GV-musikk

Pop og rock gjennom 50 år

Vicky Leandros – Après toi

© Philips

TV-mediets påvirkningskraft gjenspeilte seg for andre år på rad, da årets vinner av Eurovision Song Contest invaderte listene over det meste av Europa forsommeren 1972.

Det skjedde med en gresk sangerinne, bosatt i Tyskland og syngende for Luxembourg: Vassiliki Papathanasiou. På scene og plate kjent som Vicky Leandros.

Vicky var ingen nykommer i bransjen og hadde helt siden 1965 hadde stor suksess i Vest-Tyskland og nabolandene både på tysk og fransk. Hun hadde vært bosatt der siden hun var om lag ti år gammel, og faren – Marios Panas – komponerte selv mange av slagerne hennes. Leandros var egentlig Marios opprinnelige fornavn.

Vickys første slager kom med Messer Gabel Schere Licht på sommeren 1965 – da kun som Vicky, og i 1967 stilte hun for første gang opp i Eurovision med originalinnspillingen av L’amour est bleu: En låt som i hennes versjon bare ble en moderat suksess med en 27. plass på de tyske listene.

Året etter nådde den toppen av Billboard i en versjon av orkesterkongen Paul Mauriat.

Låten førte allikevel til at karrieren tok for alvor av, og i årene som kom florerte det med slagere og hits. Den største av mange var Ich bin i 1971. Samme året vant hun bronserosen i Montreux for sitt eget TV-show, som nettopp het Ich bin.

Nord for Skagen og det tyskspråklige markedet forble hun derimot et ukjent navn, før hun sang seg helt til topps fra den store finalen i Edinburgh 1972 med Après toi. Det gjorde hun verken for Vest-Tyskland eller Hellas – men for Luxembourg!

I Edinburgh slo hun blant annet hjemlandets storfavoritter The New Seekers. Det ble deres Beg, Steal or Borrow som hindret Vicky Leandros fra en nummer èn i Norge, og for en stund var det dobbelt Eurovision på VG-lista i april og mai dette året.

Après toi ble utgitt på sju forskjellige språk, og det skulle vel godt gjøres å unngå å høre denne låten i en eller annen innspilling denne våren – samme hvor i Europa man oppholdt seg. Selv i Japan var Vicky en stor navn, og hun var en få europeiske artister som våget å gi seg inn på det japanske språket.

På de britiske listene holdt hun seg i seksten uker med en engelsk versjon av låta: Come What May.  Og i motsetning til fjorårets Severine, klarte Vicky til dels å følge opp suksessen med singler som The Love In Your Eyes og When Bouzoukis Played.

Her i Norge elsket vi først og fremst originalinnspillingen på fransk, og overså glatt videre singler. Det skjedde absolutt ikke i Tyskland, der hun fikk flere og adskillig større singleslagere senere.

I 1974 gikk Theo wir fahr’n nach Lodz omsider helt til topps på de tyske listene, og hun forble et stort navn på det såkalte «kontinentet» helt ut tiåret. Selv om en amerikansk lansering endte i fiasko. I 1978 tok hun seg en pause da hun ble mor, og siden klarte hun aldri vel å hente inn det store comebacket.

Vicky Leandros forlot imidlertid aldri musikkbransjen, og navnet hennes forsvant aldri helt fra offentligheten. Mellom sporadiske utgivelser og et nokså tilbaketrukket familieliv, var hun også en stund sterkt engasjert i gresk politikk.

I 2006 forsøkte hun seg igjen i Eurovision, men forsøket Don’t Break My Heart endte i det tyske finaleuttaket. Låten entret imidlertid de tyske listene. I 2011 kom hun igjen i søkelyset, denne gang i en mer eller mindre ellevill «duett» med Scooter i deres C’est Bleu.

Vicky Leandros var kanskje ved siden av ABBA den mest suksessrike av Eurovision-vinnere fra 70-tallet. Hun visste å dra fordel av TV-showet og utnyttet dette i en allerede langt på vei etablert karriere.

Gjennom karrieren har Vicky Leandros også samarbeidet med rekke andre artister i flere sjangre, og hun har hele tiden alltid klart å veksle finurlig mellom sine greske røtter, erketysk slager – og rendyrket pop.


VICKY LEANDROS (f. 1949)
Après toi
(Mario Panas/Klaus Munro/Yves Decca)
1972 Phillips
Produsert av Klaus Munro

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook