Jane Birkin & Serge Gainsbourg – Je t’aime … Moi non plus

Serge Gainsbourg var født Lucien Ginsburg i Paris og var gjennom flere tiår en av landets mest innflytelsesfylle og viktigste komponister i alle sjangre. Men han var også en av de mest kontroversielle.

Jean-Pierre Bonnotte/Gamma-Rapho

Gainsbourg var allerede kjent for det norske publikum, etter å ha pennet France Galls nummer en i 1965, Poupee de cire, poupee de son. Han tok France Galls karriere til topps i Frankrike, men ødela trolig også karrieren hennes ved å stadig fokusere på nokså direkte og vågale sexifiserte tekster.

Opp gjennom 60-tallet ble han en av de største låtskriverne innen den franske popmusikken, og han gjorde det nesten til vane å ta sidesprang fra både ekteskap og elskerinner ved å opptre sammen med langt yngre blondinger og brunetter, gjerne 20 år yngre enn ham selv .

I 1967 hadde han et lengre forhold til Brigitte Bardot, før han falt for britiske Jane Mallory Birkin.

Birkin var en fremadstormende skuespillerinne, som hadde vakt oppsikt i mer outrerte roller i kanskje ikke de mest kommersielle filmene. Selv om hun ikke kunne fransk, falt Gainsbourg pladask for henne, og de innledet et forhold både kunstnerisk og privat.

Birkin kom forøvrig rett fra et kjapt ekteskap med James Bond-komponisten, John Barry.

Je t’aime… moi non plus var en låt Gainsbourg hadde spilt inn i 1967 med Brigitte Bardot, men ingen selskap våget å gi ut den mildt sagt kontroversielt tematiske låten . Jane Birkin sang og hvisket og stønnet så inn en ny versjon med Gainsbourg bak spakene i 1969, og verden fikk dermed høre en av årets mestselgende singleutgivelser.

Om nordmenn egentlig forstod de franske tekstlinjene, var kanskje tvilsomt. De gikk noe slikt som dette i engelsk oversettelse.

I come, I come back and forth
Between your kidneys
I come back and forth
Between your kidneys
And I control myself

Det ble uansett all for sterk kost for de gode herrer i NRK, og låten ble selvfølgelig forbudt på statskanalen. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, gikk den helt til topps på VG-lista, og der ble den liggende i to måneder.

I Storbritannia fikk selv plateselskapet kalde føtter. Fontana trakk seg fra rettighetene til utgivelsen til fordel for selskapet Major Mini som siden opplevde den sjeldenheten at en ikke-engelskspråklig single skulle toppe de britiske listene.

Birkin og Gainsbourgs forhold varte til glede for tabloidpressen helt ut på 80-tallet. Da hadde Birkin etablert seg som en stor skuespillerinne i Frankrike, og hun er i dag ennå et godt navn med flere store priser bak seg fra filmkarrieren.

Gainsbourg gjorde etter hvert akkurat som han ville, noe som resulterte i både fiaskoer, slakt, heder og ære. Alt etter hva han fant på av både kommersielle og ikke fullt så kommersielle musikalske sidesprang.

En av hans siste store hits kom i 1990, med Joëlle Ursuell og nok en millionselger i White and Black Blues.

I 1991 døde Gainsbourg av et hjerteslag, og han blir i ettertid sett på som en landets viktigste navn og låtskrivere gjennom tre tiår.


JANE BIRKIN & SERGE GAINSBOURG
Je t’aime… moi non plus
(Serge Gainsbourg)
1969 Fontana
Produsert av Jack Baverstock

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook