GV-musikk

Pop og rock gjennom 50 år

Suzi Quatro – Devil Gate Drive

Susan Kay Quatro ble oppfattet som noen av en glamdronning, før hun akkurat i tide rakk å bli noe snillere i stilen til å overleve som artist også etter glitter-bølgen stilnet.

Arkivfoto

Quatro var amerikansk til fingerspissene, selv om mange oppfattet henne som britisk. Hun er fra Detroit med italienske røtter. Etternavnet, som slett ikke er noe scenenavn, stammer fra det italienske Quatrochio (ikke Quattrocchi som Wikipedia nevner). Suzie er også kusine til Sherilyn Fenn (Twin Peaks).

Suzi spilte både gitar og piano gjennom oppveksten, før hun som mange andre i 1964 ble bitt av Beatlesmania og byttet over til bass.

Sammen med to til tre søstre spilte hun flere år i The Pleasure Seekers, som rakk å få utgitt noen få singler. De opptrådde på små klubber i en årrekke, og ga Suzie solid erfaring både som bassist og som sanger.

Etter at søskenbandet hadde byttet navn til Cradle, ble de overhørt av britiske Mickie Most som nettopp hadde startet sin eget lille plateselskap. Han fikk øynene opp for Suzi spesielt, og fra 1971 ble basen hennes London. Cradle ble oppløst: Most hadde ingen interesse av verken søstre eller andre søsken.

Det første forsøket på et gjennombrudd var singlen Rolling Stone i 1972. Denne gikk til nummer 1 i Portugal – av alle steder – men gjorde seg svært lite bemerket i noen andre land. Most fikk deretter Sweets låtskrivere til å inngå et samarbeid med Quatro, og neste single Can the Can gikk i 1973 rett til topps på de britiske listene.

Kledd i svart skinn og lær og med et tydelig røft image, seilte Suzi opp nå som den første virkelig store kvinnelige rockeartisten i Storbritannia. Suksessen spredte seg til Norge, og 48 Crash gjorde det riktig så bra i overgangen fra 1973 til 1974.  I april gikk Devil Gate Drive til topps her, og denne ble hennes største hit i Norge.


SUZI QUATRO (f. 1950)
Devil Gate Drive
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
1973 RAK
Produsert av Nicky Chinn & Mike Chapman
Utgitt på albumet Devil Gate Drive


Etter at glambølgen stilnet fra 1975, gikk karrieren noe tråere. Forunderlig nok sammenfalt dette med et forsøk på å slå gjennom i USA, der hun turnerte blant annet sammen med Alice Cooper.

Hun ble imidlertid fortsatt stor i blant annet Australia, og sakte forandret musikken seg i en noe mer radiovennlig og gitarorientert retning. Det lønnet seg, og i 1978 var Quatro tilbake med to nye store hits i If You Can’t Give Me Love og Stumblin’ In.

Sistnevnte var en duett med Smokies Chris Norman, og denne singlen ble hennes største og eneste virkelige store hit i USA, der den nådde en fjerdeplass.

Selv om ingen av disse låtene nådde de norske listene, sørget de for fornyet interesse for Suzi også her. Begge hennes påfølgende album i 1979 og 1980 solgte bra i Norge. Suzi & Other Four Letter Words lå hele 19 uker inn på VGs albumliste i overgangen 1979 til1980.

I disse årene ble også godt kjent gjennom TV-skjermen i USA, der hun hadde en gjesterolle i flere episoder av situasjonskomedien Happy Days.

Fra 1982 stilnet så platesalget. Dette var delvis grunnet Mosts plateselskap RAK la inn årene – og delvis fordi Suzi selv ønsket å jobbe med eget materiale uten å tenke på salg og kommersielle utgivelser.

Suzi har hele tiden vendt tilbake til både studio, scene og TV-skjerm, bortsett fra et opphold grunnet familie på slutten av 90-tallet. I 1987 var hun en del av Ferry Aid, som tok Beatles’ Let it Be til topps til inntekt for ofrene etter Zeebrugge-tragedien i Belgia.

De siste årene har hun hatt et eget radioshow på BBCs Radio 2, samtidig som hun stadig har vedlikeholdt en forholdsvis god karriere i Australia.

Med en hit som Devil Gate Drive og hennes fremtoning på 70-tallet, var Suzi Quatro en av ytterst få kvinnelige rockere i bransjen.

Det skulle komme flere siden, og Suzi Quatro var nok med å bane vei for band navn som Heart og Joan Jets i en nesten fullstendig manndominert bransje.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial
error

Få hits når de kommer! Følg oss her:

Facebook