GV-musikk

Pop og rock gjennom 50 år

Cliff Richard – We Don’t Talk Anymore

© Hannes Schmid

Cliff Richard hadde i 1976 fått noe av renessanse med singlen Devil Woman, men det var først i 1979 at han for alvor gjenetablerte seg på poptronen – i alle fall hjemme i Storbritannia.

Fra nå av og i over et tiår fremover skulle han bli en jevn leverandør av hitsingler. We Don’t Talk Anymore ble hans tiende – og siste – nummer 1 i Norge, mens flere skulle komme hjemme på de britiske øyene.

Cliff hadde egentlig aldri vært borte fra søkelyset siden hans to opptredener i Eurovision i 1968 og 1973, men salgsmessig kom låtene aldri inn på våre lister. Selv i Storbritannia figurerte de fleste langt under de høyeste plasseringene.

Med We Don’t Talk Anymore slo han sterkt tilbake; en i 1979 moderne poplåt som ble hans mest solgte gjennom hele karrieren – og etter Devil Woman hans mest suksessrike i USA.

Singlen var produsert av Shadows-kompis Bruce Welch og skrevet av Alan Tarney: En Tarney som Richard skulle samarbeide med i flere år fremover, og seks år senere bli kjent som produsenten bak a-has gjennombrudd.

I årene som kom etablerte Richard seg nå som en stødig leverandør av ufarlige voksenpop-låter, noe som ikke sørget for den store oppmerksomheten her hjemme. Kun Never Say Die i 1983 snek seg inn på VGs singleliste, og selv hans ujålete og ikke helt humørløse reinnspilling av Living Doll i 1986, maktet å få den store oppmerksomheten.

Denne ble derimot en braksuksess hos britene og nok en nummer 1: I likhet med Richards innspilling av Misteltoe and Wine to år senere. Denne juleslageren ble også Richards aller siste listeplassering på VGs single-liste.

Da Richard igjen inntok den britiske toppen i 1990 med Saviour’s Day, ble han historisk. Ingen annen artist hadde fått en britisk nummer 1-låt i fem forskjellige tiår.

Fra 90-tallet ble det scenen som ble Cliffs viktigste arena. Albumutgivelsene fikk fra da av også preg av nettopp det, ved siden av diverse samleutgivelser og jule-relatert stoff.

Cliff RIchard er ennå i dag selve essensen av britisk rock og pop. Han regnes som den første briten som utfordret det amerikanske innrykket av rock & roll-artister, og han hadde unektelig en solid finger med i det musikalske spillet som førte til beat-musikken og den senere britiske invasjonen.

Populariteten hans har holdt seg i folks minne i tre generasjoner, og selv ikke helt urettmessige anklager om misbruk som blusset opp i britiske medier i 2014, kunne rikke på det. Richard ble raskt renvasket og påførte i særdeleshet BBC skarpt kritikk og en solid erstatningssum.

Hans foreløpige siste virkelige album var Rise Up fra 2018, mens Music… The Air That I Breathe fra 2020 (nesten) var et rent duett-album med en rekke kjente navn som gjester.


CLIFF RICHARD (f. 1940)
We Don’t Talk Anymore
(Alan Tarney)
 1979 EMI
Produsert av Bruce Welch
Utgitt på albumet Rock ‘n’ Roll Juvenile