Alice Cooper – School’s Out

Hvilke skoleungdommer kunne unngå å like en sang med frasene: «No more pencils, no more books, no more teachers’ dirty looks»?

Det førte til Alice Coopers’ største singlehit, og noe av et gjennombrudd for et band som mange frem til da hadde betraktet mer som noe av et gimmick fremfor musikk.

© alicecooper.com

Alice Cooper var i 1972 et band, der «dagens» Alice Cooper – født Vincent Damon Furnier i 1948 – var gruppas desiderte frontfigur og vokalist. De andre bandmedlemmene i 1972 var:

  • Glen Buxton – gitar
  • Michael Bruce – gitar, keyboards
  • Dennis Dunaway – bass
  • Neal Smith – slagverk

Cooper selv var fra Detroit, født en juledag – og fra en nokså velstående diplomatfamilie. Han startet en gruppe 19 år gammel ved navn The Earwigs, inspirert som alle andre av den britiske invasjonen og beatbølgen.

«Earwig» er vel på norsk det vi kaller saksedyr, og det representerte trolig også en passende betegnelse på spilleferdighetene på det håpefulle bandet. Uansett var bandnavnet ikke kult nok for de unge mennene.

Snart ble navnet til det noe mer spennende The Spiders, noe som man flittig utnyttet blant annet med bruk av et spindelvev som scenebakgrunn på konserter og opptredener.

Etter endt skolegang, valgte en stadig mer stabil besetning å satse ordentlig på musikken. The Spiders ble droppet for Nazz som bandnavn – men dette navnet var den gang allerede tatt i bruk av sangeren Todd Rundgren – en Rundgren som senere ble sentral for blant annet Meat Loafs sound og suksess. 

Navnet Alice Cooper ble dermed valgt, ironisk, etter en spirituell omgang med et såkalt Ouija-brett.

Uten å verken skaffe seg det helt store publikumet eller spillejobbene, ble de i 1969 nesten tilfeldig oppdaget av manageren Shep Gordon – som igjen introduserte dem for Frank Zappa. Zappa hadde nettopp startet sitt eget lille plateselskap Straight Records, der formålet på ingen måte var å utgi «straighte» artister.

Slik sett passet Alice Cooper ypperlig som en signering, et Cooper-band som stadig utvidet nye bisarre triks på scenekanten for å skille seg i mengden av både nyere og eldre A4-band.

Musikalsk startet bandet i smått psykedlisk terreng, men fanget snart opp lyden av langt mer flerrende gitarer – men de første albumene solgte heller allikevel labert. Medieoppslagene kom imidlertid tidlig, særlig etter en nokså omtalt kyllingfarse (…) på Toronto Rock and Roll Revival i september 1969.

Cooper har i alle de førti årene siden, hevdet at det hele var et uhell: Kyllingen som ble kastet ut fra scenen under opptreden, var det nemlig ikke mye igjen av etter tumultene som oppstod.

Samtalen mellom Coopers og Frank Zappa dagen derpå, har også blitt en liten klassiker, der Zappa ville forhøre seg om det virkelig var noe i medioppslagene om Coopers avbiting av et kyllinghode på scenen. Cooper benektet, hvorav Zappa svarte:

«Well, whatever you do, don’t tell anyone you didn’t do it.»

Sjargongen «shock rock» – eller horror rock – oppstod i denne perioden. Alice Cooper var kanskje ikke de første, men de var det fremste bandet som fikk ordentlig suksess innen begrepet.

Musikkstilen var også blitt litt mindre eksperimentell enn tidligere, noe som nok dels skyldes overgangen til det større plateselskapet Warner – men også produsent Bob Ezrins påvirkning. Ezrin var ennå fersk bak spakene, men senere skulle han samarbeide på noen av rockens fremste innspillinger.

I 1970 slo låta Eighteen an i USA, og albumet Love It to Death skulle etter hvert selge til millionen i Statene. Oppfølgeren Killer solgte også bra, men den manglet de helt store låtene.

Det snudde seg midlertid da School’s Out kom i 1972, en single som gikk helt til topps hos britene – og satte også Alice Coopers navn på norske lepper og trolig en del skolepenaler. At den i Norge fikk sitt gjennombrudd omtrent da skoleferien var over, var kanskje bare like så ironisk som det bandet var.


ALICE COOPER
School’s Out
(Alice Cooper)
1972 Warner Bros.
Produsert av Bob Ezrin
Utgitt på albumet School’s Out


Sjokkrocken var nok allikevel  litt for sterk for oss sarte nordboere, selv om albumet og oppfølgeren Billion Dollar Babies i 1973 slett ikke solgte så ille. Ingen flere singler fra Cooper skulle gjeste våre salgslister igjen på 16 år, mens han i Storbritannia og USA i 1972 og 1973 fikk flere store oppfølgere.

ElectedHello Hurray og No More Mr. Nice Guy ble alle store singlehits.

Deretter sprakk Alice Cooper som band, og fra 1974 var Alice Cooper kun Vincent Damon Furnier – Cooper himself.

Den videre karrieren ble i alle fall på platemarkedet aldri helt den samme. I et par år levde han videre på navn og det tidlige tiårets meritter, men bortsett fra et nesten-comeback med Flush the Fashion i 1980, kom Cooper aldri tilbake til gamle høyder.

Ett hederlig unntak var balladen I Never Cry fra 1976, som nådde en fin tolvteplass på Billboard.

Alice Cooper slet med høyt alkoholinntak i mange år, og kreativiteten var først og fremst synlig på scenen – der han stadig var og ble et trekkplaster.

Scenenshowene ble stadig mørkere, om kanskje ikke mer smakfulle – og han ble et forbilde for langt senere mørke rockere, med sine bruk av boaslanger og henrettelseselementer på scenekanten.

På midten av 80-tallet fikk han imidlertid lagt alkoholproblemene bak seg, og sammen med en ny generasjon låtskrivere og produsenter – som nettopp hadde vokst opp med Coopers’ School’s Out – fikk han omsider sitt comeback.

Låten som sørget for ny liv i den stadig maskerte og mørke leiren, kunne jo ikke hete noe annet enn Poison.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook