GV-musikk

Pop og rock gjennom 50 år

Eric Clapton – I Shot the Sheriff

Arkivfoto

Eric Patrick Claptons innspilling av Bob Marleys klassiker I Shot the Sheriff, stod i over 20 år som hans eneste singlesuksess i Norge.

Etter utvidelsen av av VGs singleliste i 1994, har han siden maktet små plasseringer med både Change the World og Missing i 1996, samt My Father’s Eyes to år senere. Ingen av dem kom selvfølgelig i nærheten av suksessen i 1974, der I Shot the Sheriff ble liggende inne på listen i et halvt år.

Clapton var og er en av rockens absolutt største gitarister, dypt og trofast forankret i bluesen. Karrieremessig har kreativiteten og salgstallene vært svært variable, men han har alltid kommet tilbake – og levert levedyktige låter og innspillinger med jevne mellomrom i over fem tiår.

Clapton var født i lille Ripley, i Surrey tre mil sør for London. Karrieren startet tidlig i tenårene i lokale band, før han knappe atten år gammel ble medlem av The Yardbirds i 1963. Legendariske Yardbirds fostret også to av rockens andre store gitarister, Jeff Beck og Jimmy Page.

Bandet ble også kjent i Norge, og ble en stor inspiriasjon i det gryende norske rockemiljøet. Deres største suksess var Heart Full of Soul i 1965, men da hadde de nok nærmet seg det mer kommersielle terrenget – og Clapton forlot bandet for å fortsette med bluesen i John Mayall & the Bluesbreakers.

Det ble en kortvarig affære, og bare måneder senere ble han erstattet av Peter Green: Den senere grunnleggeren av Fleetwood Mac.

Neste stopp ble The Cream, som til tross for et noe kompleks repertoar, oppnådde stor suksess. Clapton, allerede da gitt tilnavnet Slowhand, fikk her gitarhelt-status, og Cream ble en av 60-tallets største musikerfavoritter. De oppnådde også gode salgstall, med fire album inne på Norges albumlister.

Da Cream gikk i oppløsning, var Clapton kjapt innom bandet Celaney & Bonnie & Friends, før han i 1970 dannet Derek & The Dominoes. Han spilte også inn musikk med blant annet John Lennon og ga samme år ut sin første LP under eget navn.

Det var med The Dominoes Clapton skapte en rockens store klassikere i Layla, en låt som siden har blitt like mye assosiert som en Clapton-låt som bandinnspillingen dette året.

De første årene av 70-tallet var imidlertid preget av mildt sagt kaotiske samarbeidsproplemer og stoffmisbruk. Medgitarist Duane Allman døde i en ulykke i 1971, og da hadde allerede Clapton fått nok av hele prosjektet.

1971 var også året da han medvirket på George Harrisons Bangladesh-konsert.

Etter et par år på sidelinjen, blant annet grunnet stoff og alkohol, var Clapton tilbake på scenen i 1973. Hans andre soloutgivelse lot vente på seg til året etter, men da ble også 461 Ocean Boulevard vel hans egentlige gjennombrudd som soloartist.

Som på samtlige senere album, kombinerte Clapton ulike impulser og coverinnspillinger med egne låter – stort sett forankret i bluesrocken. I Shot the Sheriff var umiskjennelig Clapton, men man hørte een forsiktig reggae-innflytelsen fra låtskriveren: En ennå fremadstormende Bob Marley.


ERIC CLAPTON (f. 1945)
I Shot the Sheriff
(Bob Marley)
1974 RSO
Produsert av Tom Dowd
Utgitt på albumet 461 Ocean Boulevard


Låten hadde vært skrevet og utgitt av Marley sammen med The Wailers i 1973. Dette var før Marleys og reggae-ens store gjennombrudd. Claptons versjon skapte uten tvil stor oppmerksomhet rundt både Marley og musikken, selv om versjonen var like mye rock som reggae.

Clapton har imidlertid ved mange anledninger siden «reggae-fisert» låta på konserter og opptredener.

Etter suksessen i 1974, valgte Clapton å stort sett holde seg til røttene, fremfor å kommersialisere stilen. Han samarbeidet blant annet med Bob Dylan (og The Band) på No Reason to Cry, og Slowhand fra 1977 ble en stor suksess med låter som Cocaine og Wonderful Tonight.

Platesalg og album fremover varierte voldsomt både i kvalitet og kvantum, og Clapton ble en stund mer kjent som gjesteartist på andres innpillinger enn egne utgivelser. Han hadde derimot et trofast publikum, som tilsynelatende overså vekslende kvaliteter på album – spesielt på 80-tallet.

Journeyman i 1989 ble kreativt regnet som noe av et comeback, anført av låter som Pretending og Bad Love. I 1992 skapte han en ny klassiker med Tears in Heaven, skrevet etter hans sønn Cole døde fire år gammel. Låten ble først utgitt til filmen Rush, og siden inkludert på Claptons storselgende Unplugged-album.

Den nye interessen for Clapton, skapte en solid renessanse for både nye og eldre innspillinger dette tiåret. Hans to studioalbum From the Cradle (1994) og Pilgrim (1998) ble begge store suksesser. Det samme ble utgivelsen Riding with the King  i 2000 sammen med B. B. King.

Siden har Clapton tatt det noe roligere i kantene, og hans siste utgivelser har stort sett vært blandinger av personlige favoritter og kun et par nye innspillinger.

Eric Clapton blir rangert som en av rockens største gitarister, og han er også det eneste navnet som er inkludert i Rock & Roll Hall of Fame hele tre ganger: Som soloartist og som medlem av Yardbirds og Cream.

Til tross for vekslende problemer og utfordringer både på scene og i privatlivet, har han alltid hatt en trofast fot der han trives aller best: På scenen. I Norge er Clapton et av svært få navn, der samtlige album har gjestet våre hjemlige lister.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook