Rain and Tears

Med Rain and Tears skrev Aphrodite’s Child seg inn både i de greske og norske historiebøkene.

De ble større i Mellom-Europa enn her i nord, og karrieren var heller kortvarig. Allikevel har trioen blitt et navn som huskes av mange.

Mercury

Bandet var opprinnelig en kvartett, frontet av Demis Roussos og Evángelos Odysséas Papathanassíou (f. 1943), bedre og lettere kjent som Vangelis.

Disse to hadde spilt i band som The Forminx og Idols, begge med en viss suksess hjemme i Hellas. I Athen fikk de med seg Loukas Sideras (f. 1944) på trommer og Silver Koulouris (f. 1947) på gitarer til en ny gruppe, Vangelis and his Orchestra.

Noen lovende innspillinger førte dem til London, der de først fremsto som en trio. Koulouris kom aldri med nordover grunnet både militærtjeneste og pågående interne uroligheter i landet. Det vil si, de kom seg aldri til London da trioen aldri fikk innreise til Storbritannia.

Noe villrådig ble bandet stående fast i Paris, men bestemte seg da for å bli værende og satse videre. Mercurys lokale sjef, Lou Reizner, lot seg overbevise – og spilte på alle greske strenger da han døpte dem om til Aphrodite’s Child.

Rain and Tears ble deres første utgivelse utenfor de greske grensene, og førte dem umiddelbart høyt opp på flere europeiske lister. Låten var litt frekt bygget på Pachelbels kanon: Egentlig Canon per 3 Violini e Basso . En, som tittelen også tilsier, kanon komponert av tyskeren Johann Pachelbel sånn rundt 1694.

Med denne innledet bandet en intensiv periode med flere singler og album, og konserter over store deler av Europa. Stilen var preget av ballader med innslag av psykedelisk rock, samtidig som man hørte de melodiøse greske tonene i musikken.

I 1970 kunne endelig Koulouris slutte seg til bandet, som da også hadde fått papirene i orden og kunne lokalisere seg til London. Bandet slapp sin andre album innspilt nettopp der, It’s Five O’Clock, men deretter startet ting å rakne.

Innspillingen av deres neste prosjekt, 666, skulle tære på kreftene. Demis Roussos ønsket å fortsatte med balladene, og Vangelis søkte adskillig bredere mot progressive elementer. De to andre ønsket å beholde det mer lettfattelige pop- og rockuttrykket.

666 ble allikevel bandets kunstneriske høydepunkt. Salgstallene ble kanskje ikke de helt store med det samme, men har med årene solgt i over 20 millioner eksemplarer. I ettertid har utgivelsen fått en klassiker-status, spesielt innen den progressive rocken..

Like etter sprakk, kanskje ikke helt uventet, bandet. Og de fire medlemmene satset fra første stund solo, hver for seg.

Demis Roussos skulle komme sterkt tilbake, også på norske lister, utover 70-tallet. Gitarist Koulouris fikk også en fin karriere, først og fremst som produsent og studiomusiker. Mens trommis Sideras hadde lite å fare med og ga bare ute sporadiske utgivelser videre.

Vangelis fikk en stor og fin karriere og ble med tiden en foregangsfigur innen elektronisk musikk. I 1981 fikk han en Oskar for beste filmlåt i ikke ukjente Chariots of Fire, og også filmmusikken hans til filmer til Blade Runner (1982) og 1492: Conquest of Paradise (1992) har blitt godt godtmatt – også kommersielt.

Han har samarbeidet med artister fra de fleste sjangre, og hadde i lengre tid et prosjekt som duo sammen med Yes’ vokalist Jon Anderson.

Aphrodite’s Child blir i dag gjerne kalt et kultband, men de fremstår også som grekernes virkelig store tilskudd til rocken. Hjemme i Hellas er de legender.


APHRODITE’S CHILD
Rain and Tears
(Pachelbel – Arr: Papathanassiou/Bergman)
1968 Mercury
Produsert av Pierre Eberro
Utgitt på albumet End of The World

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook