GV-musikk

Pop og rock gjennom 50 år

Bob Dylan – Knockin’ On Heaven’s Door

© Metro-Goldwyn-Mayer

Det måtte en film og et delvis soundtrack til, for å bringe Robert Allen Zimmerman mot toppen av singlelistene.

© Metro-Goldwyn-Mayer

Bob Dylan var allerede i 1973 en legende innenfor rocken, en poet og en musiker som helt siden debuten i 1962 hadde gjort noe av innflytelse på så vel andre musikere, som de mer radikale politiske og unge miljøene.

Hans egne innflytelser var amerikanske legender som Woodie Guthrie og Pete Seeger.

Hans første album i 1962 var en fiasko, men plateguru John Hammond på CBS hadde klokketro på Dylan og fredet han nærmest ovenfor de som kritiserte signeringen.

Dylan startet ikke som en ren protestsanger, som myten vil ha det til. Han blandet gjerne inn humor og temaer om kjærlighet i tekstene. Det var hans låter fra 1962 til 1964, som skapte mange slitesterke melodilinjer og sterke politiskmarkerte tekstlinjer.

Disse første årene av karrieren, kom låter som Blowin’ in the Wind og Masters of War, og han fikk en artsfrende og nær personlige venninne i Joan Baez.

I 1964 og 1965 fjernet Dylan seg sakte fra protestsangerne og ønsket ikke lengre å la seg assosiere for annet enn seg selv og musikken. Det kulminerte i en mye omtalt konsert ved The Newport Folk Festival, der elektriske gitarer bokstavelig talt ble plugget inn, med skrekk og forferdelse fra publikum som svar.

Samme år kom albumet Bringing It All Back Home, og fra sommeren 1965 hadde Dylan nå også fått et trofast og stort publikum også i Norge.

Med videre album som Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde, og låter som Like a Rolling Stone – skapte han også nye føringer på hva en rocketekst kunne handle om. Eller for å snu på det: Han viste at det faktisk gikk an å mene noe, selv med kornete gitarer og trommer som komp.

I disse årene fikk han også innflytelse på den nye nye folkrocken, først og fremst som følge av The Byrds‘ innspilling av hans Mr Tambourine Man.

Etter en ulykke sommeren 1966, måtte Dylan ta det noe roligere – og rekken av store og innflytelsesfulle utgivelser tok slutt. Han vendte til Woodstock og samarbeidet der med hva som ble hans backingband, The Band.

Disse innspillingene var aldri ment for utgivelser, men i ettertid fikk de på folkemunne merkelappen The Basement Tapes, og ble omsider utgitt i 1975.

Fra 1968 var Dylan tilbake både på scene og plate. Han beholdt et usedvanlig godt publikumstekke, mens kommende album og prosjekter ble noe mer lunkent mottatt enn årene før ulykken. Flere låter og utgivelser beveget seg rundt 1970 i retning country og westerntemaer.

I 1969 fikk han imidlertid en av sine største singleslagere i Lay Lady Lay.

Knockin’ On Heaven’s Door ble hans aller første låt på norske singelistene. Det er nesten noe oppsiktsvekkende, da hele ti album – inkludert samleplater – hadde mer eller mindre solgt riktig så bra siden albumlistene ble introdusert i Norge i 1965.

Knockin’ On Heaven’s Door var skrevet til filmen Pat Garrett & Billy the Kid, Her spilte Dylan selv mot en Billy the Kid i Kris Kristoffersons utgave, men musikken ble vel en større suksess enn selve filmen.

Albumet var heller ikke et virkelig soundtrack, men bestod dels av låter inspirert av filmhistorien, og dels låter brukt på lerretet.

Knockin’ On Heaven’s Door ble uansett Dylans ene – av kun to – singlehits i Norge. Den andre skulle bli Heart of Mine i 1981. I ettertid har låta blitt en av Dylans mest brukte og velkjente låter, i sin geniale enkelhet – som noen sier: En sang som med sine fire akkorder kan spilles av «alle».

Størst suksess i senere versjoner, fikk den med Guns n’ Roses’ versjon fra 1990. Underfundig nok var den også da fra en film: Tom Cruices’ Days of Thunder.


BOB DYLAN (f. 1941)
Knockin’ On Heaven’s Door
(Bob Dylan)
1973 CBS
Produsert av Gordon Carroll
Utgitt på albumet Pat Garrett and Billy the Kid


På midten av tiåret, fikk Dylan en ny kreativ periode – der utgivelsen Blood on the Tracks regnes som noe av en milepæl innen rocken. Han samarbeidet igjen med Joan Baez på en kort og improvisert turné, og medvirket på The Bands avskjedskonsert i 1976.

På slutten av tiåret sjokkerte han igjen, denne gang med å bli nokså forkynnende religiøs i materiellet som kom i butikkhyllene. Det religiøse kom til manges lettelse etter hvert noe mer i bakgrunnen, og 1983s Infidels ble godt mottat. I Norge gikk dette albumet rett til topps på albumlistene.

80-tallet gikk ellers med til stadige turnèer og samarbeid med navn som Mark Knopfler, Tom Petty og Grateful Dead. Han ble en del av Traveling Wilburys mot slutten av tiåret, sammen med nettopp Petty, Jeff Lynne, George Harrison og Roy Orbison.

Utgivelsen Oh Mercy i 1989, ble regnet som hans beste og mest gjennomførte siden midten av 70-tallet.

Utover det neste tiåret, kom noen rene folkinnspillinger – der Dylan tolket eldre viser og folklåter. Tiåret var forøvrig preget av en lav profil fra Dylans side, der 1997 ble et unntak med albumet Time Out of Mind.

Siden tusenårsskiftet, har Dylan stort sett fulgt en formel med hundre konsertdøgn per år – og et album cirka hvert tredje år. Størst kommersiell suksess fikk han med 2006-utgivelsen, Modern Times – mens Tempest i 2012 fikk stort sett flotte tilbakemeldinger, både fra press og publikum.

Etter å ha vært mer aktiv på platefronten enn på tretti år, kom hans foreløpig siste utgivelse i 2020: Rough and Rowdy Ways. Men det var også det eneste med originalmateriell siden nevnte Tempest i 2012.

Å oppsummere Bob Dylans karriere i en kort artikkel, er umulig. Han er og blir en rockens mest innflytelsesrike skikkelser – og han vil trolig forbli en yndling også i årene som kommer, så lenge helsen holder og munnspillet gir lyd fra seg.

Bob Dylan er en av ytterst få artister som har hatt toppselgende album i hvert eneste tiår siden 1960-tallet.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook